Kjære dagbok.
I går satt jeg lenge og tenkte på venninnen min Ingrid. Hun ringte, fortvilt, og fortalte at sønnen hennes hadde bestemt seg for å gifte seg med en jente som ikke akkurat var fra vår krets. Jeg forstår Ingrids uro, jeg har selv barn og ville vel bekymret meg om de tok sånne valg.
Men jeg må alltid tenke på historien om en annen venninne, Ragnhild. Sønnen hennes, Eirik, kom en dag bare hjem og sa: Dette er Maja, vi har giftet oss. Helt uten forvarsel stod hun der i døra.
Ragnhild kommer fra en familie hvor slekten er full av professorer, forskere, teaterfolk, overleger, forfattere og andre høyt utdannede. Plutselig fikk hun en svigerdatter på kjøpet: ei ukjent jente, fra et helt annet miljø, og ifølge alle rykter med dårlige vaner. Far hennes var arbeidsledig, moren jobbet i fjøset med kalvene, og Maja selv hadde gått en kort yrkesutdanning som maler. Hun var tynn, blek, og virket nesten gjennomsiktig, som om skjebnen hadde sneiet henne.
Maja viste seg sjelden hjemme, holdt seg mest på gangen, og sa lite. Vent du, sa Ragnhilds venninne Gerd, snart skal du få kjenne på hvem du har i huset.
Så reiste Eirik til USA på jobb. Ragnhild beskrev situasjonen til Gerd:
Tanken på å komme hjem, vite at den ukjente jenta tripper rundt i leiligheten jeg får nesten lyst til å gå meg bort.
Til nyttår kom Eirik hjem, men i mars sa han at han hadde fått kontrakt i USA, der han også hadde møtt en ny dame Anne. Han fortalte at han skulle skilles fra Maja på torsdag, og på fredag fløy han ut. Ikke bekymre deg, mamma. Jeg ringer! sa han.
Så reiste han. Maja pakket sakene sine: en gammel treningsbag og en pose fra Kiwi, mer eide hun ikke. Hun så ut som en forlatt hund, så jeg klarte ikke la være å spørre: Har du et sted å dra?
Om en måned får jeg seng på hybelen igjen, svarte Maja knapt hørbart. Jentene lar meg ligge på feltseng i rommet deres i mellomtiden.
Jeg så på henne. Du blir her til den tiden, pakk ut igjen, sa jeg, og kalte meg selv en kløne etterpå. Gerd bekreftet at jeg sikkert var det.
Maja gikk til arbeid hver morgen, kom hjem utmattet og grå om kvelden. Hun ville betale for seg, insisterte på at hun klarte seg selv.
Så ble jeg plutselig syk, ble liggende på sykehuset i seks uker. Eirik ringte noen ganger, sendte bilder av seg selv og Anne foran Niagara Falls. Hold ut, mamma! Men Anne var da så ordinær var det virkelig verdt det?
Gerd besøkte meg sjelden, familien, jobb og alt det var ikke så lett for henne å komme så ofte.
Men Maja lagde kyllingsuppe, tranebærdrikk og dampet kyllingkaker til meg, hun satt ofte bak dynen min og ba meg ta en skje til, vær så snill. Gerd fikk det for seg at dette var for godt til å være sant: Du, jeg er sikker på at hun har flytta inn for godt, og snart bærer hun ut halve kåken. Kotelettene dine går med henne, pass på!
Da jeg endelig kom hjem, fulgte Maja meg opp trappen, hjalp meg inn, men gikk rett ut etterpå hun hadde ikke tid. Alt var skinnende rent. På kjøkkenet lå et lapp:
Kjære Ragnhild. Lunsj i kjøleskapet. God bedring! M.
Jeg sjekket sparebøssa, alt var der. Rommet til Eirik det var som om ingen hadde bodd der.
Etter en uke gikk jeg bort til studenthybelen og banket på. Det sto tre senger og en feltseng stappet under bordet. Jeg sa: Når du får deg egen leilighet, da kan du flytte ut, men nå pakker du sammen, vi tar taxi. Kjapp deg, taxameteret løper.
I september dro vi og kjøpte høstkåpe og sko. Stakkars jente, hun hadde gått i de samme støvlene hele sommeren. På CC Vest traff vi Gerd, som lo: Det er ikke til å få god hushjelp lenger, du har skaffet deg én gratis! Mesterlig, Ragnhild.
Nei, hushjelp er det hjemme hos deg, Gerd. Dette er svigerdatteren min. Kom, Maja. Vi skal kjøpe veske og bukser til deg, og skjerf til meg.
Jeg fortalte: Maja sparte til egenkapital helt selv. Hun har aldri tatt en krone fra meg, snart står blokka ferdig, nå leter hun etter tapet. Hun jobber fra morgen til kveld. For noen dager siden kom hun nesten krypende inn døra, jeg lagde te, snudde meg da sov hun allerede sittende.
Nå kan jeg si deg, dagbok, jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det. Hun er ung, vakker, arbeidsom, snart med egen leilighet. Hun er klok, men verden er full av folk som prøver å lure sånne som henne. Jeg ligger og vrir meg, håper virkelig ikke Maja havner i armene på en slask fra feil miljø.
Det jeg lærte? Man kan aldri kjenne et menneske bare fra rykter og bakgrunn. Noen ganger er de største gavene de som kommer fra uventet hold.
