Hvem har ligget i min seng og krøllet lakenene En drømmefortelling.
Ektemannens elskerinne var knapt eldre enn datteren lubne, barnslige kinn, en ømhet i øynene og en nesepryd som glitret (da datteren ville ha noe slikt, raste han og forbød det strengt). Det var umulig å være sint på en som henne Ingrid stirret på hennes bare, blålige ben og den korte jakka, og hun hadde så lyst til å si «Hvis du har planer om å føde barn med den fjotten der, bør du skaffe deg en vinterjakke og ta på strømpebukse under jeansene». Selvfølgelig sa hun ingenting. Ingrid bare ga Grethe nøklene, løftet to bager med rester av sitt liv og vandret ut under de knirkende busslydene.
Ingrid Kristiansen, hva er den greia under kjøkkenbenken? ropte jenta etter henne. Oppbevarer man servise der?
Ingrid klarte ikke holde seg og kastet bakover:
Vanligvis har jeg pleid å skjule elskerinnene til Øystein der men du kan vaske tallerkener hvis du vil!
Uten å vente på et svar eller se på Grethes forskrekkede ansikt, gikk Ingrid fornøyd ned trappen, og kjente det som tyve år av livet hadde forsvunnet som dugg for solen.
At Øystein hadde en elskerinne fikk datteren vite først. Hun hadde skulket skolen, kommet hjem og forventet at huset var tomt, men der satt den unge nymfen og drakk kakao fra hennes favorittkrus. Med bare noen få plagg på nymfen og far som plasket i dusjen, brukte kloke Signe ikke lang tid på å forstå hun ringte Ingrid på flekken og sa:
Mamma, jeg tror pappa har fått seg ny dame, og hun har tatt på seg mine tøfler og drikker av koppen min!
Det minnet Ingrid om eventyrene, og hun husket hvordan datteren var mest opprørt over at noen hadde rørt ved tingene hennes, ikke så mye over farens svik. Hvem har ligget i min seng og laget rot
Ingrid tok alt på drømmende vis selvtilliten fikk seg et slag, klart det, for jenta var ung og vakker, mens hun selv måtte slite med ekstra kilo, cellulitter og alt det som følger med en kvinne på førti. Samtidig følte hun en lettelse alle disse årene med rare nattlige telefoner, jobber som aldri sluttet, kvitteringer fra kaféer hvor hun selv aldri hadde blitt tatt med Men hun hadde aldri greid å ta Øystein på fersk gjerning, han ordnet alt så lurt, hun endte alltid opp som den mistenksomme.
Dette er første gang, løy Øystein frekt. Jeg vet ikke, det er som om en komet ramlet ned.
Kometen var egentlig hotellarbeideren fra Kristiansand, der Øystein hadde bodd under en konferanse. Hun var tjue år og besto kun av et søtt fjes. Hun tenkte ikke mye, for hun fulgte med Øystein til Oslo og leide seg et skittent rom med sparepengene. Derfor møttes de på leiligheten der kunne de dusje og vaske klær. Ingrid hadde alltid lurt på hvorfor vaskemaskinen bare var på hurtigprogram og ikke «blandet tekstiler»!
Leiligheten tilhørte Øystein, gitt av hans pappa lenge før de giftet seg. Ingrid måtte flytte ut med datteren til sin egen, lille leilighet langt ute i drabantbyen, arvet fra mormor. Datteren klaget: Hvordan skulle hun komme seg til skolen?
Kom og bo med oss, da, tilbyr Øystein, og fikk enda en skyllebøtte. Det var bra at datteren hvertfall kunne si akkurat hva hun mente om ham.
Første tid var tung nye ruter, nye butikker, en evighet til skole og jobb. Men de falt inn i rytmen Ingrid fant seg ny jobb, Signe begynte på videregående der reisen var dobbelt så kort. De hadde ikke tid til å sørge hverdagslige problemer og eksamener krevde alt. Da det roet seg, var det ikke lyst til å tenke på det gamle livet lenger.
Grethe ringte Ingrid noen ganger spurte om hvordan man steker boller og hvor oppvasktabletten skulle inn. Hun kom til og med en gang på besøk med gjenglemte bilder til Signe, som trengte dem til vitnemålet. Øystein kunne ikke gjøre det selv, Ingrid lå syk og datteren nektet å sette sine ben i den gamle leiligheten hun mente det ville ødelegge hennes mentale helse, hun skulle jo snart ha IT-eksamen!
Koselig her hos dere, sa Grethe tvilende, mens hun så på falmede tapeter og gamle lamper.
Ingrid bare smilte ja, koselig er det. Der borte var det moderne og fancy, men hun hadde jobbet i tjue år for det. Nå kunne de bare ha det hun brydde seg ikke lenger.
Denne hendelsen ble blinkende i drømmen for et år etter den merkelige dagen, var det plutselig lyd i døren en kveld.
Er det til deg? spurte Ingrid Signe.
Datteren bare stirret.
På dørstokken sto Grethe med gråtkvalt ansikt, svart mascara dratt nedover kinnene og glitteret blandet med snøfnugg. I hånden holdt hun en treningsbag.
Har noe skjedd med Øystein? spurte Ingrid.
Noe har skjedd! hikstet Grethe. Jeg fant ham med sekretæren! Jeg ville overraske ham, han jobbet sent og så
Hun brast ut i gråt, som et barn, og skjulte ansiktet i hendene.
Så, hva skal jeg gjøre? spurte Ingrid, skjønte straks hvorfor bagen var fullpakket.
Kan jeg overnatte her? Jeg har ingen penger. I morgen tar jeg toget hjem til mamma.
Og hvordan skal du kjøpe billett hvis du ikke har penger?
Jeg håpet du kunne låne meg
Ingrid visste ikke om hun skulle le eller gråte.
Datteren tok valget.
Du kan gå din vei! sa Signe kaldt, og slengte på noen ord hun aldri før hadde brukt foran Ingrid.
Ingrid kikket strengt på datteren.
Kom inn, Grethe, sa hun. Det er natt, kan ikke kaste deg ut på gata.
Og så ble det verre.
Datteren var rasende, sa: enten er det jeg, eller henne. Ingrid bare trakk på skuldrene du er voksen, velg selv. Vil du, så dra til faren din.
Jeg har ikke bruk for faren din! Jeg drar til Marte!
Så Ingrid måtte bestille taxi til datteren, som sov hos en venninne. Hun brygget te og hentet valerian til den stakkars elskerinnen, som etter et år i Oslo ikke hadde en eneste venn, ingen jobb, bare en ny piercing i tungen. Ingrid lånte henne penger hun kunne ikke ha henne boende i evigheten. Til og med kjørte hun henne til stasjonen, så Grethe ikke skulle gå seg vill.
Grethe takket og ba om unnskyldning, lovet å leve annerledes finne skole og slutte å rota med gifte menn.
Mamma sa alltid at jeg var håpløs. Hun hadde vel rett.
Ingrid satte henne ikke på toget og vinket det var overflødig. Hun og datteren ble fort venner igjen, men Signe fortsatte å lure hvordan kunne mamma slippe inn en slik kvinne? Ingrid strøk henne over det lyse, myke håret og smilte:
Du vil forstå det en dag.
Øystein ringte etter en uke. Sa at han hadde skjønt alt, dumpet Grethe og var klar for et lykkelig gjensyn.
Har du gått tom for rene skjorter? sa Ingrid med et glimt.
Ja, sukket eks-mannen. Hun kan ikke vaske, jeg gikk i skitne skjorter i et år.
Selvsagt gikk Ingrid aldri tilbake. Hun følte ikke skadefryd. Men hun måtte innrømme humøret hennes var blitt et annet: tankene var lettere, smilet satt løsere. Hun skaffet seg hund, gikk turer hver kveld under fjellene og hilste på den hyggelige naboen ja, han var ti år eldre, men hun var heller ikke noen unge lenger. Livet trillet bare videre i den vintermyke drømmen.
