Uten «må»
Eirik åpner ytterdøra og ser tre tallerkener med inntørkede spaghetti på kjøkkenbordet, et veltet beger fra Tine-yoghurt og en åpen rutebok. Eskils sekk ligger midt i gangen, Ingrid sitter i sofaen og stirrer ned i mobilen.
Han setter veska på gulvet, tar av seg skoene. Han har lyst til å si noe om tallerkenene, men stemmen svikter litt av slitenhet, så han går bare bort til bordet, tar en tallerken og bærer den til vasken.
Pappa, jeg tar det straks, sier Ingrid uten å se opp.
Mhm.
Han skrur på vannet, skyller tallerkenen. Spaghettien løsner og glir mot sluket. Han slår av vannet og blir stående og se på den våte oppvasken.
Ingrid, hvor er Eskil?
På rommet sitt. Gjør matte.
Og du?
Jeg er ferdig.
Han tørker hendene mot et håndkle, går inn til Eskil. Sønnen ligger på gulvteppet, støtter hodet i hånden, halvannet regnestykke er skrevet i boka.
Hei, sier Eirik.
Hei.
Hvordan går det?
Fint.
Leksene?
Jeg gjør dem.
Eirik setter seg på kanten av senga. Eskil kaster et blikk mot ham, men ser straks tilbake i boka.
Pappa, hvorfor sitter du sånn?
Vet ikke, sier Eirik. Er vel bare sliten.
Og det er sant. Moren ringte tidlig og krevde at han skulle komme og hjelpe med klesskapet. På jobben var det møte helt til klokka seks, og på T-banen på vei hjem sto han klemt mot døra. Nå sitter han i Eskils rom og kjenner på at han ikke orker å mase om tallerker, lekser, ryddighet. Han vil ikke være funksjonen som kommer hjem og slår seg på.
Kan vi samles litt på kjøkkenet, sier han. Sammen.
Hvorfor det?
Prate litt.
Eskil rynker på nesen.
Skal vi snakke om norsken igjen?
Nei. Bare prate.
Men jeg er ikke ferdig med leksene.
Fint, du kan gjøre dem etterpå. Bare fem minutter.
Han reiser seg, går ut, roper på Ingrid. Hun ser opp, sukker misfornøyd.
Seriøst?
Seriøst.
Hun kaster mobilen på sofaen og følger etter. Eskil kommer ut på kjøkkenet, men blir stående nølende i døråpningen.
Eirik setter seg ved bordet og drar boka til side. Ingrid setter seg rett overfor, Eskil kryper forsiktig opp på kanten av en stol.
Hva har skjedd? spør Ingrid.
Ingenting har skjedd.
Hvorfor da?
Eirik ser på henne, så på Eskil. Gutten har uro i øynene, venter kanskje på at det skal komme kjeft.
Jeg vil bare snakke, sier Eirik. Ærlig. Uten «må gjøre leksene», «må ta oppvasken», alt det der.
Så oppvasken kan stå? spør Eskil forsiktig.
Vi tar den etterpå. Det er ikke det jeg mener.
Ingrid legger armene i kors.
Du er rar i dag.
Ja, sier han. Jeg er vel det, fordi jeg er lei av å late som om alt går greit.
De blir stille. Han leter etter ordene, men hodet kjennes tomt.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg sier det, sier han. Men jeg tror vi alle bare later som. Jeg kommer hjem, dere gjør som om alt er ok, jeg later som om jeg tror på det. Vi snakker om skole, om middag, men egentlig snakker vi ikke sammen.
Du gjør oss stressa, sier Ingrid stille. Hvorfor gjør du det?
Aner ikke. Kanskje fordi jeg selv ikke helt klarer det, og jeg er redd dere heller ikke gjør det, uten at jeg engang merker det.
Eskil rynker brynene.
Jeg klarer meg.
Helt sikkert? sier Eirik. Men hvorfor ligger du våken til langt over midnatt da?
Eskil tier, ser ned i bordet.
Jeg hører at du snur deg om natta, sier Eirik. Og du ser alltid trøtt ut om morgenen.
Jeg får bare ikke sove.
Eskil.
Hva?
Si det som det er.
Eskil trekker på skuldrene, snur seg vekk.
Det går greit på skolen. Jeg gjør leksene. Hva mer?
Ingrid bryter inn:
Kan du slutte å grille ham, pappa?
Jeg prøver ikke å grille. Jeg vil bare forstå.
Men han vil ikke snakke. Det må være greit, han har lov til det.
Eirik ser på henne.
Ok. Da kan du si noe om deg.
Hun smiler kort.
Meg? Alt er topp. Skole, venner, alt sånn det skal.
Ingrid.
Hun sier ingenting, ser vekk.
Hva?
Du har knapt vært ute den siste måneden. Venninnen din spurte to ganger, du sa nei.
Hva så? Jeg orket ikke.
Hvorfor ikke?
Hun kniper leppene sammen.
Ble bare sliten av dem. Av gutter og maset og alt tull de snakker om. Greit?
Greit, sier han. Det virker bare som om du er trist.
Hun rister raskt på hodet, som for å jage vekk tanken.
Jeg er ikke trist.
Ok.
Han blir stille. Bare kjøleskapet durer bak dem.
Hør, sier han sakte, jeg har ikke lyst å oppdra dere nå. Og jeg vil ikke at dere skal trøste meg. Jeg må bare si det rett ut: jeg er redd. Hver dag. Jeg er redd for at pengene ikke strekker til, redd for at mormor skal bli syk og ikke si noe, redd for at jobben ryker. Redd for at dere sliter, men jeg ikke ser det fordi jeg er for opptatt med mitt eget. Og jeg er lei av å late som jeg har kontroll.
Ingrid blunker og ser på ham, nesten forskende.
Men du er voksen, sier hun lavt. Du skal klare det.
Jeg vet. Men jeg klarer ikke alltid.
Eskil ser opp.
Hva skjer da, hvis du ikke klarer?
Jeg vet ikke, svarer Eirik ærlig. Kanskje må jeg be om hjelp.
Fra hvem?
Fra dere, for eksempel.
Eskil rynker på nesen.
Men vi er jo barn.
Det er dere, ja. Men dere er også en del av denne familien. Og av og til trenger jeg bare at dere sier det som det er. Ikke «alt er greit», men akkurat hvordan det egentlig er.
Ingrid drar fingerne langs bordplaten, samler usynlige smuler.
Hvorfor det?
Så jeg ikke blir alene med det.
Hun løfter blikket, og han ser noe i øynene hennes som ligner forståelse.
Jeg er redd for å gå på skolen, sier Eskil plutselig. En gutt der sier hver dag at jeg er dum. Alle ler.
Eirik kjenner hjertet snøre seg til.
Hva heter han?
Sier ikke. Du kommer bare til å dra på skolen, så blir alt verre.
Jeg lover at jeg ikke skal gjøre det.
Eskil ser skeptisk på ham.
Helt sant?
Helt sant. Men jeg må vite at du ikke er helt alene med det.
Eskil nikker og bøyer hodet.
Jeg er ikke alene. Har Even der, han er grei. Vi sitter sammen.
Fint.
Ingrid sukker.
Jeg vil ikke begynne på universitetet, sier hun stille. Alle spør hvor jeg skal, men jeg aner ikke. Det føles som om jeg ikke har peiling på noe.
Ingrid, du er fjorten.
Og? Alle andre vet allerede. Jeg vet ikke.
Ikke alle.
Alle jeg kjenner.
Han venter.
Da jeg var på din alder ville jeg bli geolog. Så ombestemte jeg meg. Så enda en gang. Og nå jobber jeg med noe jeg aldri trodde skulle bli jobben min.
Er det greit, da?
Noen dager ja, andre dager ikke. Det er sånn livet er, det skal ikke være bestemt på forhånd.
Ingrid nikker, men litt usikkert.
Alle sier at man må bestemme seg nå.
Ja, men det er de som sier det, ikke du.
Hun ser på ham, og smiler nesten.
Du er litt annerledes i dag.
Lei av å spille rollen som den riktige, sier han.
Eskil humrer.
Kan jeg spørre deg om noe?
Klart.
Er du på ordentlig redd?
Ja, det er jeg.
Hva gjør du når du er redd?
Eirik tenker seg om.
Står opp og gjør noe. Selv om jeg ikke vet om det er riktig. Jeg bare gjør det.
Eskil nikker.
Skjønner.
De sitter stille. Eirik ser på dem og vet at han ikke har løst noe, ikke fått vekk engstelsen, ikke gitt noen svar. Men noe er annerledes: han har vist dem at han også er et menneske, ikke bare han som passer på, og de har møtt ham på det.
Ok, sier Ingrid og reiser seg. Vi må ta oppvasken.
Jeg hjelper, sier Eskil.
Ja, jeg og, sier Eirik.
De reiser seg sammen. Ingrid skrur på vannet, Eskil henter svampen, Eirik tar kjøkkenhåndkleet. De jobber i stillhet, men nå føles det som en annen stillhet enn før ikke tom, men fylt av noe.
Da siste tallerken står i tørkestativet, tørker Ingrid hendene og ser på faren.
Pappa, kan vi prate sånn igjen en annen gang?
Når du vil, sier han.
Hun nikker og går på rommet sitt. Eskil blir stående, litt sjenert.
Takk for at du ikke ordner opp med den gutten, sier han.
Men om det blir verre, sier du fra?
Ja.
Så, matte nå?
De går sammen til Eskils rom, setter seg ved siden av hverandre på gulvteppet. Eirik tar opp ruteboken, ser på regnestykkene. Eskil flytter seg nærmere, og de løser dem sammen, rolig og vant. Nå vet Eirik at bak eksemplene ligger en gutt som er redd, og at han, Eirik, ikke bare er den som sjekker leksene, men også én som selv er redd og likevel står opp hver dag.
Kanskje ikke så mye, men det er en start.
