Benken i gården
Svein Haraldsen gikk ut i bakgården like etter lunsj. Et trykk bak tinningene i går spiste han de siste restene fra julemiddagen, og i dag hadde han brukt morgenen på å ta ned juletreet og pakke sammen pynten. Det var for stille inne i leiligheten. Han dro lua godt nedover ørene, la mobilen i lomma, og gikk sakte ned trappene, holdt seg vanemessig i gelenderet.
Bakgården i januarlyset så ut som en scene: brøyta stier, urørte snøhauger, ikke en sjel å se. Svein børstet av benken ved oppgangen til nummer to. Snøen dalte stille ned fra plankene og la seg i små fonner på isen under. Her var det godt å sitte og gruble, spesielt når alt rundt var tomt noen minutter for seg selv før han gikk inn igjen.
Er det plass til én til? spurte en mannsstemme bak ham.
Svein snudde seg. En høy mann, rundt femtifem, mørkeblå jakke. Ansiktet virket underlig kjent.
Bare sett deg, her er det god plass, sa Svein og flyttet seg litt. Hvilken leilighet bor du i?
Nummer førti-tre, andre etasje. Har bodd her i snart tre uker. Lars.
Svein Haraldsen, svarte Svein, og tok mekanisk den utstrakte hånden. Velkommen til vårt stille hjørne.
Lars fant fram en røykpakke.
Går det bra at jeg tenner meg en?
Fyr løs, svarte Svein.
Han hadde ikke røykt på over ti år, men lukten av tobakk minnet ham plutselig om redaksjonen der han hadde vært journalist store deler av livet. Han kjente et glimt av lyst til å trekke inn røyken, men ristet det bort.
Har du bodd her lenge? spurte Lars.
Siden åttisju. Da var hele kvartalet nytt.
Jeg jobbet rett borti her før, på Kulturhuset. Som lydtekniker.
Svein spratt opp:
Hos Bernt Aamodt?
Akkurat! Hvordan vet du…?
Skrev en artikkel om ham en gang. Det var i åttini, på jubileumskonserten. Husker du da “Januarlys” spilte?
Den konserten husker jeg detalj for detalj! smilte Lars. Vi dro inn digre høyttalere strømmen gikk nesten…
Samtalen fløt merkelig fritt. Navn og historier dukket opp, noen triste, noen morsomme. Svein tenkte han burde gå inn nå, men hver gang kom det et nytt minne: om gamle musikere, lydutstyr, rare hendelser bak scenen.
Han var ikke vant til slike lange samtaler lenger. De siste årene hadde han skrevet kun korte notiser i lokalavisa, trakk seg tilbake etter pensjon. Han overbeviste seg selv om at det var enklest å ikke være avhengig av noen, ikke knytte seg. Men akkurat nå kjentes det som noe tinte inni brystet.
Vet du, sa Lars, og stumpet tredje sigaretten, Jeg har hele arkivet hjemme. Plakater, bilder. Til og med gamle live-opptak, på kassett. Hvis du vil se…
Hvorfor skulle jeg det? tenkte Svein. Da må jeg jo plutselig oppsøke folk. Kanskje han vil være kompisen min her i bygget det rolig rutinen min vil rase. Og dessuten, hva har jeg ikke sett før.
Kan jo ta en titt, svarte han. Når passer det?
Allerede i morgen? Rundt fem? Jeg kommer hjem fra jobb da.
Greit, sa Svein og fant fram mobilen, åpnet kontakter. Noter nummeret mitt. Hvis noe endrer seg, så ringer vi.
Om kvelden fikk han ikke sove. Tenkte på samtalen, dro opp gamle minner. Flere ganger var han nær å sende melding avlyse, finne på en unnskyldning. Men han gjorde det ikke.
Neste morgen våknet han av at mobilen kimte. På skjermen: “Lars, naboen”.
Har du ombestemt deg? stemmen var lav, litt usikker.
Nei, svarte Svein. Jeg kommer til fem.
