Mine mamma og pappa
Mammaen min var ei skikkelig flott dame. «Var» fordi hun døde for et halvt år siden, bare to uker etter pappa. Selv om begge var langt over åtti, synes jeg egentlig de fikk levd altfor kort. For det er jo mine mamma og pappa, ikke sant!
Mamma var altså en skjønnhet, det skjønte selv jeg jeg er tross alt sønnen hennes, men også mann. Og pappa min maste om det hele livet: hvor pen mamma var, som om jeg kunne glemme det. Og selv når mamma ble sinna på meg for dårlige matteprøver eller for at jeg igjen hadde glemt å tømme søpla, kom pappa tuslende inn på rommet mitt, sukket dypt, satte seg ned og knep hendene mellom knærne, lik meg sukket enda litt til, og så var det stille lenge. Og så avslutta han alltid på samme måten:
Du vet, gutt, du må ikke være sur på mammaen vår Joda, hun skjelte deg ut, ja, kanskje hun overdrev men du og jeg er jo ikke akkurat enkle vi heller. Og hun er jo ei jente, vettu. Både du og jeg trenger henne som luft. Du burde gå og be henne om unnskyldning, syns jeg.
Og jeg, jeg! Jeg fylte lungene for å rope MEN gløttet argt mot pappa. Han, klok som alltid, strakte ut handa, med håndflata som et trafikkstopp mot meg, og sa i strengt, men mildt tonefall:
Ikke finn på å si noe stygt om kona mi!
Så da turte jeg ikke mer. For jeg var like glad i pappa, som i mamma. Ja, veldig glad, faktisk.
For jeg visste hvordan de to ble kjærester. Pappa hadde fortalt meg, hemmelig fra mamma. Og mamma men da var det selvfølgelig «ikke fortell pappa».
Mamma studerte på Blindern, førsteåret. Hun var forlova med en eller annen Arnt. En dag tok Arnt med en kompis, Harald, fordi Harald nettopp hadde flytta til Oslo og ikke ante hva han skulle finne på alene på kvelden. Så Arnt inviterte han rett og slett med på date altså daten til sin egen kjæreste, som da var mamma.
Arnt introduserte Harald for min, på det tidspunktet, framtidige mor. Og, det overrasker dere sikkert ikke Harald ble min framtidige pappa.
De tre rusla rundt i Frognerparken, så på folk, og snek seg opp på taket til paviljongen for å se en tullete film på utendørskinoen det var selvfølgelig pappas idé (Arnt hadde aldri tenkt så frekt). Pappa, god og bredskuldra allerede da, fikk lirket mamma opp på taket. Ikke som denne Arnt, som jeg aldri har sett, men etter alt å dømme var han slik ungdommen sier i dag; en spjæling ikke som min pappa!
Arnt pratet i ett kjør, dikt, planer om framtida hvordan han og mamma skulle leve etter universitetet. Men pappa han var stort sett stille, lyttet og snufsa (ifølge mamma). Men da de skulle si ha det for kvelden, tok pappa tak i mammas lille, varme hånd mellom sine store, sterke labber og sa:
Ragnhild! Du trenger ikke han der. Gift deg heller med meg.
Mamma ble så paff at hun bare stotret:
Når da?
Pappa, konsentrert som på eksamen, svarte tvert:
I morgen.
Og for å virkelig vippe både mamma og Arnt av pinnen, la han til:
Vi får en sønn, vi to. Og vi kommer til å være veldig, veldig glade i ham begge to. Og dermed blir vi enda mer glade i hverandre. Og vi kaller ham Eirik. Etter kongen.
Greit, sa mamma, og dermed ble de gift.
Arnt var forresten forlover til pappa i bryllupet.
Etterpå gjorde mamma og pappa ferdig universitetet, og dro så til Kirkenes som ferske geologer for det sto nemlig «geolog-geodet» på begge vitnemålene. I fjellene der oppe fikk de sin første leilighet, en bod bak Samfunnshuset, som gruvebasen fikk ryddet for skrot og gjort litt koselig sånn var det å være nyutdannet.
Og så, til rett tid, kom den etterlengtede Eirik til verden. Det var meg, så klart. Og jammen elsket de meg begge «veldig, veldig», akkurat slik pappa hadde lovet mamma.
Han maste seg til å låne gamle Frøken Blakk, pensjonert arbeidshest, på stallen for å hente mamma og meg hjem fra sykehuset.
Og da vi ankom vårt hjem boden vår stod Arnt utenfor Samfunnshuset, klamrende til en sinkbalje til babybading, skaffet på underlig vis. Balja ble både badekar og, ifølge mamma, min første babyseng. Oppi der la mamma dundyna hun hadde fått fra sin mor, med laken over og der lå vel jeg og myste. Når det var badetid, ble dyna lagt over i foreldresenga, og jeg ble nøye vasket og dullet med. Pappa løp hjem fra jobben for å ja, ikke for å bade «den røde hesten», men for å bade sønnen ikke gå glipp av det! Han holdt hodet mitt kjærlig (mamma har fortalt meg!), mens hun selv vasket dette «kongelige legeme».
Kan man si at det ble konge av meg? Neppe. Men geolog, det ble jeg, i foreldrenes fotspor.
Det beste for dere som lurer på genene er at min kone, Inger, også er geolog. Jeg traff henne på jobb etter universitetstida. Mamma falt pladask for Inger med én gang. Det gjorde pappa også. Når vi var på middag hos dem eller omvendt, og pappa og jeg gikk ut på verandaen for å ta en røyk, hvisket han:
Jaja Du vet, jeg har vært heldig to ganger her i livet: Da jeg møtte mammaen vår, og da du fant deg Inger. Husk å ta vare på henne jenter er skjøre, både Inger og vår mamma
Pappa døde brått om natten. Mamma skjønte det med én gang, og våknet av det.
Etter at pappa døde, ble mamma fort eldre. Hun glemte mye, blant annet at pappa faktisk var borte. Selv etter at vi flytta henne hjem til oss, satt hun stille i stua og ventet på pappa, som om han straks var tilbake fra jobb. Og til siste dag stekte hun sine fantasiske kjøttkaker, «sånn som Harald liker»En kveld, da jeg satt hos henne etter at Inger hadde gått for å legge barna, spurte hun forvirret:
Hvor er Harald blitt av nå, da?
Jeg svarte som jeg hadde lært av henne i barndommen, når jeg ikke visste svaret:
Han kommer nok snart, mamma.
Hun smilte, la hånden sin over min og lukket øynene et øyeblikk. Jeg hørte den rolige pusten hennes, et svakt sukk som lød som et ekko av barndommens dun og varme trygge armer. Så åpnet hun øynene igjen, så på meg litt klarere, synes jeg, akkurat da.
Du, Eirik… Du må love meg én ting. Aldri la kjærligheten gå seg bort. Ikke glem å holde fast, selv om veiene blir rare eller husene små og kropper gamle… Det er ikke alltid vondt å vente, skjønner du. Noen ganger er det bare kjærlighet.
Hun hvilte hånden sin i min, slik pappa en gang pleide, og jeg satt der sammen med henne, med vissheten om at det som en gang vokste frem i en bypark og en støvete stall, nå var blitt til flere liv, til historier barna våre kunne høre i mørket før de sovnet.
Da hun lukket øynene igjen og sovnet for natten, visste jeg: Mamma og pappa ventet nok på hverandre. Og nå ventet jeg ikke lenger på dem. Jeg bar dem med meg, i alt jeg gjorde, i hver dag jeg fikk leve, med Inger ved min side og barnas latter som kongelig arv. For kjærligheten vår var blitt lang, som et rødt silkebånd, og fremdeles bundet sammen, fra generasjon til generasjon.
