Vi skal leve for hverandre
Etter at moren min døde, klarte jeg etter hvert å komme meg litt. Mor hadde vært mye på sykehuset den siste tiden, og det var der hun til slutt sovnet inn. Før det ble hun pleid hjemme, og både jeg og kona mi, Vilde, tok turer for å hjelpe og pleie henne. Husene våre lå rett ved siden av hverandre. Selv om jeg flere ganger foreslo at hun kunne flytte inn hos oss, sto hun på sitt.
Gutten min, det var her faren din døde, og jeg vil dø her også. Det føles tryggest slik, gråt hun, og jeg kunne ikke annet enn å gi etter for ønsket hennes.
Det hadde så klart vært lettere for oss om hun bodde hos oss, men på en annen side ville jeg skjerme datteren min, Maren, som var tretten, fra å se bestemor visne bort. Jeg hadde turnusarbeid, mens Vilde jobbet som lærer på barneskolen. Vi passet alltid på at mor ikke var alene, og tok til og med nattevakter hos henne.
Mamma, kommer bestemor til å dø snart? spurte Maren. Det er så leit, hun er jo så snill mot oss.
Jeg vet ikke, jenta mi, men den dagen kommer for oss alle. Sånn er livet.
Tilstanden til mor ble verre, og hun ble sendt til sykehuset. Jeg har en yngre søster, Signe, tre år yngre enn meg. Hun hadde en sønn, Andreas, som ofte ble passet av bestemor og av Vilde. Signe selv var stadig på reisefot, som hun kalte det “i jobbærend”. Hun var skilt for lenge siden og ville ikke ta seg av mor. Hun visste at vi tok ansvar. Signe og jeg var som natt og dag hun var hard, kald, alltid på kant med folk.
Etter tre dager på sykehuset døde moren vår. Vi måtte selge huset hennes etter begravelsen det ville forfalle raskt om det sto tomt. Mor hadde tidlig skrevet over huset til meg, hun og Signe hadde aldri stått hverandre nært. Signe visste dette, og forholdet mellom dem var frostig.
Men da huset ble solgt, maste Vilde og insisterte:
Når du får pengene for huset, del dem i to med Signe.
Vilde, Signe har jo egen leilighet etter skilsmissen, eksmannen ga henne god bolig da han dro fra henne. Hun kommer til å bruke opp pengene uansett.
Det får så være. Så lenge samvittigheten vår er ren, slipper vi at hun går rundt og snakker stygt om oss.
Jeg ga etter, og overførte halvparten av pengene til Signe, men i stedet for å være takknemlig, sa hun bare:
Er det alt? Hvor er resten?
Årene gikk. Maren fylte femten da ulykken igjen rammet oss. Vilde ble alvorlig syk og sengeliggende. Hun hadde kjent seg sliten før, men skyldte på krevende jobb. En dag besvimte hun ute i hagen. Hun ble innlagt, og undersøkelsene viste at sykdommen hadde fått utvikle seg altfor lenge.
Kan dere gjøre noe for henne? spurte jeg legen, fortvilet.
Vi gjør det vi kan, men det er dessverre for sent. Hun kom altfor sent inn.
Jeg har mast på henne om å se lege, sukket jeg. Men Vilde har aldri tenkt på seg selv, bare alle andre.
Etter kort tid fikk jeg hente henne hjem. Hun lå bare i sengen, og vi gjorde alt for henne, både jeg og Maren. Men sykdommen herjet. Jeg lærte meg å sette sprøyter, tok ut ferie for å være der. Da ferien var over, måtte jeg tilbake på jobb Maren tok vare på moren etter skolen, matet henne og vasket henne. Noen ganger satt hun oppe om natten, sliten og lei seg.
En dag kom Signe innom.
Erik, vaskemaskinen min er ødelagt du kan jo litt om slikt, kan du se på den?
Jeg skal ta en titt i morgen etter jobb, sa jeg, og fikk maskinen i stand.
Idet jeg gikk, sa jeg:
Kan du ikke stikke innom oss av og til? Maren er bare femten. Det blir mye for henne alene med Vilde når jeg er på jobb og nattevakt. Ingen voksen klarer denne belastningen over tid, og hun er fortsatt et barn. Vilde har hjulpet deg mye før, hun tok seg av Andreas like til han var ti og ordnet opp med leiligheten da eksmannen din ville dele alt.
Ja, ja, det er mange år siden. Andreas er sytten nå, jeg var tidligere ute enn deg med å gifte meg. Så hjalp Vilde meg litt da jeg reiste rundt. Jeg ga henne gullring som takk.
Det gjør du, men Vilde leverte ringen rett tilbake, og du tok den fornøyd hjem igjen.
Ville hun ikke ha den, så tok jeg den. Men det er forskjell på å passe friske barn og å sitte vakt ved en døende. Nei takk, det får være, svarte Signe brått, og hun takket ikke engang for vaskemaskin-hjelpen.
Jeg kjente egentlig ikke på noe bitterhet eller sinne lenger. Jeg bare sa:
Ikke kom til meg mer. Du er hjerteløs.
Så tenkte jeg ikke mer på henne. Vilde var blitt mye verre. Den dagen så Maren i vinduet da jeg kom tilbake fra jobb og løp meg i møte.
Pappa, mamma er blitt så svak hun har ikke spist, snur seg bare mot veggen og sier ingenting. Jeg prøvde å gi henne medisiner og vann, men…
Det går bra, jenta mi. Vi skal klare dette sammen.
Men den natten døde Vilde. Vi gråt sammen, nå var vi bare oss to igjen. Etter at Vilde døde, ble jeg nesten lettere til sinns; hun led ikke lenger, og Maren slapp å se det vanskelige lenger. Jeg hadde elsket henne, men sykdommen hadde tappet både meg og datteren vår for krefter.
Etter begravelsen var det tungt. Jeg savnet smilet hennes, stemmen, blikket og omsorgen. Ingenting kunne gjøre opp for det. Maren prøvde å trøste, til og med støtte meg.
Pappa, vi gjorde alt vi kunne. Vi må akseptere at mamma er borte. Hun har det bedre nå og slipper all smerte. Vi blir vant til det etter hvert. Poenget er at vi har hverandre.
Du er virkelig blitt voksen, Maren, sa jeg overrasket. Alt dette har fått deg til å vokse mye.
Hun passet ekstra på meg, ville alltid være sammen. Jeg skyndte meg hjem etter jobb, visste hun ventet. Maren trivdes med å lage mat, så vi kunne spise sammen og dele dagens opplevelser.
En dag sa hun til meg:
Pappa, jeg kom hjem fra skolen, og tante Signe kom etter. Hun ville ha mammas gamle pels og noen flere ting. Sa du visste om det.
Jeg ga henne ikke tingene, hun ble sint og dro.
Jeg har ikke sagt hun får noenting, svarte jeg. Slipp henne ikke inn neste gang lås døren med en gang du er inne. Hun har ingenting her å gjøre.
En dag på jobb traff plutselig smertene meg i brystet. Det var som om hjertet holdt på å knekke jeg klarte ikke puste, og alt ble svimmelt. Kollegaen min ringte straks ambulanse, og jeg ble kjørt til sykehuset. Maren kom gråtende. Legen møtte oss:
Ikke vær redd. Faren din er ved bevissthet. Han hadde et alvorlig hjerteanfall. Nå trenger han behandling og ro.
Nå hvilte alt på Maren. Hun holdt styr på skolen, hjemmet og syk far klarte ikke stole på noen andre. Hun løp til sykehuset med mat til meg, passet på alt.
En dag kom Signe med ei kake.
Maren, jeg har bakt til faren din. Jeg går ikke inn, han tåler visst ikke å se meg. Ta den med til ham, men si ikke at det var jeg som bakte.
Takk, tante Signe, svarte Maren, og Signe gikk.
Kvart etterpå stakk Andreas, broren, innom. Han hjalp av og til, skal jo søke universitet etter videregående.
Glemte nøklene, så jeg stakk innom, sa han. Har du bakt kake, Maren?
Nei, det var moren din som kom med den, til pappa på sykehuset. Men jeg kan skjære av et stykke til deg, du er sikkert sulten.
Andreas takket ja, og vi tok med kaken til sykehuset sammen. Men retter før de kom inn, så jeg hvordan Andreas ble kritthvit, svetten piplet på pannen, han grep etter rekkverket så besvimte han. Heldigvis rett foran sykehuset.
Legene fant et giftstoff i blodet hans.
Hva har han spist? spurte legen.
Kake, fra hans egen mor… Vi skulle gi den til pappa.
Ikke gi mer av kaken til noen. Jeg trenger å undersøke den.
Da alt ble klart, ble Signe hentet inn av politiet. Det viste seg at hun hadde tilsatt stoffet i kaken for å forgifte meg så hun kunne selge huset. Maren kunne jo bo på hybel når hun begynte å studere, tenkte hun. Signe så aldri for seg at Andreas kunne spise kaken.
Da jeg ble skrevet ut, dro vi på besøk til henne jeg, Maren og Andreas.
Unnskyld, Erik. Unnskyld, Andreas, og du også, Maren. Jeg hadde mistet vettet. Tilgi meg!
Jeg trakk anmeldelsen, og noen uker senere ble hun sluppet fri. Andreas tilga ikke moren han ville knapt se henne og holdt mest til hos oss.
Onkel Erik, jeg kan aldri tilgi henne. Jeg hater henne. Hvordan kunne hun?
Andreas, vi velger ikke foreldrene våre. Hun gjorde noe forferdelig, men hun angrer. Alle gjør feil med livet. Gi henne sjanse til å gjøre opp for seg.
Etter hvert falt ting til ro. Andreas kom inn på universitetet, Maren skulle avslutte videregående og hadde planer om å studere videre hun også, selv om hun nødig ville forlate meg alene hjemme.
Det ordner seg, datter. Du må fokusere på studiene. Vi skal leve for hverandre, du kommer jo hjem i helgene og ferier. Det var mammas største ønske at du studerte pedagogikk.
