25. desember
I dag kom jeg endelig tilbake til hjembyen etter en lang busstur fra Oslo. Med tunge handleposer i hendene gikk jeg mot barndomshjemmet i Drammen. Da jeg åpnet døren, ropte jeg inn:
Jeg er hjemme!
Ingrid, jenta vår! Mamma og pappa kom løpende mot meg, og bestemor løftet armene til omfavnelse. Vi følte på oss at du ville komme akkurat i dag!
På kvelden, da vi satt samlet rundt det store spisebordet, banket det plutselig på døren. Det må være naboene som kommer innom for å hilse på, sa mamma, og gikk for å åpne. Da hun kom tilbake, var hun ikke alene bak henne fulgte to overraskende gjester inn. Jeg stirret på menneskene som kom inn i stua, og kunne knapt tro mine egne øyne.
***
Bussturen hjemover var lang. Jeg satt lenge og så ut av vinduet på det vinterhvite landskapet, og klemte en stor, rutete bag på fanget. Jeg hadde pakket kun det nødvendige, men likevel ble veska full. Oppå lå den ekstra store posen med bestemor sine ferske kanelboller, som fylte hele bussen med lukt av gjærbakst.
Jeg klarte ikke å la være, så jeg åpnet veska og trakk ut to varme, gyllenbrune boller.
Vil du ha? spurte jeg gutten som hadde gitt meg vindusplassen uten å nøle. Han måtte ha gått på bussen i Lier eller Asker, tenker jeg.
Gjerne! sa han med et smil, og jeg så han svelget forventningsfullt.
Jeg heter Ingrid! sa jeg.
Og jeg er Eivind. Skal du i gang med studier?
Ja! Bare praktiske utdanninger her hjemme mekaniker og landbruk. Det passer ikke for meg.
Samme her! Jeg synes livet på landet er bra, men jeg vil studere musikk i Oslo.
Det tok fire timer til byen. I løpet av turen fikk vi god kontakt, og før vi gikk av, byttet vi telefonnumre og dro hver til vårt.
***
Tida fløy mens vi begge jobbet hardt med opptaksprøver. Til slutt kom gledens beskjed både Eivind og jeg kom inn på drømmestudier, og jubelen hjemme var stor. Nervene fra prøvene var et tilbakelagt kapittel nå så vi bare fremover mot nye mål.
En dag ringte Eivind: Hei, Ingrid! Skal vi feire opptaket med kaffe på byen?
Jeg ble glad, for han var så ekte, jordnær og uten noen form for selvhøytidelighet helt forskjellig fra den typen som bare skryter.
Vi møttes på kaféen «Flodhesten» nede ved elva. Der satt vi ved vinduet og så sightseeingbåtene gli gjennom Drammenselva, mens stemmene fra guidene lød ut i luften.
Hvorfor heter stedet egentlig «Flodhesten»? spurte jeg plutselig.
Eivind lo: Kanskje for de som sniker seg ned hit hver helg og spiser så mye bakst, at de blir like store!
Treffende, flirte jeg og nøyde meg med enda en skillingsbolle.
Etter hvert ble «vårt sted» begrepet vårt vi møttes der ofte og sa «Vi sees ved bordet vårt!». Den kvelden kysset vi for første gang, og jeg husker enda hvor mykt og sterkt det var.
Tiden gikk, og etterhvert virket nærheten til Eivind tryggere enn hos noen annen bortsett fra familien, da. Og det er jo noe helt annet.
På tredje året dro Eivind temaet opp: Ingrid, skal vi flytte sammen? Og kanskje gifte oss til sommeren?
Dette er det din måte å frie på?
Vel noe sånt?
Da må jeg spørre som på film, husker du? «Er du ikke redd for at jeg dukker opp foran deg hele tiden?»
Vær så mye du vil, lo han og svingte meg rundt, midt på gaten.
Jeg kom lykkelig hjem til leiligheten jeg delte med to venninner.
Du stråler virkelig i dag! Fortell, sa Synøve.
Kanskje flytter jeg snart til Eivind, sa jeg og danset rundt.
Blir det bryllup? spurte Mari.
Til sommeren! Men først tenkte vi bare å bo sammen.
Ingrid, ikke gjør det! Vent til sommeren, mye kan skje! Er det virkelig så ille her? innvendte Synøve.
Jeg lo: Synøve, du høres ut som mamma! Folk lever sånn nå!
Jeg godtar ikke slike samboerskap. Moren min er jurist jeg vet hvor det ender, sa hun fornærmet.
Ok, jeg bare tullet! svarte jeg.
***
Jeg hadde alltid forestilt meg at papirene ikke betydde så mye, kjærligheten teller, og vårt forhold var spesielt. Men etter samtalen med jentene begynte usikkerheten å gnage og jeg utsatte flyttingen til Eivind.
Han sluttet etter hvert også å presse på.
En dag i desember gikk vi gjennom byen, hele Drammen glitret under juletrefest og snøen gnistret i julebelysning. Det var kaldt, så vi bestemte oss for å gå inn på «Flodhesten».
La oss stikke inn her! Eivind og jeg elsker dette stedet, sa jeg.
Se, der sitter han! sa Mari dystert og pekte mot vinduet.
Der satt Eivind på «vårt sted», og rett overfor han en ung jente kanskje tre år yngre enn oss. De lo og snakket, og Eivind hilste henne så varmt at et stikk av sjalusi traff meg.
Jeg snudde meg vekk.
Jeg drar hjem, sa jeg stille.
Vi følger deg, svarte Synøve og Mari i kor.
Hjemme prøvde de å overbevise meg om at det ikke var noe å bekymre seg for, men jeg kunne ikke glemme måten han så på den andre jenta. Dessuten satt de på «vårt sted» i «vår kafé»
Jeg svarte ikke på Eivinds meldinger, og ba venninnene si jeg ikke var hjemme.
En dag møtte han meg etter forelesning, tok meg i hånden og spurte: Ingrid, er det noe galt? Har du fått en annen?
Jeg ble sint og utbrøt: Du har virkelig guts, spør du? Jeg skal til eksamen slipp meg!
Jeg rev meg løs og gikk inn, mens Eivind forvirret dro hjem.
***
Etter at semesteret var over, dro jeg hjem til Drammen for juleferien. Å komme hjem føltes som trygghet der kunne jeg bearbeide både skuffelse og sinne over «sviket».
Det var kaldt og klart, snøen knaste under støvlene og jeg smilte da jeg så det gamle juletreet ved porten var vokst seg stort, pyntet akkurat sånn som da jeg var liten.
God jul! ropte jeg inn.
Ingrid, jenta vår! Vi visste du ville komme hjem! møtte familien meg.
Det var en dag fylt med glede. Sola glitret over husene, far tente lys på treet og vi satte oss til bords.
Utpå kvelden banket det på døra.
Sikkert naboen som kommer med julehilsen, sa mamma, og åpnet.
Så kom hun inn med Eivind og en ung jente hun presenterte som Nikoline.
Eivind? Hvordan fant du meg og hva betyr dette?
Eivind lo: Venninnene dine fortalte hvor du var. Nikoline er min lillesøster!
Søsteren din? spurte jeg.
Ja, ser du ikke likheten? lo Nikoline.
Da falt alle brikkene på plass, og jeg kjente et lettelsens sukk.
Eivind fortsatte: Nå, foran alle, og med min søster her, spør jeg deg vil du gifte deg med meg, Ingrid?
Han tok frem en liten eske og åpnet den. Før jeg visste ordet av det, kastet jeg meg rundt halsen på ham.
Ja! Dette er den beste julen noensinne!
Det kommer mange flere, så la oss være åpne om alt i livet ingen flere misforståelser, sa Eivind.
Det lover jeg, sa jeg stille.
I dag lærte jeg at ærlig dialog alltid er bedre enn å tolke ting i stillhet. Neste gang skal jeg snakke fra hjertet det er noe jeg tar med meg inn i voksenlivet.
