Ingen skal ta henne fra meg. Fortelling.
Stefar var aldri slem mot dem. I alle fall kastet han dem aldri ut over et brødskive, og skolearbeid brydde han seg ikke stort om. Det eneste han kunne heve stemmen for, var når Ingrid kom hjem senere enn hun egentlig skulle.
Jeg har lovet moren din at jeg skal passe på deg! ropte han når Ingrid forsøkte å protestere og påminne ham om at hun var voksen. Jeg vet bedre enn deg hva du kan finne på! Voksen? Tror du virkelig du kan gjøre alt bare fordi du har fått vitnemål? Skaff deg en ordentlig jobb først, så kan du leke voksen!
Senere, når han hadde roet seg litt, ble tonen mildere.
Han kommer til å dumpe deg, jenta mi, det er jeg sikker på. Jeg har sett den gutten som henter deg fancy bil, pent ansikt. Hvorfor skulle han bry seg med en vanlig jente som deg, Ingrid? Du kommer til å gråte, bare vent og se.
Ingrid trodde ikke på stefar. Jo, Anders var kjekk, og studerte på tredje året på universitetet, og hun skulle gjerne hatt råd til å gå der selv. Men hun kom ikke inn på poengsum, og trivdes ikke i fagskolen, så hun vekslet mellom å dele ut brosjyrer og aviser, mens hun forberedte seg til nye opptaksprøver. Slik møtte hun Anders hun rakte ham en brosjyre, og han tok først én, så flere, og smilte:
Skal vi gjøre en deal, jente jeg tar alle brosjyrene, og så blir du med oss på kafé?
Noe kom over henne, og hun sa ja. Hun visste å ikke hive brosjyrene i søpla der hun stappet dem ned i sekken og kastet dem på veien hjem etter kafeen.
På kafeen presenterte Anders henne for vennene sine, kjøpte pizza og is til alle. Hun og lillesøsteren Signe fikk bare slike godsaker på bursdager de hadde jo lite penger, og stefar mente pensjonen skulle spares til en dårligere dag om noe skulle skje med ham.
Egentlig hadde stefar grei lønn, men halvparten gikk til bilen hans, som stadig måtte fikses, og resten spilte han vekk. Ingrid klaget ikke hun var takknemlig for at han lot henne og Signe bo der, det var hans leilighet, mamma hadde måttet selge sin da hun ble syk. Hun skulle så gjerne hatt sjokolade, pizza og brus, men alt hun fikk, ga hun til Signe, også på kafeen med Anders: Kan jeg ta med et stykke pizza til lillesøsteren min? spurte hun ham. Han ble forbauset, men kjøpte straks med en hel pizza og stor melkesjokolade med nøtter til henne.
Stefar tok feil om Anders han var godhjertet. Sammen med ham følte Ingrid seg mer mangelfull, så hun jobbet hardt med eksamenene og tok ekstrajobb som kassedame i matbutikken. Det ga ganske god lønn, så hun kunne kjøpe seg helt nye jeans og klippe håret hos ordentlig frisør Anders skulle være stolt av henne.
Da han inviterte henne med på hytta, forsto hun hva som skulle skje, men var ikke redd hun var jo ikke et barn lenger. De var forelsket, begge to. Hun var mest bekymret for om stefar ville slippe henne av gårde, men han kom selv seint hjem, eller overnattet hos tante Randi, sykepleieren på feltet. Han hadde gitt henne lange blikk lenge, men Randi hadde ikke særlig lyst til å floke seg inn med en mann med to døtre fra før. Hun hadde selv vært gift og skilt og til slutt gav hun etter for hans sjenerte frieri.
Det passet Ingrid utmerket selv om Signe gråt første natten hun skulle være alene, endte hun med å akseptere det da Ingrid hadde kjøpt henne sjokolade, chips og brus.
At hun var gravid, skjønte Ingrid sent. Mensen hadde alltid vært uregelmessig, og hun fulgte aldri med. Det var kollegaen hennes, Wenche, som spurte spøkefullt:
Du stråler sånn nå, fått litt mage ikke gravid vel?
De lo, men Ingrid kjøpte en test den kvelden. Da hun så to streker, trodde hun ikke på det først dette bare kunne ikke skje!
Anders ble ikke glad. Han sa at «timingen var helt feil» og ga henne penger til å ta abort. Ingrid gråt hele natten, men gikk. Til legen men der var det altfor sent, seksten uker. Det skjedde vel den helgen på hytta, tenkte hun. At man kan bli gravid av første gangen, ante hun ikke.
En stund greide hun å skjule det for stefar, men magen vokste uunngåelig. Hun måtte innrømme det.
Herregud, som han ropte!
Hvor er han? Har han tenkt å gifte seg med deg?
Ingrid senket hodet. Hun hadde ikke sett Anders på over en måned da han fikk vite at hun måtte beholde barnet, forsvant han.
Jeg advarte deg, Ingrid… sa stefar bare. Han sa ikke mer der og da, sikkert stakk innom Randi først.
Du får føde, men du må la barnet bli igjen på sykehuset jeg trenger ikke én til å forsørge. Forresten… Jeg gifter meg nå, Ingrid. Randi er også gravid. Vi får tvillinger. Tre babyer på én gang går ikke.
Flytter hun hit? spurte Ingrid forundret.
Ja, hvor ellers? Hun er jo kona mi nå.
Det hørtes ut som en spøk, men stefar spøkte ikke. Hver dag sa han det, og truet med å kaste Ingrid og Signe ut om hun tok med barnet hjem. Ingrid skjønte han bare gjentar det Randi har sagt, men det endret ingenting: Hun klarte ikke tanken på å forlate barnet.
Ikke bekymre deg, sa Randi. Slike babyer er ettertraktede hun blir adoptert raskt og får gode, snille foreldre.
Ingrid gråt, ringte Anders, grublet på om hun og Signe kunne bo et sted med babyen men kom ikke på noe. En dag sa Wenche, og nikket mot et ektepar:
Se, de går alltid i svart. De sørger fortsatt. Å vie hele livet til sorg jeg skjønner ikke. De skulle heller fått barn igjen. Eller adoptert.
Ingrid så dem ofte sammen og hver for seg. Begge var hyggelige, og så alltid litt triste ut. Hun visste ikke hva som hadde hendt.
Datteren deres døde husker du den ulykken? En buss full av skolebarn krasjet, de skulle på tur til en annen by, sjåføren sovnet. Han og den jenta døde, så trist. De er flotte folk han er lege, hun lærer engelsk. Jeg bodde ved siden av før jeg var gift. Alle kom på besøk, med små engler. Datteren kjøpte en engel-figur på turen, og holdt den da hun døde. De fant den, knust. Første gang noen gav henne en engel, kom mange etter. Jeg tenkte det ville gjøre henne verre, men tvert imot det hjalp.
Ingrid hadde sett i en film hvordan en jente ga bort barnet sitt til et barnløst par. Disse kunne ha barn, sikkert, men hun tenkte stadig på dem. Hun var åtte måneder på vei, men jobbet fortsatt hun ville ikke miste jobben. En dag sto paret på hennes kasse, og mannen smilte:
Snille deg, er det ikke på tide med permisjon? Du kan jo komme til å føde midt på kassa!
Ingrid sa aldri noe, men det var tungt å jobbe ryggen verket, hun hadde konstant halsbrann, og bena var hovne om kvelden. Men det var ingen som spurte, bortsett fra lege. Nettopp den omsorgen gjorde henne rørt hun begynte straks å gråte, slik hun ofte gjorde for tiden.
To dager senere, hun gikk hjem med tøypose full av mat, passerte mannen fra kassen, han tilbød å hjelpe. Hun takket først nei, men ble glad han var så snill.
Hun så englefiguren i butikkvinduet, til salgs; sommeren var på hell, de solgte ikke så godt tydeligvis. Ingrid kjøpte den, spurte Wenche om adressen og dro dit.
Da hun ringte på, angret hun en engel, etter så mange år? Hadde folk sluttet å komme nå?
En dame åpnet. Hun kjente Ingrid igjen, hevet øyenbrynene overrasket. Ingrid rakte frem figuren og så ned hun regnet med at hun minst ville få døra i fleisen, eller bli skjelt ut.
Men det gjorde hun ikke. Damen tok imot engelen, smilte, og sa:
Kom inn! Har du lyst på litt te?
Over teen delte hun historien den samme Ingrid allerede hadde hørt, men fra hennes munn var det bare enda mer sorg og råhet.
Hvorfor fikk dere ikke flere barn? hvisket Ingrid.
Jeg måtte opereres. Livmoren fjernet. Ikke mulig for meg å føde igjen.
Ingrid følte seg dum, hun hadde ikke rett til å spørre. Hun ville spørre om adopsjon, men greide det ikke.
Vi gikk gjennom adopsjonsskole, sa damen, som om hun skjønte hva Ingrid lurte på. Men jeg klarte ikke til slutt. Jeg ba datteren min gi meg et tegn. Ingenting skjedde, ingenting.
Akkurat da kom et klirr fra stua, som et glass som knuses. Damen stivnet, Ingrid så forvirret bort hun trodde ingen var hjemme.
De gikk inn i stua. Ingrid fryktet den skulle være som et gravkammer mørkt, stearinlys og bilder. Men det var bare ett bilde, ellers lys og fullt av englefigurer. Én lå knust på gulvet. Damen plukket bitene opp og studerte dem lenge. Så sa hun lavt:
Det er den samme figuren. Hennes.
Ingrid ble varm i kinnene. Var dette et tegn?
Jenta kom til verden til termin. På det tidspunktet var Randi for lengst flyttet inn, og hun fikk tvillinger før tiden. Begge lå fortsatt på sykehus, men ble straks utskrevet de hadde kjøpt to nye, hvite barnesenger med kokosmadrass. Ingen kjøpte noe til Ingrids barn, hun skulle jo la henne bli igjen på sykehuset. Signe spurte bare forsiktig om kvelden:
Kan vi ikke gjemme henne? Så de ikke vet at hun er her? Jeg kan hjelpe deg med henne.
De ordene fikk Ingrid til å gråte, men hun holdt det inne for Signe.
Ingrid hadde tenkt nøye på lappen. Hun skrev at hun ikke kunne beholde barnet, men at hun var frisk, og at de ikke måtte bekymre seg; hun minte dem på tegnet den knuste engelen. La ved alle pengene hun hadde spart, pensjonen. Det burde holde de var jo oppriktige folk.
Hun ble skrevet ut av sykehuset om morgenen, men det var ikke trygg følelse å skulle gi bort babyen på dagtid. Hele dagen satt hun på et kjøpesenter det var tungt å sitte, hun var svimmel, men det viktigste var å finne gode foreldre til datteren.
Da senteret stengte, satt hun enda en time ute heldigvis var det varmt. Da skumringen senket seg, gikk hun til oppgangen, gled inn idet en mann med hund var på vei ut.
Babyen lå i bæretaske den hadde Ingrid kjøpt selv. Wenche kom med den til utskriving. Ingen spurte unødige spørsmål. Nå, hun satte tasken i et hjørne der døra ikke ville treffe den, la lappen og pengene under teppet, skulle akkurat til å ringe på og løpe, da døra plutselig gikk opp. Mannen, faren til den avdøde jenta, sto der.
Hva driver du med her?
Ingrid skvatt til.
Da så han bæretasken.
Hva er dette?
Tårene kom av seg selv. Ingrid fortalte alt om Anders som forlot henne, om stefar som hadde forsørget dem og nå skulle gifte seg og få tvillinger, og om Randi som overtalte henne til å forlate barnet.
Han lyttet, og sa:
Gerd sover, vil ikke vekke henne. Vi snakker i morgen. Kom, jeg kan re opp til deg på stua.
Å sove i en stue fylt med englefigurer føltes merkelig. Men Ingrid sovnet med datteren tett inntil seg.
Hun våknet av tomhet. Datteren var borte. Akkurat da skjønte Ingrid at hun ikke kunne miste henne. Aldri. Hun ville bare finne henne, ta henne tilbake…
Hun reiste seg, men før hun kom seg ut av senga, kom Gerd inn med jenta i armene.
Her, smilte hun. Du må amme henne. Jeg bysset henne litt, ville du skulle sove, men det varer ikke.
Mens Ingrid ammet, torde hun ikke se Gerd i øynene. Hva hadde mannen fortalt henne? Tenk om de allerede hadde bestemt seg for å adoptere jenta? Hvordan kunne hun si at hun hadde ombestemt seg?
Hvor gammel er søsteren din? spurte Gerd plutselig.
Tolv, svarte Ingrid overrasket.
Tror du hun har lyst til å flytte hit til oss?
Spørsmålet var så uventet at Ingrid så opp på henne.
Hva? stammet hun.
Ja, Sindre fortalte alt. At dere ikke har noe sted å bo, at stefar sparker deg ut. Jeg tenkte, om Signe blir igjen, vil de bare bruke henne som hushjelp. Hun får bo hos oss også.
Hva mener du med «også»? stotret Ingrid.
Gerd nikket mot figuren reparert nå, men gjenkjennelig som sto ved bildet.
Jeg tror det var et tegn. Vi må hjelpe dere, sa hun, helt enkelt. Vi har god plass, så flytt inn. Jeg hjelper deg med jenta. Slutt å tenke på dumme ting. Ingen skal skille mor og barn.
Ingrid ble så glad, og så flau, at hun ble helt rød.
Så, vil du?
Hun nikket, og skjulte ansiktet i teppet til datteren, så Gerd ikke skulle se tårene hennes…
