Sen gave
Bussen rykker til, og Anne Birgitte holder godt fast i stangen med begge hender, kjenner at den røffe plasten gir litt etter. Handleposen slår mot knærne hennes, eplene triller lydløst rundt inni. Hun står nær døra og teller holdeplasser til hun skal av.
I øret suser det stille fra øreproppene, men barnebarnet hennes ba henne la de være på: «Bestemor, det er jo greit hvis jeg må ringe deg.» Mobilen ligger i ytterlommen på veska, tung som en stein. Likevel sjekker Anne Birgitte at glidelåsen er lukket for sikkerhets skyld.
Hun ser for seg hvordan hun straks låser seg inn i leiligheten, setter posen på krakken i gangen, bytter sko, henger frakken på knaggen, legger skjerfet pent på hyllen. Så pakker hun ut varene, setter på suppa. Senere kommer sønnen hennes innom og henter matboksene han har kveldsvakt, rekker aldri å lage middag.
Bussen bremser opp, dørene går opp. Anne Birgitte går forsiktig ned trinnene, holder seg godt fast i gelenderet, og trår ut foran blokka. Ungene herjer på plenen med fotball, en jente suser forbi på sparkesykkel og er nesten borti henne, men svinger unna i siste liten. Oppgangen lukter kattemat og tobakk.
I gangen setter hun fra seg handleposen, tar av seg skoene og skyver dem inn mot veggen med en vanebevegelse. Frakken henger hun opp, skjerfet brettes pent sammen. På kjøkkenet fordeler hun varene: gulrøttene til de andre grønnsakene, kyllingen i kjøleskapet, brødet i brødboksen. Så finner hun frem kasserollen og tapper i vann til hun har fått det hun trenger over bunnen.
Mobilen vibrerer på bordet. Hun tørker hendene og trekker telefonen mot seg.
Ja, Sondre, sier hun og lener seg nærmere som om lyden blir bedre.
Hei mamma, hvordan har du det? Sønnen snakker fort, bakgrunnen er fylt av stemmer.
Jeg lager suppe. Kommer du innom?
Ja, jeg stikker innom om to timer. Forresten, mamma, det er innsamling igjen i barnehagen, de skal pusse opp avdelingen. Kunne du som sist?
Anne Birgitte har allerede hånden på dokumentmappen der den grå utgiftboken hennes ligger.
Hvor mye er det?
Tre tusen, om du kan. Alle må bidra, du vet. Det er stramt nå.
Jeg forstår, sier hun. Det ordner jeg.
Du er gull verdt, mamma. Jeg plukker det opp i kveld, og, mmm, suppen din.
Da de har lagt på, koker vannet allerede. Anne Birgitte legger i kyllingen, salter og slipper oppi laurbærblad. Hun setter seg ved bordet og åpner boken. Med blå kulepenn står det pensjon, under der: strøm, medisiner, barnebarna, uforutsett. Hun skriver «barnehage» og summen og blir sittende med pennen et øyeblikk. Tallene mister litt høyde, som om de blir presset nedover. Det er ikke mye igjen som hun helst skulle hatt, men hun tenker: Det går, vi klarer oss, og lukker boken.
På kjøleskapet henger det en magnet med kalender. Under datoene står det: Kulturhuset. Sesongkort. Klassisk musikk, jazz, teater. Pensjonistrabatt. Den fikk hun av naboen, Ragnhild, sammen med lefser på bursdagen i fjor.
FLere ganger har hun tatt seg i å lese om de abonnementsbillettene mens hun venter på at vannet koker opp. I dag fester blikket igjen ved dette lille ordet. Hun husker hvordan hun, før hun giftet seg, pleide å gå i filharmonien med venninnen. Da kostet billettene knapt noe, men de måtte stå i kø i kulda småfrosne, leende, viklet inn i lange skjerf. Hun hadde langt hår den gangen og brukte sitt fineste skjørt og de eneste penskoene sine.
Nå ser hun for seg salen, hun har ikke vært der på mange år. Barnebarna drar henne med på juleavslutninger, men det er noe annet kaos, latter, lyder overalt. Dette er noe annet, men hun har ikke oversikt over konsertene lenger, vet ikke hvem som går dit.
Hun tar magneten og snur den. Bak står nettside og telefon. Nettsiden betyr ingenting for henne, men telefon Magneten settes tilbake, men tanken blir.
«Tull, tenker hun. Bedre å spare så Ingvild får jakke til høsten. Alt er dyrt.»
Hun slår ned varmen på plata, setter seg ikke ned og åpner ikke utgiftsboka igjen. Istedenfor drar hun frem en gammel konvolutt med penger til uforutsette utgifter. Noen tusenlapper hun har spart opp måned for måned. Ikke så mye, men nok hvis vaskemaskinen skulle ryke, eller hvis hun må ta noen prøver.
Fingrene glir over sedlene mens hun teller, hun hører den reklamen fra kjøleskapsmagneten om og om igjen.
På kvelden kommer Sondre innom. Han henger jakken på stolen, tar ut boksene.
Å, borsjtsj, sier han glad. Du er alltid like flink, mamma. Har du spist?
Jeg har, sett deg. Pengene ligger klare, sier hun, og teller nøyaktig opp tre tusen kroner.
Mamma, du kunne notert hvor mye du har igjen, så ikke det plutselig mangler noe på slutten av måneden.
Jeg noterer, sier hun. Jeg har orden på alt.
Du er familiens økonomiekspert, smiler han. Kan du passe ungene på lørdag? Trenger å dra på butikken med Tonje.
Det passer fint, sier hun. Hva skulle jeg ellers?
Han forteller om jobben, sjefen, nye regler. I det han tar på seg skoene i gangen, snur han seg:
Kjøper du noen gang noe til deg selv? Alltid til oss og barnebarna.
Jeg har det jeg trenger, sier hun. Jeg trenger ikke mer.
Han ler:
Greit det, mamma. Jeg kommer innom i løpet av uken.
Da døra lukkes bak sønnen, blir leiligheten stille igjen. Anne Birgitte vasker opp, tørker av bordet, ser igjen på magneten. Hun hører Sondres spørsmål: «Kjøper du noe til deg selv?»
Morgenen etter ligger hun lenge og ser i taket. Barnebarna er på skole og i barnehage, sønnen på jobb. Hele dagen for seg selv, egentlig full av småting: vanne planter, vaske gulv, kaste gamle aviser.
Hun strekker på seg, slik fysioterapeuten anbefalte rolige bevegelser, løfter armene, strekker seg, snur på hodet. Setter på vannkokeren, tømmer teblad i koppen. Før vannet koker, tar hun igjen magneten.
«Kulturhuset. Sesongkort»
Hun ringer nummeret med nummeret bak på magneten hjertet slår raskere. Det ringer noen ganger før noen svarer:
Kulturhuset, billettluken?
Hei. Jeg ringer angående sesongkort.
Selvfølgelig. Hvilket program er du interessert i?
Jeg vet ikke helt Hva finnes?
Damen ramser opp: symfoniorkester, kammermusikk, viseaftener, barneprogram.
Det er pensjonistrabatt, tilføyer hun. Men sesongkortet koster fortsatt litt. Det er til fire konserter.
Hva med enkeltbilletter? spør Anne Birgitte.
Mulig, men det blir dyrere. Abonnement lønner seg.
Hun ser for seg tallene i boka, de få lappene i konvolutten. Hvor mye var det, egentlig? Summen høres tung ut, og hun forstår at til uforutsette utgifter knapt blir noe igjen om hun kjøper kortet.
Du kan tenke på det, sesongkortene forsvinner fort, sier damen.
Takk, svarer Anne Birgitte og legger på.
Vannet koker. Hun heller i koppen, setter seg, finner frem boka. På en ren side skriver hun Abonnement og beløpet. Fire konserter. Deler beløpet på fire i hodet. Så galt er det kanskje ikke. Kanskje hun kan kjøpe mindre godteri. Utsette frisøren, klippe seg selv.
Så ser hun for seg barnebarna. Yngstemann har ønsket seg nytt byggesett lenge, eldste nytt klær til dans. Sønnen og svigerdatteren stresser med boliglån. Og hennes eget ønske virker nesten skamfullt – som om hun vil ha noe hun ikke burde.
Hun lukker boka, usikker. Vasker gulv, sorterer tøy, tørker vinduskarmen. Men tanken på konsertsalen slipper ikke.
Etter lunsj ringer dørklokka. Ragnhild fra naborommet kommer inn med et glass hjemmelaget sylteagurk.
Ta dem, jeg har ikke plass! Hvordan går det?
Takk. Jo, jeg jeg vurderer å kjøpe billett til konsert. Kulturhuset her har sesongkort nå. Jeg gikk jo ofte i filharmonien som ung, men nå Det koster ganske mye.
Du må jo bestemme selv, sier Ragnhild mens hun finner frem strikketøyet. Vil du gå, så gå.
Men det er jo penger sier Anne Birgitte.
Penger, sier du? Du hjelper jo alltid barna dine. Gi til Sondre, gi til barnebarna, det gjør du jo allerede. Du burde unne deg litt du også. Du bruker jo den samme gamle ullskjerfet, og går i de samme butikkene år etter år! Litt musikk kan du jammen spandere på deg selv.
Jeg vet Men de ville likevel syntes det er dumt. At jeg heller burde bruke pengene på barna.
Du får la være å si noe, da. Eller så får du si du har vært til legen. Men du skylder dem jo ikke regnskap.
Ordene du er ikke et barn stikker litt, men også på en god måte.
Jeg er jo ofte til legen uansett, sier hun. Men det er jo litt skummelt også. Tenk om jeg mister pusten, eller det er mange trapper
Heh, det er heis. Og du skal bare sitte og lytte. Jeg var i teateret sist måned. Det gikk helt fint, tror du ikke?
De snakker litt til, om strømregninger og nyheter, før Anne Birgitte, etter at Ragnhild har gått, igjen tar frem telefonen. Hun ringer billettkontoret med én gang hun blir ferdig med å gruble:
Jeg vil gjerne bestille abonnement til viseaftener, sier hun med lav stemme.
Hun får beskjed om å komme innom i åpningstiden med legitimasjon. Hun skriver ned åpningstiden og adressen på en lapp og fester den på kjøleskapet.
Samme kveld ringer svigerdatteren.
Anne Birgitte, du kan passe barna på lørdag? Vi må til Elkjøp, det er tilbud på stekeovn.
Det går fint, svarer hun.
Tusen takk, vi tar med litt te eller håndklær tilbake. Trenger du noe?
Nei da, jeg har det jeg trenger.
Etter samtalen ser hun på lappen på kjøleskapet. Billettkontoret stenger klokken seks. Hun må gå hjemmefra i god tid, så hun slipper å løpe.
Om natten drømmer hun om konsertsalen: myke stoler, lyset over scenen, folk i pene klær. Hun sitter midt i salen og holder programmet, og tør nesten ikke røre seg i frykt for å forstyrre andre.
Neste morgen våkner hun med en klump i magen: Hva har jeg begitt meg utpå? Men lappen på kjøleskapet er der fortsatt. Etter frokost finner hun frem sitt beste kåpe, ser over at knappene sitter, velger et varmt skjerf og de mest komfortable skoene. Hun legger pass, lommebok, brilletui, blodtrykksmedisin og vannflaske i veska.
Hun setter seg på krakken akkurat før hun går, puster rolig inn og ut. Jeg klarer dette, sier hun stille til seg selv og låser døren.
Det er ikke langt til bussholdeplassen, men hun går sakte. Bussen er på plass, det er folksomt, men en ung mann reiser seg og lar henne få sitte. Hun takker forsiktig og setter seg ved vinduet.
Kulturhuset ligger to stopp fra sentrum. Den hvite bygningen med søyler har plakater langs veggen. To damer diskuterer på trappa. Inne er det svak lukt av støv, gammelt tre og noe søtt fra kafeen.
Billettkontoret er til høyre. Bak glasset sitter en blid dame. Anne Birgitte slipper frem legitimasjonen, sier hvilket program hun ønsker.
Det er pensjonistrabatt, du er heldig. Gode plasser igjen midt i salen.
Hun nikker selv om hun ikke helt henger med på skjemaet.
Da summen blir sagt, skjelver hånden hennes litt. Hun finner pengene, teller nøyaktig opp. Vil nesten si jeg tenkte bare, jeg kommer tilbake, men køen bak rører seg på nytt, noen hoster, og hun legger lappene frem.
Her, sesongkortet ditt, sier damen og rekker henne et pent sammenbrettet kort med datoer og informasjon. Første konsert om to uker. Kom gjerne litt før.
Sesongkortet er overraskende flott: bilde av scenen utenpå, fine rader med konserttitler inne. Hun putter det forsiktig mellom passet og oppskriftsboka hun alltid har i veska.
Ute setter hun seg på en benk, drikker litt vann. To tenåringer ved siden av røyker og diskuterer musikk hun aldri har hørt før. Hun lytter som til et fremmed språk.
«Der, nå har jeg kjøpt det. Nå må jeg stå for det.»
To uker går fort i hverdagens gjøremål. Barnebarna blir syke, hun passer dem, lager kompott, følger med på feber. Sønnen leverer matvarer, henter bokser. Flere ganger vil hun si noe om sesongkortet til ham, men lar det være hver gang.
På premieredagen våkner hun tidlig, har sommerfugler i magen. Lager klart middagen på forhånd. Ringer til Sondre:
Jeg er ikke hjemme i kveld, hvis dere trenger meg får dere ringe tidlig.
Hvor skal du, da? spør han forbauset.
Hun nøler. Vil ikke lyve, men synes nesten det er flaut å si.
Kulturhuset, på konsert.
Det blir stille noen sekunder.
Hva slags konsert? Trenger du virkelig det, mamma? Det er jo bråkete og folksomt.
Det er ikke ungdomsfest, sier hun, holder stemmen rolig. Det er viser.
Hvem har invitert deg?
Ingen. Jeg har kjøpt selv.
Ny pause.
Mamma, er du sikker? Du vet det koster, og vi du skjønner
Jeg vet men det er mine penger.
Setningen kommer klarere og fastere ut enn hun hadde trodd. Hun holder pusten.
Ok. Det er dine penger. Men ikke kom etterpå og si du har dårlig råd. Og pass på deg selv! I din alder
I min alder kan man trygt sitte og høre musikk, sier hun. Jeg skal ikke ut på bærtur.
Han sukker, mildere nå.
Greit. Men ring når du kommer hjem. Så jeg slipper å bekymre meg.
Det skal jeg gjøre.
Etterpå sitter hun lenge med sesongkortet i hånden. Hendene skjelver litt, men det er mer spenning enn frykt.
På kvelden tar hun på seg sin fineste kjole mørk blå med hvit krage, strømpebukser uten løpe, de beste lave skoene. Kjemmer håret grundig, demper de små grå tuppene.
Ute skumrer det, butikkvinduene speiler lysene i gaten. Hun holder godt fast i veska der kortet, passet og tablettene ligger.
Det er trangt i bussen, noen tråkker henne på tærne, men unnskylder seg. Hun teller stoppene nøye.
Ved inngangen til Kulturhuset står folk i alle aldre, men også eldre par, damer på hennes egen alder, unge i dongeri. Hun kjenner seg mindre spent hun er ikke eldst.
I garderoben får hun et nummer, nøler litt i gangen, men følger pilen til salen og holder seg i gelenderet.
Inne er det halvmørkt, små kjernepærer lyser langs radene. En hyggelig dame ser på billetten.
Sjette rad, niende sete. Den veien.
Hun ber om unnskyldning, og skritter seg bortover raden. Setter seg til slutt, legger veska i fanget. Hjertet slår, men det kjennes som forventning nå.
Rundt seg hører hun folk prate, blar i programmer. Hun åpner sitt eget, følger teksten med fingeren. Titlene sier henne lite, men nederst ser hun navnet til en komponist hun hørte på radioen som ung.
Lysene dempes. Vertinnen ønsker velkommen. Anne Birgitte lytter ikke så nøye det viktigste er at hun er her, blant andre, ikke hjemme ved grytene.
Så starter musikken. Sangen er lav og dyp, tekstene om kjærlighet, avskjed, reiser fremmede steder føles nære. Hun husker en annen sal, et annet sted i livet da hun satt sammen med en som ikke er her mer.
Øynene blir blanke, men hun gråter ikke. Hun bare lytter, slapper av, kjenner pusten jevne seg ut. Musikken fyller rommet, og midt i tonene er det som om livet ikke bare er å telle utgifter og hjelpe andre.
Etter pausen er hun stiv i ryggen, går ut til foajeen for å strekke på beina. Noen spiser kake, andre drikker te i pappkrus. Hun kjøper seg en liten sjokolade selv om hun ellers ikke unner seg det.
Den smaker godt, sier hun lavt.
En dame på hennes alder i lys drakt nikker til henne.
Flott konsert, ikke sant?
Ja, sier Anne Birgitte. Det er lenge siden jeg har vært på noe slikt.
Jeg også. Alltid travelt med barnebarn eller hytte. Så tenkte jeg hvis ikke nå, når da?
De utveksler noen ord om sangerne, før klokken ringer og salen fylles igjen.
Konserten glir fort, Anne Birgitte tenker ikke på prisen lenger. Hun bare lytter. Når det er ferdig, klapper hun til hendene svir.
Ute er lufta frisk, og beina er ømme, men i brystet kjenner hun en stille varme. Ikke jubel, men vissheten om at hun har gjort noe for seg selv endelig.
Hjemme ringer hun til Sondre.
Jeg er hjemme igjen. Alt bra.
Fint, var det ok? Var det kaldt?
Nei, det var godt.
Han sier ikke mer om det, men virker lettet.
Bare ikke bli altfor ivrig, mamma. Vi må fortsatt spare til oppussing.
Jeg vet. Men jeg har allerede kjøpt sesongkort. Tre konserter til.
Tre? Ja, du får vel bruke billettene. Men lov meg å være forsiktig.
Hun henger fra seg kåpen, legger veska på plass. Drikker te på kjøkkenet, legger sesongkortet foran seg, før hun fører konsertdatoene inn i kalenderen på veggen med rød ring rundt hver av dem.
Når Sondre senere ber om flere penger til barnehagen, åpner hun boka og regner nøye. Så sier hun:
Jeg kan gi deg halvparten. Resten må jeg bruke selv.
På hva da? spør han automatisk.
Hun ser på ham, ser hvor sliten han er.
På meg selv, sier hun rolig.
Han er på nippet til å si noe, men ombestemmer seg.
Som du vil, mamma.
Denne kvelden, når hun er alene, finner hun frem det gamle fotoalbumet. På et bilde er hun ung, i lyst skjørt, foran filharmonien i en annen by, holder program og smiler sjenert.
Anne Birgitte ser lenge på dette ansiktet, prøver å kjenne igjen seg selv. Så lukker hun albumet og legger det bort.
På kjøleskapet henger det nå en ny lapp: «Neste konsert 15.» Under har hun skrevet: «Ikke glem å gå i tide.»
Livet har ikke blitt snudd opp ned. Hun lager fortsatt suppe, vasker klær, går til legen og passer barnebarna. Hun hjelper Sondre så mye hun orker. Men innerst inne har hun nå små, egne planer som hun ikke trenger å forklare.
Noen ganger stryker hun over lappen på kjøleskapet og kjenner den tålmodige, stille tryggheten: hun lever fortsatt, hun har rett til å ønske seg noe mer.
En kveld leser hun i lokalavisen om et engelskkurs for eldre på biblioteket, gratis men påmelding kreves. Hun river ut annonsen og legger det ved siden av sesongkortet. Drikker te og undrer seg: er det for dristig?
«Jeg skal høre ferdig mine viser først, så får vi se,» tenker hun.
Hun putter annonsen i boka med regninger, men føler at grenser for hva hun kan prøve, har vokst litt. Om kvelden åpner hun vinduet og ser utover gårdsplassen. Gatebelysningen speiler lyset i en pytt, en gutt sparker ball, en tenåring går forbi med hodetelefoner.
Anne Birgitte står rolig, holder hånden mot vinduskarmen, og kjenner en jevn, rolig fred i kroppen. Livet ruller videre med bekymringer og plikter. Men midt blant alt, har hun funnet plass til fire kvelder med musikk og kanskje for noen nye engelske ord.
Hun slukker lyset på kjøkkenet, trekker teppet over seg i sengen. Morgendagen blir som alle andre: handling, telefoner, matlaging. Men nå står datoene i kalenderen, og det har, kanskje for første gang på lenge, forandret noe viktig. For det er aldri for sent å sette av litt til seg selv og det bør vi alle minne oss på.
