Da Ingrid var 6 år gammel, døde min kjære kone. Etter det var ingenting som før. Under begravelsen til min kone lovet jeg henne at jeg skulle ta vare på datteren vår og elske henne for oss begge så lenge jeg levde. Ingrid vokste opp til å bli ei klok og lærevillig jente. Hun gikk på skolen, hjalp meg hjemme, og lagde mat akkurat som moren sin utrolig godt, til å slikke seg på fingrene av. Senere begynte Ingrid på universitetet. Karakterene hennes gikk litt ned, men det spilte ingen rolle, for hun jobbet ved siden av studiene og fortsatte å hjelpe meg hjemme.
Etter hvert møtte Ingrid en ungdom som het Marius, og snart introduserte hun ham for meg. Han virket som en skikkelig hyggelig kar, og jeg ble glad da ungene fortalte at de ville flytte inn hos meg etter bryllupet. Men det var etter det bryllupet at alt begynte å gå galt. Svigersønnen min var ofte ufyselig, respektløs og ropte til meg for den minste ting…
Da Ingrid foreslo at vi skulle selge tomannsboligen vår og kjøpe en større leilighet i Oslo, satte jeg en betingelse: boligen måtte registreres på mitt navn. Som forventet begynte Marius å skrike om at jeg ikke stolte på ham. Men jeg hadde ingenting å skjule. Jeg sa rett ut: Jeg trenger en garanti for at jeg ikke ender opp ute på gaten når jeg blir gammel. Når jeg er borte, blir leiligheten deres, og da kan dere gjøre som dere vil med den.
Datteren min og svigersønnen min pakket sakene sine, slengte mange stygge ord etter meg, og to dager senere flyttet de til byen. Etter det virket det som Ingrid helt glemte at jeg fantes, men jeg håpet likevel at hun ville forstå meg og slutte å være sint til slutt. Noen måneder etter den krangelen hadde jeg bursdag min 60årsdag. Jeg var sikker på at Ingrid kom til å overraske meg, så jeg vasket hele huset, laget Ingrids favorittretter, pyntet meg og satte meg til bords. Hele dagen satt jeg og så ut vinduet, ventet på at porten skulle åpne seg, og at jeg endelig fikk se Ingrid igjen.
Jeg ventet på henne til langt utpå kvelden. Til slutt kledde jeg av meg, gikk og la meg, maten sto urørt på bordet, og jeg gråt mens jeg snakket med bildet av min avdøde kone. Jeg husker ikke engang når jeg sovnet. Var Ingrid virkelig så fornærmet på meg at hun ikke ville gratulere meg med dagen en gang på telefon? Eller hadde det skjedd henne noe? Nei, jeg kan bare ikke tro at min Ingrid kunne glemme sin gamle far helt…
I dag forstår jeg hva ensomhet virkelig betyr. Uansett hvor mye man elsker sine nærmeste, er det viktig å finne balansen mellom tillit og trygghet det er en tøff lekse å lære som far.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
