Da Ingrid var seks år gammel, mistet jeg min kone. Etter det ble ingenting det samme. I begravelsen lovet jeg henne at jeg skulle ta vare på datteren vår, elske henne for oss begge så lenge jeg levde. Min Ingrid vokste opp til å bli en klok jente. Hun gikk på skolen, hjalp meg hjemme, og lagde mat akkurat som moren sin: kjempegodt til å slikke seg om munnen etter. Etter hvert begynte Ingrid på universitetet. Da gikk det litt nedover med karakterene hennes, men det betydde ingenting, for samtidig jobbet hun og hjalp meg fortsatt i huset.
Senere ble Ingrid kjent med Eirik, og det tok ikke lang tid før hun introduserte ham for meg. Han virket som en grei kar, og jeg ble veldig glad da de fortalte at de ønsket å bo sammen med meg etter bryllupet. Det var etter bryllupet at alt gikk galt. Svigersønnen min ble stadig frekkere, han var respektløs og ropte til meg…
Derfor, da datteren min foreslo at vi skulle selge vårt lille rekkehus med to soverom for å kjøpe en stor leilighet i Oslo, satte jeg én betingelse: leiligheten måtte stå i mitt navn. Svigersønnen, som forventet, begynte å rope om at jeg ikke stolte på ham. Men jeg hadde ingenting å skjule. Jeg sa det rett ut til dem: Jeg trenger en garanti for at jeg ikke havner ut på gata når jeg blir gammel. Når jeg er borte, er leiligheten deres, og dere kan gjøre hva dere vil med den.
Min datter og svigersønn pakket sakene sine, ropte de styggeste ordene til meg, og forlot huset to dager senere for å flytte til byen. Siden den dagen virket det som Ingrid helt hadde glemt at jeg eksisterte, men innerst inne håpet jeg at hun skulle forstå meg og til slutt tilgi. Noen måneder etter dette kranglet, fylte jeg 60 år. Jeg var så sikker på at Ingrid kom til å overraske meg, at jeg vasket hele huset, lagde favorittmaten hennes, kledde meg pent og satte meg til bords. Hele dagen satt jeg der, kikket ut vinduet og ventet på at porten skulle åpnes og at jeg endelig skulle få se Ingrid igjen. Jeg ventet til kvelden kom. Da gikk jeg og la meg, lot all maten stå igjen på bordet og gråt mens jeg pratet med bildet av min kone. Jeg husker ikke engang når jeg sovnet.
Var datteren min så sint på meg at hun ikke engang kunne ringe og gratulere meg med dagen? Eller hadde det skjedd noe med henne? Nei, min kjære Ingrid kunne da ikke bare glemme sin gamle far …
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
