Ingrid, jeg tror vi må kjøpe en ekstra billett til teateret.
Ingrid løftet blikket fra tallerkenen. Middagen var fortsatt varm, men Even satt allerede med mobiltelefonen i hånda, fingrene dansende over skjermen som om han løste en statshemmelig sak.
En billett til? Skal det være med noen flere?
Even så ikke opp.
Mamma har veldig lyst. Jeg nevnte for henne i går at vi skulle gå, og hun ble helt ivrig.
Ingrid la gaffelen varsomt på kanten av tallerkenen, reiste seg og snudde seg mot kjøkkenbenken, som om hun trengte et glass vann. Ansiktet forandret seg, hun rakk verken å kontrollere det eller bry seg. Så lenge ikke Even så noe, for hun hadde verken lyst eller krefter til å forklare hva som var galt.
Jo da. Mamma vil. Selvfølgelig vil mamma. Ragnhild Sæther har alltid villet.
Ingrid stod ved vasken, langsomt fylte hun glasset med vann, mens bilder fra bryllupet rullet forbi for øynene hennes. Alle de to hundre og førti bildene som fotografen hadde gitt dem, pent samlet på en minnepenn med rutete sløyfe. Ingrid hadde brukt flere kvelder på å lete gjennom dem, i håp om å finne ett eneste der hun og Even var sammen. Bare de to, uten familie, uten gjester. Men det fantes ikke.
På hvert eneste bilde var Ragnhild Sæther der: enten retter hun slipset til sønnen, eller så holder hun ham hardt om skuldrene, eller så står hun midt imellom brud og brudgom, smilende som om dette var hennes dag. Den gangen hadde Ingrid bare tenkt at det sikkert var tilfeldig, kanskje vinkelen fotografen hadde valgt. Men i dag tenkte hun ikke det lenger.
Fra første stund hadde svigermor oppført seg som om Ingrid var en innflytter på rommet til Even, et midlertidig innslag. Leiligheten, som forresten var Ingrids egen, kjøpt for egne penger. Men Ragnhild troppet opp akkurat når det passet henne, uten å si fra, med klare oppfatninger om alt mulig. Gardinene var feil. Kjelene var feil. Kjøttet var for salt. Even var blitt tynn. Even var blek. Even spiste for lite.
Ingrid tok en slurk vann og satte glasset ned igjen.
Alle utflukter endte på samme måte. Kinoen forrige måned? Alle tre. Skøytebanen til jul? Alle tre. Selv på den lille kafeen på Grønland, hvor Ingrid hadde håpet å sitte alene med Even, kom Ragnhild. Hun satt seg selvfølgelig midt mellom dem ved det lille bordet, bestilte te med sitron, og snakket i førti minutter om blodtrykket og naboen som igjen hadde oversvømt taket.
Teateret. Denne kvelden hadde de valgt med omhu. Ingrid hadde ventet i seks uker på denne forestillingen, fått tak i billetter på tredje rad, parkett. Dette skulle være deres kveld. Bare deres.
Ingrid, hvorfor sier du ikke noe?
Endelig fikk Even løftet blikket fra skjermen.
Du skjønner vel at mamma er ensom, sa han, og stemmen lød så kjent, så innøvd, at Ingrid lurte på om han selv hørte hvor ofte han sa det.
Hun snudde seg og nikket mot ham.
Greit. Kjøp en til.
Hva mer kunne hun si? Hun hadde prøvd å ta samtalen før. Det endte alltid likt: Even ble fornærmet, trakk seg unna resten av kvelden, og neste morgen ringte Ragnhild med såret stemme for å spørre om alt var vel mellom dem. En evig runddans, og Ingrid sluttet for lengst å lete etter en utvei.
Even smilte takknemlig og sank tilbake i telefonen.
Tredje rad var virkelig perfekt, Ingrid hadde vært grundig. Hun kunne se alle nyanser i scenografien, hver skygge på ansiktene til skuespillerne. Men hun måtte nyte det alene, for Even vendte seg mot moren i det de satte seg, og snudde seg ikke tilbake.
Ragnhild plasserte seg på Evens høyre side, og straks begynte de å diskutere programmet, så foajeen, og deretter en bekjent hun påsto hun hadde sett i garderoben. Ingrid satt på Evens venstre side og stirret mot scenen, før forestillingen startet. I pausen tok Even med seg moren til kafeteriaen, og Ingrid ble igjen i salen ingen inviterte henne med, og hun orket ikke mase. Da de kom tilbake, gjentok Ragnhild første akt for Even, mens Ingrid bladde i programmet og kjente at tredje rad overhodet ikke var verdt pengene.
Turen hjem gikk like sosialt: først måtte de kjøre Ragnhild hjem, og Ingrid satt ti minutter i bilen mens Even fulgte moren inn, hjalp med låsen og lyttet til instruksjoner i døråpningen. Da han endelig kom tilbake, så ansiktet hans fornøyd og avslappet ut.
Det gikk jo helt topp, ikke sant?
Ingrid nikket, snudde seg mot vinduet og lot som om hun var trøtt. Ikke snakk om at hun orket prate i kveld; hvert eneste ord ville bare falle ned mellom dem og bli liggende.
De neste to månedene ble akkurat som hun hadde fryktet. Ragnhild kom på besøk stadig oftere, Even brukte mer tid sammen med henne, og Ingrid satt stadig oftere alene i sin egen leilighet, med lyden av deres stemmer og latter fra kjøkkenet. Middager for to ble sjeldne, og helgene forsvant i pliktbesøk hos svigermor eller nye trilleturer for tre. Ingrid la seg først og våknet med den samme tunge følelsen i brystet, så vant at hun nesten ikke merket den lenger.
…Midt i mars fikk hun en solid bonus på jobben, og hun brukte tre dager på å tenke seg om. Femten dager i Tyrkia. Alt inkludert. Sol, sjø, et hotell med strålende omtaler. Ingrid brukte en uke på å finne riktig tur, sammenligne rom, lese forumsinnlegg, sjekke avstanden til stranden. Dette skulle være en restart, bare for dem, et forsøk på å huske hvordan det var å være par.
Even, jeg har bestilt reise for oss, sa hun en kveld under middagen, og la utskriften på bordet. Tyrkia, femten dager i juni. Alt inkludert. Jeg brukte bonusen, men det er verdt det.
Even bladde raskt gjennom utskriften, så på henne, et svakt smil rykket i munnviken.
Å, så bra. Herlig, Ingrid.
Ingrid pustet lettet ut. Kanskje det fantes håp. Kanskje de bare måtte bort fra alt sammen og finne tilbake til hverandre. Den kvelden sov Ingrid roligere enn på mange uker.
Dagen etter kom Even hjem, satte seg til bords, ventet til hun serverte maten, og konstaterte med den samme hverdagslige tonen mellom to biter med kjøttkake:
Ingrid, jeg sa til mamma at vi skulle til Tyrkia. Hun vil gjerne være med kan du bestille en billett til?
Gaffelen stoppet på vei mot tallerkenen. Ingrid la den forsiktig ned og stirret på Even.
Nei, denne gangen orket hun ikke være stille.
Nei, Even. Jeg drar ikke på ferie med moren din.
Even satte fra seg gaffelen og glodde på henne, som om hun hadde bannet høyt i kirken.
Men Ingrid, hun har det så kjedelig alene, og hun har ikke vært på sjøen på flere år. Er det så farlig for deg?
Ingrid reiste seg, gikk bort til vinduet og klemte hendene mot kjøkkenbenken, fingrene hvite av anstrengelse. Noe varmt og overveldende strømmet gjennom henne, alt det som hadde samlet seg gjennom månedsvis av stillhet.
Hun kan reise med venninnene sine! Hun har fem, Even, fem venner som drikker te hos henne hver uke! Hun får dra til Tyrkia med dem la oss få ha ferie i fred!
Ingrid, hun er min mor, det må du da forstå…
JA, hun er din mor! Ingrid snudde seg, øynene lyste i ansiktet hennes. Ingen kan glemme det, for hun er med oss hvert eneste sekund! Kino, skøytebane, teater, middager alltid henne! Jeg orker ikke være nummer to i mitt eget ekteskap, Even, skjønner du ikke det?!
Even skjøv tallerkenen vekk, reiste seg og la armene i kors.
Du er steinhard. Du skjønner ikke hvordan det er for henne.
Nei, det gjør jeg ikke! Ingrid gikk nærmere ham, stemmen ble knusende. Og jeg vil heller ikke måtte skjønne det! Du er mannen min, Even! Jeg vil dra på en ferie hvor vi kan være sammen ikke sitte på en strand og høre deg og moren din snakke om blodtrykk, mens jeg soler meg alene!
Even knep øynene sammen, rygget litt.
Du er slem. Vet du hva? Enten blir det med mamma på reisen, ellers drar jeg ikke.
Ingrid stivnet, så lenge og fast på ham, og noe innvendig i henne knakk stille og endelig.
Da drar jeg alene.
Hun gikk forbi Even inn på soverommet, trakk kofferten ut fra under sengen og kastet den på dynen. Even sto straks i døråpningen.
Ingrid, nå tuller du. Sett deg ned, la oss prate ordentlig.
Vi har snakket oss rundt i ring lenge nok, Even. Hver samtale ender med moren din. Ingrid tok ned en kjole fra skapet, la den pent i kofferten. Jeg vil skilles. Jeg orker ikke være en tredjepart i mitt eget liv.
Even ble stående stum i døråpningen, lutet mot karmen, og ansiktet hans avslørte at han endelig forstod Ingrid kjempet ikke lenger. Hun var ferdig.
To måneder senere lå Ingrid på en solseng ved bassenget på hotellet hun hadde valgt så nøye. Sola varmet, sjøbrisen bar med seg salt og minner om frihet, og iskald lemonade dugget mot glasset i hånden hennes. Ingen pratet om blodtrykk, ingen klaget på trekk, ingen refererte til samtaler med naboen. Det var ingenting å forsvare, ingenting å dele. Og det føltes fantastisk. Ingrid tok en slurk til, lukket øynene, og tenkte at hun burde ha gjort dette for lenge siden, i stedet for å holde ut to år for en mann som aldri ble voksen.
