Den siste sommeren hjemme
Eirik kom en onsdag, da sola sto høyt på himmelen og hadde varmet det bølgete blikktaket så det knitret. Porten hadde sklidd av hengslene for flere år siden, så han steg bare over den og stanset foran trappen. Tre trinn, det nederste råtnet tvers gjennom. Han satte foten forsiktig på det andre for å kjenne etter, så gikk han videre inn.
Inne luktet det innestengt og av gamle musespor. Støvet la seg som et grått skjær på vinduskarmene, og i hjørnet av stua hang et spindelvev fra bjelken og ned til den gamle bestemorskommoden. Eirik fikk strevet med å åpne vinduet, men til slutt gled rammen til side, og inn strømmet lukten av solvarmet brennesle og tørket gress fra tunet. Han gikk gjennom alle fire rommene, og lagde seg en liste i hodet: vaske gulvene, sjekke ovnen, se til rørene på sommerkjøkkenet, hive det som hadde gått i stykker. Så skulle han ringe Pål, mora, nevøene. Si: kom hit i august, la oss være her sammen en måned, som før.
Før det var femogtyve år siden, da faren fortsatt levde og de samlet hele slekta her hver sommer. Eirik husket hvordan de kokte syltetøy i kobbergryta, hvordan brødrene bar bøtter med vann fra brønnen, og hvordan mora leste høyt for dem på verandaen hver kveld. Så døde faren, mora flyttet inn til byen for å bo hos yngstesønnen, huset ble slått igjen. Eirik kom én gang i året, så til at ingen hadde ranet noe, og reiste igjen. Men denne våren hadde det skjedd noe; han måtte prøve å hente det tilbake. Om så bare for én gang.
Den første uka jobbet han alene. Skrapte og feide ovnsrøret, byttet ut to råtne trinn på trappa, vasket vinduene. Dro inn til tettstedet og kjøpte maling og sement, og snakket med elektriker om ledningene. Formannen i bygdelaget traff han utenfor butikken og ristet på hodet:
Hvorfor pusser du opp dette gamle huset, Eirik? Du selger det jo før eller siden.
Eirik svarte bare kort:
Ikke før høsten, sa han, og gikk videre.
Først kom Pål, lørdag kveld, med kona Mari og de to barna. Han steg ut av bilen, så seg rundt på tunet og rynket på nesa.
Mener du alvor, vi skal være her i en måned?
Tre uker, rettet Eirik. Ungene har godt av frisk luft. Du også.
Her er jo ikke engang dusj.
Vi har badstue. Jeg fyrer opp i kveld.
Barna, Henrik på elleve og Ingrid på åtte, subbet motløse bort til huskene Eirik hadde hengt opp i det gamle eiketreet dagen før. Mari gikk rett inn i huset med bæreposene. Eirik hjalp til med å bære inn sakene. Broren var fortsatt kritisk, men sa ikke mer.
Mandag kom moren, kjørt av naboen. Hun gikk inn og stanset midt på stuegulvet, sukket og sa:
Alt er blitt så lite, mye mindre enn jeg husket.
Du har jo ikke vært her på tretti år, mamma.
Trettito, vet du vel.
Hun gikk ut på kjøkkenet, strøk hånda over benken.
Kaldt har det alltid vært her inne. Far lovte mer varme, men det ble aldri noe av.
Eirik hørte ikke nostalgi i stemmen, men utmattelse. Han helte opp te og satte henne ute på verandaen. Moren ble sittende og se ut mot hagen, og pratet om hvor tungt det var å dra vann, om ryggen som verket etter klessvasken, og om bygdesladderet. Eirik lyttet og forsto at for henne var dette huset ikke noe rede, men et gammelt arr.
Senere var det stille i huset, og da moren hadde lagt seg, satt han og Pål ved bålet ute. Barna sov, og Mari leste i senga strømmen var kun trukket til halve huset.
Hvorfor gjør du alt dette? spurte Pål, mens han så inn i flammene.
Jeg ville samle oss.
Vi sees da ellers. På høytider.
Det er ikke det samme.
Pål smilte skjevt.
Eirik, du er sentimental. Tror du vi blir nærere av dette?
Jeg vet ikke, sa Eirik ærlig. Jeg måtte bare prøve.
Broren var stille lenge, men svarte mildere:
Jeg er glad for at du dro i gang dette. Men forvent ikke mirakler.
Eirik ventet ikke på noe under. Men han håpet.
Dagene fløt i gjøremål. Eirik reparerte gjerdet, og Pål hjalp til med å legge nytt tak på fjøset. Henrik kjedet seg først, men fant til slutt noen gamle fiskestenger i uthuset og ble borte ved elva hver dag. Ingrid hjalp bestemor å luke kjøkkenhagen, som Eirik hadde hakket opp mot sørveggen.
En dag de malte verandaen sammen, lo Mari plutselig.
Nå ligner vi sånne gamle bygdekommuner her.
Kommunefolket hadde i hvert fall plan, mumlet Pål, men så smilte han litt.
Eirik så at spenningen mellom dem slapp. Om kvelden spiste de sammen rundt det lange terrassebordet, moren kokte grønnsakssuppe, Mari bakte boller av fersk gårdsost fra nabogården. De pratet om hverdagsting: hvor en kunne få tak i myggnett, om gresset burde slås, om pumpa virket.
Men en kveld da barna endelig sov, sa moren:
Faren deres ville selge dette huset. Allerede året før han døde.
Eirik stivnet med kaffekoppen. Pål trakk øyenbrynene sammen.
Hvorfor det?
Han var sliten. Følte huset var et anker. Han ville flytte nærmere byen, få en leilighet i gangavstand til sykehuset. Jeg protesterte, mente dette var vårt, slektens. Vi kranglet, han rakk aldri å selge og året etter var det for sent.
Eirik satte koppen fra seg.
Bebreider du deg selv?
Jeg vet ikke. Jeg bare jeg er utmattet av dette stedet. Alt minner meg på at jeg presset på, og han fikk aldri ro på sine eldre dager.
Pål lente seg bakover.
Du har aldri sagt det før, mamma.
Dere har vel aldri spurt, sa hun stille.
Eirik så på henne: en gammel kvinne med slitne hender. Da forsto han huset var ikke en skatt for henne, bare en byrde hun bar.
Kanskje vi skulle solgt det, sa han lavt.
Kanskje, svarte moren. Men dere vokste opp her. Det betyr noe.
Hva da?
Hun så på ham.
At dere husker hvordan alt var, før livet dro oss hver til vårt.
Den kvelden trodde Eirik ikke helt på henne. Men neste dag, da han, Pål og Henrik gikk til elva og gutten fikk sin første abbor, så han broren klappe gutten om skuldrene og le, lett og ærlig. Og om kvelden, da moren fortalte Ingrid hvordan hun lærte deres far å lese akkurat her på den verandaen, hørte Eirik ikke lenger bare smerte i stemmen, men noe annet. Kanskje forlik.
Søndag var avreisedag. Dagen før fyrte Eirik opp badstua, og alle badet sammen før de drakk te på trappa. Henrik spurte om de kom tilbake neste år. Pål så bort på Eirik, men svarte ikke.
Om morgenen hjalp Eirik med å laste bilen. Moren holdt ham lenge.
Takk for at du samlet oss.
Jeg håpet det skulle bli bedre.
Det ble fint. På sitt vis.
Pål slo han på skulderen.
Selg hvis du bestemmer deg for det. Det går fint for meg.
Vi får se.
Bilen forsvant ned veien, støvet la seg. Eirik gikk inn i huset, samlet sammen det siste, kastet søppel. Han lukket vinduer, låste døra. Tok frem den store, rustne hengelåsen han hadde funnet i uthuset og låste porten. Låsen var tung og gammel, men solid.
Han stod utenfor porten og kikket på huset. Taket rett, trappa trygg, og vinduene rene. Huset så levende ut. Men Eirik visste det var en illusjon. Et hus lever først når folk bor der. Tre uker hadde det vært liv her. Kanskje var det nok.
Han satte seg i bilen, kjørte sakte bortover den humpete veien. I bakspeilet så han taket forsvinne mellom trærne. Eirik kjørte rolig og tenkte at kanskje han skulle ringe en megler til høsten. Men foreløpig foreløpig skulle han huske hvordan de satt sammen rundt bordet, hvordan moren lo av Påls vitser, hvordan Henrik viste fram fisken han hadde fått.
Huset hadde gjort sitt. Det hadde samlet dem. Det måtte være nok til at han kunne gi slipp, uten sorg.
