Søndagsfar. Novelle.
Hvor er datteren min? gjentok Liv, mens tennene klapret enten av redsel eller kulde, hun visste ikke.
Hun hadde latt Solveig bli igjen i lekerommet på senteret. Foreldrene til bursdagsbarnet kjente hun bare så vidt, men det var jo ikke første gang hun etterlot datteren på et slikt arrangement, så det var ikke noe stress. Bare at i dag kom hun for sent bussen lot vente på seg. Senteret lå merkelig til, her måtte man ha bil, men det hadde Liv aldri hatt. Derfor tok hun Solveig med på bussen, dro hjem igjen for å holde avtalt undervisning hun kunne ikke avlyse og dro tilbake. Hun var bare femten minutter for sen, hadde løpt over den glatte parkeringsplassen så hun hyperventilerte. Nå stod moren til bursdagsbarnet, en lav kvinne med runde lyseblå øyne, og stirret undrende på Liv:
Men faren hentet henne.
Men Solveigs far fantes ikke. Eller, han eksisterte jo, men han hadde aldri møtt datteren sin.
Liv traff Anders ved en tilfeldighet hun og en venninne tuslet langs brygga, venninnen tråkket over, og to gutter tilbød hjelp. Akkurat som i en norsk komedie diktet de opp historier: studerte visstnok ved UiO, fedrene var generaler og professorer. Hvorfor de sa det, hadde Liv aldri skjønt man er vel ung og dum. Da Liv ble gravid og Anders fikk vite hun gikk på lærerhøgskolen, at faren hennes var bussjåfør, presset han noen sedler i hånden hennes, til abort, og ble borte.
Abort tok hun aldri, og hun angret det ikke et sekund Solveig ble hennes følgesvenn, klok og jevnbyrdig langt over alderen. De moret seg, og mens Liv holdt undervisning, satt Solveig stille med dukkene, og etterpå lagde de melkekraftsuppe eller posjerte egg og drakk te med kjeks smurt med smør. Det var aldri mye penger, alt gikk til husleie, men hverken Liv eller Solveig klaget.
Hvordan kunne du gi jenta mi til en fremmed!?
Stemmen skalv, og tårene presset mot øyekroken.
Ikke en fremmed! irriterte den lysøya kvinnen seg. Han er jo faren!
Liv kunne ha sagt at Solveig ikke har noen far, men hva ville det hjelpe? Hun måtte løpe til vekteren, be om opptak fra kameraene og
Når skjedde det?
Ti minutter siden, kanskje
Liv snudde og sprang. Hvor mange ganger hadde hun sagt til Solveig ikke gå med folk du ikke kjenner! Beina nektet å lyde; synet fløt ut, hun dunket inn i folk men sa ikke unnskyld, løp. På drømmens instinkt ropte hun:
Solveig! Solveig!
I det store matområdet var det støy, nesten ingen snudde seg, men noen løftet blikket. Gispende etter luft prøvde Liv å forstå hvor skulle hun først? Kanskje hun ikke var tatt med ennå, kanskje …
Mamma!
Først trodde Liv ikke på sine egne øyne. Datteren hennes kom løpende mot henne, jakken flagret og ansiktet var smurt inn med is. Liv klamret seg til Solveig som om de falt sammen, eller kanskje de faktisk gjorde det. Øynene festet hun på mannen ordentlig fyr, kortklipt, latterlig genser med snømannmotiv og is i hånda. Han leste Livs ansikt og skyndte seg å snakke:
Det er min feil! Jeg skulle ha ventet, men jeg ville vise småtyrannene hvem som bestemmer! Forstå, de ertet henne! Sa at hun ikke hadde far, at ingen ville hente hun fordi hun var stygg! Så jeg gikk bort sa: datter, mens mamma er opptatt, skal vi kjøpe en is? Jeg ante ikke du skulle bli redd …
Liv skalv. Hun kunne ikke stole på denne mannen. Men, var det slik at barna virkelig ertet Solveig? Hun søkte i datterens blikk, og Solveig skjønte straks, snufset, løftet haken.
Skit i dem! Nå har jeg også fått pappa!
Mannen trakk på skuldrene, Liv klarte ikke å si noe ikke enda.
Kom, pustet hun ut til slutt. Blir sent, om vi skal rekke bussen.
Vent! Mannen kom nærmere, stoppet, vinket forlegent. Kanskje jeg kan kjøre dere? Siden alt ble slik… Nei, du må ikke tro jeg er gal! Jeg heter Einar. Jeg er snill! Se der sitter mamma, hun kan garantere!
Han pekte mot en dame med fiolette krøller, hun satt med nesen i en bok.
Vil du, så kan vi gå bort, hun gir de beste anbefalinger!
Jeg tviler ikke, sa Liv med sur stemme, og hun tenkte hun burde dælje til hele mannen. Takk, men vi klarer oss!
Mamma Solveig dro i jakken hennes. La dem se at pappa kjører oss hjem!
Utenfor lekerommet stod bursdagsbarnet med moren, og enda en jente som Liv ikke husket navnet på. I Solveigs blikk lå så mye bønn, og turen over isen virket uoverkommelig nå. Liv nikket av, hun tok sjansen.
Ja, sa hun kort.
Flott! Jeg hilser bare på mamma først!
“Mammadalt”, tenkte Liv. Akkurat da vinket damen vennlig mot henne, og Liv snudde seg fort bort. For en latterlig situasjon!
På veien unngikk Liv å møte Einars blikk, men hun la merke til hvor forsiktig han talte til Solveig. Solveig kvitret som en fugl, Liv hadde aldri sett henne slik. Men foran blokka ble Solveig plutselig stille.
Ser vi deg aldri igjen? hvisket hun til Einar, kikket mot moren sin.
Liv møtte hans blikk, skjønte at han ventet på tillatelse. Hun ville si nei, Solveig, men så på datterens triste ansikt og klarte ikke. Hun himlet med øynene, nikket.
Om mamma sier ja, kan jeg ta deg med på kino i helga? Har du vært på kino før?
Virkelig? Nei, aldri! Mamma, får jeg dra med pappa på kino?
Liv rødmet så hun selv begynte å prate.
Nå, Solveig, jeg sier ja, men to regler: Du kan ikke kalle en fremmed for pappa, det er uhøflig! Sier “onkel Einar”, og jeg blir med dere til filmen, for alle vet du skal aldri gå med fremmede, ikke engang snille!
Jeg sa hun det, avbrøt Einar. At hun ikke skal gå med fremmede, altså.
Så jeg får dra da?
Jeg sa ja.
Hurra!!!
Liv visste med hodet at hun burde stoppe hele denne farse, men hun klarte ikke. Hun hadde jo bare Solveig i verden. Om hun kunne snakke med noen! Kanskje med mor sin … Liv husket henne bare vagt moren døde da Liv var fem, akkurat like gammel som Solveig nå. En gutt datt ned i et hull i isen og ingen turte utpå, men moren gjorde det hun reddet gutten, men fikk lungebetennelse og døde raskt: hun hadde diabetes og dårlig helse fra før. Solveig hadde også diabetes, Liv bekymret seg, hun hadde gitt henne disse genene.
Til helga rakk Liv å gruble mye, men alt ble helt annerledes enn hun trodde for Einar kom til kinoen med sin mor.
Så du ikke tror jeg er gal, får mamma markedsføre meg, smilte han.
Du er gal, kvitterte moren, med et glimt som sa hun forgudet sønnen.
Og mens Einar dro av sted med Solveig for å kjøpe popkorn, fikk Liv sin egen presentasjon.
Hør, kan jeg si du? Han vokste jo opp uten far, han også. Jeg har vært gift fire ganger, men siste mannen var den perfekte! Den Einar slekter på. Men livet han rakk aldri se sønnen. Hjerteinfarkt. Jeg fødte for tidlig, skjønner ikke jeg kom gjennom det. Klart, de andre hjalp til Ja, du ser rart på meg? Fortsatt bestevenn med første, andre likte gutter bedre enn meg, og tredje sukkel etter damer en var aldri nok for ham. Men ingen var far. Så Einar, han ble grepet av Solveig han ble jo ertet selv på skolen. Jeg var konstant på møter hos rektor! Ingen hjelp! Han gjorde mye rart bare for å vise han var tøff, én gang holdt det virkelig på å gå galt
For en dame! Lav og tynn, fiolett hår, Chanel-drakt og Anne B. Ragde-bok i veska. Liv ble nesten betatt.
Du må ikke tro han har dårlige hensikter, han har så godhjertet sjel, her blunket hun. Og du, jeg tror du har fanget hans oppmerksomhet.
Liv ble rød. Akkurat det trengte hun ikke. Hun visste hun burde holde avstand, men Solveig …
Etter filmen rakte hun penger for billettene til Einar, han ristet på hodet.
Når jeg inviterer til kino, betaler jeg!
Liv likte heller ikke det hun var vant til å klare seg selv, aldri skylde noen. Og det med sympati, det var tull.
Da han kjørte dem hjem, spurte Solveig:
Pappa, hvor drar vi neste gang?
Solveig! Liv stanset henne.
Hun dekket munnen, småflau.
Zoologisk museum, kanskje? Einar ignorerte fornavns-missen. Hva synes du?
Ja! Mamma, vi går?
Gå dere, svarte Liv tørt. Ta med Ingrid, hun sa hun er veldig glad i sommerfugler.
Liv var først ut av bilen, ville bare få en slutt på alt dette. Så hørte hun Einar si til Solveig:
Når mamma ikke hører, kan du si pappa.
Slik fikk Solveig sin søndagsfar. Noen ganger ble Liv med, andre ganger lot hun Solveig gå alene hvis Ingrid fulgte Liv så fortsatt på Einar som en fremmed, men Solveig sprudlet og fortalte ivrig hvor morsom og spennende Einar var. Liv smittet av datterens glede, men holdt følelsene i sjakk: slik skjer bare i eventyr, at ridderen kommer på hvit hest. Og mor hans rosende ord om sønnen, fikk Liv til å tvile: hvorfor markedsføre sønnen til en “vanlig” lærer?
Men sakte tinte Livs hjerte. Einar var så forsiktig la sjokolade på hylla hennes, spurte alltid om hun var enig før han inviterte Solveig med på noe, prøvde å fange blikket hennes i bilen. Liv likte best Ingrid de kunne ha vært nære venner, hadde ikke Einar vært hennes sønn.
En dag ringte Einar og ville snakke om film. Solveig kom smygende hvisket:
Er det Einar?
Og satte seg fornøyd ved siden av.
Ja, Solveig blir glad, svarte Liv av gammel vane.
Vent Jeg inviterer deg, ikke bare Solveig, men deg. Altså, bare vi to.
Da sa Ingrid fra bakgrunn:
Endelig!
Mamma, slutt å lytte! Unnskyld, Liv Unnskyld. Hun sniker alltid med ørene.
Solveig hvisket:
Inviterte han deg på kino?
Liv lo. Ja, du hører også Men, Einar
Si ikke nei, vær så snill! Én sjanse, jeg lover å være ekte ridder!
Si det med øynene, Einar, fortell hun det du sa til meg at hun har sine mors øyne
Det bruste isvann i Liv. Moren hennes? Hvilken sammenheng?
Einar sa noe sint til mammaen, deretter: Liv, jeg kommer over og forklarer alt. Kan jeg?
Liv trengte forklaringer. Hun gikk frem og tilbake til han kom, mens Solveig satte seg til å tegne, som om hun skjønte noe.
Jeg burde sagt alt med én gang, begynte Einar. Jeg likte deg så godt og ikke for at du er din mors datter, ikke bare derfor. Jeg fryktet du ville hate meg. Det er jo min skyld at hun døde
Han stammet, hoppet hit og dit, stirret bønnfallende. Liv skalv, som da hun trodde Solveig var borte.
Kan du tilgi meg?
Liv hadde ikke sagt et ord, og klarte kun å presse fram:
Jeg må tenke.
Mamma, du må jo tilgi pappa
Einar sendte Solveig et stort, alvorlig blikk, ba hun huske avtalen. Så så han på Liv. Hun sa igjen:
Jeg trenger tid. Forstår du?
Hun ville stille tusen spørsmål, men tausheten lå sementtung. Da ringte Ingrid og da fikk Liv vite hele historien.
Han visste ikke hun var død, jeg skjermet psyken hans. Først senere slapp jeg det ut, og Einar ville finne dere. Han prøvde å bli kjent og tilby hjelp, men alt ble rot først med Solveig, så deg Han falt pladask! Han var så redd for å bli misforstått. Ikke døm han det var guttene, han skulle vise at han var ekte mann, selv uten far. Alle fryktet isen, han gikk
Ingrid presset ikke, men forsvarte sønnen i alt. Solveig derimot maste.
Mamma, han er god! Han elsker deg, han sa det! Han kan bli min pappa. Ordentlig pappa, skjønner du?
Liv skjønte. Men det føltes … galt?
En måned gikk, Liv klarte ikke snakke med Einar. Hun tok ikke telefonen, leste ikke meldinger. Jo mer hun unngikk ham, jo mer ville hun ringe det ble bare vanskeligere.
En natt vekket Solveig henne gråt, sa hun hadde vondt i magen. Hadde klaget allerede kvelden før, Liv trodde det bare var dårlig kefir. Nå var hun glovarm, Liv trengte ikke termometer.
Med skjelven hånd ringte hun legevakta, og så hun forstod ikke hvorfor ringte hun Einar.
Han kom med ambulansen. I joggebukser, ustelt, nyvåken. Bli med på sykehuset, forsikret og beroliget: Det går bra!
Selv var stemmen hans skjelvende.
Peritonitt det er ikke så farlig! Det ordner seg!
Liv grep hånden hans var det for å berolige ham, eller seg selv? På akuttmottaket var det skralt og kaldt, ingen av dem hadde varme klær, så de satt tett og delte kroppslig varme.
Einar løp først til legen, spurte om alt gikk bra med operasjonen. Liv satt fastfrosset om noe skjedde med Solveig, ville hun ikke overleve.
Men Solveig klarte seg. Legene gjorde jobben, Solveig var tapper hun kjempet for livet, det var krise, sa legen.
Som om en engel våker over henne, sa han. Liv hvisket: takk, mamma!
Einar takket legen lenge, men til slutt sendte legen dem hjem Solveig var uansett på intensiv, og foreldrene måtte hvile.
Han kjørte henne til blokka, Liv trodde han ville bli med opp, men han sa ingenting. Da sa Liv:
Det lysner. Vil du komme opp og få kaffe?
Og hun merket hun virkelig ønsket at han kom. Og ble. For alltid.
Solveig ble frisk fort det merket både leger og sykepleiere.
Det er fordi jeg har mamma og pappa, sa hun.
Og ingen andre enn Liv og Einar forsto hvorfor hun var så glad …
