«Skal han bo hos oss nå?» spurte han sin kone, med blikket rettet mot sønnen…
Grete Johansen kom hjem og fikk seg litt av en overraskelse da hun så sønnen sin. Mikkel hadde bodd sammen med kona si, Kari, i over to år, og de sås sjelden stort sett en gang i måneden, og da helst i helgene. Men nå var det midt i arbeidsuken.
«Har det skjedd noe?» spurte Grete hun droppet helt hilsenen.
«Er du ikke glad for å se meg?» forsøkte Mikkel å spøke, men da han møtte morens strenge blikk svarte han: «Jeg har gått fra Kari.»
«Hva mener du med gått fra?», kom det kontant fra moren, som var kjent for å være bestemt og sjelden hadde god sans for slike spøker. Etter et langt yrkesliv, først og fremst i fengselet for ungdom det setter sine spor.
«Vi kranglet bare,» mumlet Mikkel, tydelig motvillig til å snakke om det.
«Og?» sa hun, mens hun så ham rett inn i øynene: «Tenker du å flytte hjem til meg hver gang du har kranglet med kona di?»
«Vi skal skilles!» haglet det fra Mikkel.
Blikket til Grete var urokkelig. Hun ville ha svar, så Mikkel trakk pusten og sa:
«Hun ville jeg skulle ta på meg flere oppgaver i huset. Jeg er jo helt utslitt etter jobb.»
«Har du knekt ryggen siden du ikke kan hjelpe kona di?» svarte moren, uaffisert.
«Hun sa det samme, men jeg forklarte henne jo at kvinnen passer hjemmet og gjør husarbeid.»
«Hvor i all verden har du fått tak i det tullet der?» spurte moren, og stemmen steg. Grete var sliten etter jobben, hun hadde mest lyst til å ta en dusj, slappe av og spise middag med mannen sin ikke holde styr på Mikkel og hans gammelmodige tanker. Hun og mannen hadde alltid delt på alt, ingen skilte på hvem som gjør hva. De jobbet begge, delte oppgavene hjemme, oppdro barna sammen. Aldri hadde hun hørt dette om «mannens» rolle.
«Jeg spør deg!» utbrøt Grete så høyt at om Mikkel hadde vært av det nervøse slaget, ville han sikkert skvettet. «Hvor har du fått det fra? Har du blitt lei av å jakte mammut? Dere jobber begge, dere har like mye å bidra med så delt husarbeidet. Eller ba du henne si opp jobben sin og være hjemme? Nei? Da får du ta din del. Har du noensinne sett oss meg og pappa krangle om husarbeid? Saken er enkel; vi har nok vett til å dra lasset sammen.»
Akkurat da kom faren, Eirik Johansen, hjem og stusset da han så Mikkel i gangen.
«Skjer det noe?» spurte han.
«De stiller jammen samme spørsmål begge to,» tenkte Mikkel sarkastisk, før han sa høyt:
«Jeg og Kari skal skilles.»
«Tosk,» sa faren kort, og bar matposen inn på kjøkkenet.
«Eirik, er du klar over at sønnen vår er en skikkelig dust?» sa Grete, og fortalte om krangelen.
«Og skal han bo her nå?» spurte Eirik sin kone, før han henvendte seg til sønnen:
«Vet du hva ordet make egentlig kommer fra? Sameie, altså to som trekker lasset sammen. Samhold. Trekker en seg unna, må den andre dra for to. Og til slutt ryker enten den ene eller hele lasset.»
Mikkel ble tankefull, selv om han fortsatt var småsur på Kari. Forventningen om støtte fra foreldrene ble brutalt knust egentlig stilte de seg på motsatt side. Eirik tok ut maten av posen, Grete organiserte i kjøleskapet. At Mikkel følte seg overflødig, var det ingen tvil om og de ga ingen tegn til at de skulle «ta vare på ham».
Han betraktet mor og far, så hvordan de liksom danset rundt hverandre, og lurte på hvordan de likevel kunne være så milde mot hverandre så forskjellige fra hvordan de var mot ham.
«Hva står du her for? Gå og gjør opp med kona di!» sa faren strengt. «Og slutt med all den tankegangen om hvem som skal gjøre hva, dere skal hjelpe og støtte hverandre. Pass på hverandre, ellers rakner det! Nå har vi egne ting å ordne.»
Mikkel gikk ut derfra, litt satt ut langt fra den mottakelsen han hadde ventet. Men surheten på Kari forsvant, i stedet innså han at han selv hadde skylda for krangelen. En ting visste han nå: han ønsket seg en familie like lykkelig som den mor og far hadde og den må han selv bygge opp.
