Hva er det du har på deg? Eva Sørensen lot blikket gli fra toppen av døtrens hode og ned til skjørtet. Det der er da altfor kort. I din alder synes jeg faktisk du burde kle deg litt mer voksent.
Ingrid rykket til og dro ubevisst ned på skjørtet, selv om det nesten nådde knærne. Et helt vanlig kontorskjørt, blyantfasong, kjøpt på tilbud forrige måned. Da syntes hun det var et røverkjøp tidløst snitt, nøytral farge.
Mamma, skjørtet er helt normalt, Ingrid prøver å holde stemmen rolig. Jeg bruker det jo på jobb.
Nettopp. Folk ser deg og tenker det verste. Da jeg var på din alder…
Ingrid orker ikke høre resten. Dette har hun hørt hundrevis av ganger om anstendighet, om «på min tid», om hvordan en respektabel kvinne burde se ut. I stedet legger hun en tykk konvolutt med logoen til et reisebyrå på kjøkkenbordet.
Denne er til deg, mamma…
Eva blir stille midt i en setning. Hun stirrer på konvolutten, på datteren, så tilbake på konvolutten.
Hva er det du nå har funnet på?
Bare åpne den.
Ingrid har ventet på dette øyeblikket i et halvt år. Hun har spart hver krone hun har kunnet kutta ut kaffe på veien, nye sko og byturer. Alt for denne turen til det kurhotellet i Sandefjord, med søyler og mineralbad, hvor moren alltid har drømt om å reise. Ingrid ordnet alt. Bestilte det beste rommet, så på togforbindelser, sjekket menyer.
Eva trekker opp reisedokumentene og leser. Ingrid venter, om ikke et stort takk, så i alle fall et ømt blikk, et forsiktig «så flink du er».
Men moren rynker bare på nesen og dytter konvolutten mot Ingrid med fingertuppene, som om den skulle være skitten.
Du bestemmer alltid alt for meg.
Ingrid får nesten ikke puste.
Men mamma, det er jo Sandefjord. Du har alltid sagt du vil…
Hvem skal vanne fiolene mine? Har du tenkt på det? Eva trommer på bordet. Tre uker borte, og de visner.
Jeg kommer innom hver dag, lover jeg.
Du jobber. Du glemmer det. Og dessuten, der borte får man vel bare grøt og kål. Jeg har lest om de moderne kurhotellene det er bare billig mat og kjedelige rutiner.
Ingrid ser på moren og lurer på om hun tuller. Seks måneder uten kafébesøk, ingen nye klær, ingen spontane ferier med venner. Alt for dette og så dette?
Det er restaurant der, fem forskjellige spisesaler. Masse å velge i. Massasje, basseng, fine vandreturer…
Vandreturer, Eva parodierer. Du har lært deg nye flotte ord. Men har du tenkt å spørre meg om jeg faktisk vil?
Ordene setter seg fast i Ingrids hals. Hun har latt alt annet vike for å høre bare ett eneste «flink jente».
Hun lar kroppen synke ned på stolen. Plutselig er beina tunge, som om det ikke er mer styrke igjen. Hun ser på konvolutten moren har skjøvet bort, ut på kanten av bordet, og svarer ikke.
Og klimaet, Eva går rundt på kjøkkenet, retter på den strøkne duken. Det er altfor fuktig der. Jeg får høyt blodtrykk med en gang. Tenkte du på det i det hele tatt?
Ingrid svarer ikke. For første gang på mange år kjenner hun at hun ikke vil forklare seg lenger.
Og reisen, da? Hvor lang tid tar det? Over et døgn på tog, og ryggen min tåler ikke det. Eva setter seg rett overfor, fletter fingrene. Og så den naboen, Kristine, selv om hun er litt vill, og mannen hennes liker å ta en dram for mye, så passer hun på moren sin. Hun kommer innom hver dag, med mat eller bare for å være litt sammen.
Ingrid ser på linjene rundt morens munn, grått hår under fargelaget, de kjente hendene med hovne blodårer. De hendene som flettet håret hennes før skolen, de leppene som sang voggeviser. Hvor forsvant alt det?
Hører du i det hele tatt på meg?
Jeg hører, mamma.
Det virker ikke slik. Du sitter bare der som en statue. Jeg forteller deg viktige ting, og du…
Eva fortsetter: hotellrommene er trange nå for tiden, naboene bråker, legene er unge og kan ingenting, de bare skriver ut tabletter. Ingrid nikker på de riktige stedene, men inni har tomheten vokst seg stor.
Klokka på veggen tikker seg gjennom minuttene. En time. Halvannen. Eva får opp farten og kommer raskt inn på alt hun er misfornøyd med ensomme kvelder, sjeldne telefonsamtaler, hvordan Ingrid har blitt fremmed.
Forstår du egentlig hvor ensomt det er å være her alene? Eva løfter haken. Du vil bare bli kvitt meg, så du kan kose deg selv.
Mamma, dette er en gave.
En gave! Eva slår ut med armene. En gave skal være hyggelig å få. Dette… Du gjorde det for samvittigheten sendte moren din langt bort så du kan slappe av.
Ingrid reiser seg sakte. Føttene vil fremdeles ikke helt lyde, men hun tvinger seg til å ta konvolutten. Finner krefter i det å gjøre det rette.
Du har helt rett. Det er ikke noe for deg. Jeg leverer billetten tilbake.
Eva blir stille. Hun ser plutselig forvirret ut, nesten forfjamset, som om hun forberedte seg på kamp og motstanderen la ned våpnene.
Hva mener du med det, leverer den tilbake?
Akkurat det. Jeg får pengene igjen. Du har rett, jeg tenkte ikke godt nok gjennom det.
Ingrid, legg konvolutten tilbake.
Hvorfor? Du vil jo ikke reise.
Sa jeg at jeg ikke ville? Jeg sa du skulle spurt! Eva hever stemmen, kinnene er røde. Du gjør alltid som du vil, og blir overrasket når det går meg imot.
Ingrid presser konvolutten mot brystet og går ut i gangen. Hjertet hamrer i halsen, men besluttsomheten gjør beina stødig.
Hvor går du? Ingrid! Jeg snakker til deg!
Jeg er sliten, mamma.
Sliten, du! Eva fyker etter, holder henne fast i armen. Jeg har ofret alt for deg! Vi hadde nesten ingenting, faren din stakk av, og jeg dro deg opp alene! Er det takken?
Ingrid snur seg, ser moren rett inn i øynene på leppene som skjelver av sinne, det harde ansiktet.
Du sa jo selv at du ikke ønsket å reise.
Jeg sa du ikke spurte!
Ok, da spør jeg. Mamma, vil du reise til Sandefjord?
Eva hiver etter pusten av frustrasjon.
Driver du og gjør narr av meg nå? Er du hjerterå? Legg konvolutten tilbake, jeg må tenke!
Ingrid lirker seg løs, men holder fast i konvolutten.
Jeg ringer deg i morgen, mamma.
Så lukker hun døren før Eva rekker å svare.
Hun hører ropene gjennom døren ut på trappeavsatsen. Noe om utakknemlighet, bortkastet ungdom, at hun enda vil angre. Ingrid stopper ikke, snur seg ikke. Beina bærer henne resolutt ned trappen, forbi gamle postkasser med flassende maling, likegyldige naboer.
Utenfor drypper det lett regn. Ingrid løfter hodet og lar dråpene treffe ansiktet noen minutter, trekker pusten dypt inn av lukten av våt asfalt. Folk kaster blikk, noen sukker utålmodig, men hun bryr seg ikke. Konvolutten er solid i hånda, og plutselig slår det henne at hun kan reise selv. Sandefjord, søylene, spaet og ingen mor som sender stikkende blikk over frokosten.
Hun rusler av gårde uten retning, og stopper til slutt foran en liten kafé med store vinduer. Varmt lys faller ut på fortauet over små, dekte bord med hvite duker og blomster. Hun skyver døren opp og går inn.
God kveld, servitøren smiler vennlig og rekker henne menyen. Er du alene?
Ja, svarer Ingrid, overrasket over hvor lett det føles.
Hun velger et bord innerst, bretter servietten i fanget og åpner menyen. Øynene fanger linjen med den dyreste desserten pæretart med karamell og salt lake. Og et glass av den kraftigste rødvinen.
Mor ville kalt det galskap sløseri. Ingrid ser for seg morens sammenbitte munn, det evige blikket, «da jeg var ung…», og bestiller.
Vinen er fyldig, litt bitter. Ingrid tar en slurk og lener seg tilbake i stolen. Hun merker at tyngden letter letthet sprer seg der det vanligvis føles trangt. Hun husker hvordan hun som barn gruet for fire på prøver; moren var taus hele uken etter «slike skamfulle karakterer». Hvordan hun valgte økonomi på universitetet i stedet for litteratur, for moren mente det var «useriøst». De årene med Eirik, som hun virkelig elsket, men gjorde det slutt fordi moren så aldri muligheter hos ham.
Tarteten er fløyelsmyk og smelter på tungen. Ingrid ser på karamellen og innser at hun ikke husker sist hun gjorde noe bare for seg selv. Ikke for mamma sitt «flink jente», ikke for noen andre.
Mobilen summer i veska. Så en gang til. Og igjen. Hun ser på skjermen sju tapte anrop fra moren, tre talebeskjeder og slår av telefonen.
Hun drikker opp vinen, spiser desserten til siste smule og ber om regningen. Gir et raust tips, bare fordi hun har lyst, og går ut i kveldsluften. Regnet er over, og over hustakene glitrer de første stjernene på himmelen.
Ingrid tenker at det vanskeligste allerede er gjort. Hun har tillatt seg selv å være viktigere enn andres forventninger.
