Alt kan visst skje
Vi hadde en gang en barnelege på helsestasjonen Torstein Magnusson (alle navn beholdes her på norsk). Som alle oss, pleide han hver sommer å jobbe en måned eller to på barnas sommerleir som lege passe på matsalen, veie barna, sjekke nattbord, smøre kutt med jod, ja, hvis ikke noe alvorlig skulle skje, bank i bordet.
Han var rundt 3840 år, godt trent, håret mørkeblondt med grå striper, litt krøllete, skarp profil, levende øyne og markerte bryn Han gjorde inntrykk på damene, for å si det slik.
En gang fortalte han:
Det var i 1985, i kampens hete mot alkoholen, da en kunne miste jobben bare av å bli sett med en flaske. Folk ble ikke bare sendt på ufrivillig «ferie» om vinteren eller skjøvet bakover i bostadskøen nei, mistet du jobben, så var det ingen nåde, uansett stilling. Det var på blodig alvor.
Siste, august-skiftet i sommerleiren, siste natt. Som alltid barna sover ikke, løper mellom rommene, tegner skjegg på de sovende med tannkrem og jod, vikarene later som de gir jakt, men rekker og nippe til både vin og hjemmebrent ikke for beruselsens skyld, men fordi det er tradisjon!
Selvsagt lot ikke jeg være, lege eller ei. Natten gikk sin gang, tidlig om morgenen fikk vi barna til å spise, fikk dem på bussen.
Etter en drøy time svingte vi inn til Nationaltheatret i byen, slapp barna av, leverte dem til foreldrene alle på plass!
Et siste glass sammen, så hjemover, der familien allerede var i gang med å dekke bordet for nå er skiftet over, og straks etter lunsj flyr min kone Ragnhild og jeg sørover, til min mor i Stavanger, fløyelsmyk septemberferie… Lykke!
Og så tok det meg… vin, søvnmangel, mer vin, skjelvende buss, mer vin, varmen slo imot… Jeg segnet ned i et buskas på torget, sovna på flekken.
Resten av gjengen fra leiren var allerede dratt hver til sitt, men sykepleieren Åse, som bodde rett rundt hjørnet på Henrik Ibsens gate 84, fikk øye på meg, prøvde vekke og dra meg opp nytteløst, jeg sov som en lykkelig stein.
Åse forsto at sånne sprell kunne koste meg alt avrusningsinstitusjon, advarsel, sparken og hun var en god sjel. Hun dro meg nesten alene til sitt rom i sin firemanns-kommunale blokk, jeg tror beina mine såvidt gikk rundt seg sjøl.
Et par timer senere våknet jeg, ikke av klarhet, men fordi den tørre rødvinen trykte på innvendig alarm…
Fortvilt prøver jeg reise meg, mumler, men Åse nærmest kaster seg over meg, legger hånda over munnen og hvisker at jeg må ikke lage lyd.
Jeg forstår ingenting men jeg må så ufattelig tisse! jeg strever opp, hun holder meg igjen, hvisker…
Saken er den, at Åses naboer ikke bare er vanskelige, men ren gift for enhver. Hun bor alene. Hvis disse gamle nabodamene ser en mann på Åses rom, ja, så har hun ikke liv laga… de plukker henne levende.
Jeg føler for henne, virkelig, men bli mindre tissetrengt av det? Nei. Tålmodet til min kropp er slutt, jeg erklærer det for henne.
Hun, dyktig som alltid, disker frem en bøtte, går ut, kommer tilbake, tar med bøtta.
Puuh… Livet er tilbake på plass!
Så siger det inn jeg skulle vært hjemme for to timer siden, lukket kofferten og der satt kone, svigermor, svigerfar, faddere og slekt oppspent rundt middagsbordet, for ikke å snakke om at de allerede sikkert ringer alle sykehus på jakt etter meg.
Hvisker til Åse, viser med hendene at jeg forstår hele hennes verden, men hvis jeg ikke er hjemme straks, vil hennes naboer virke som spede påskeliljer i sammenligning.
Litt strid, så sier Åse: ei av naboene er borte, hun andre kan sendes ut etter brød, den tredje lokker hun inn på kjøkkenet for å skravle om siste skiftet; straks hun hører trommesignalet mitt i gangen, kan jeg snike meg, barføtt og forsiktig, ut hoveddøra uten å smelle den.
Se, der tusler den ene til butikken…
Den andre rasler med grytene på kjøkkenet…
Åse klirrer vilt med tekjelen for å overdøve meg…
Barfot, med skoene klemt i høyrehånden, lister jeg på tå gjennom gangen mot den gamle slitte døra mot frihet…
Med venstrehånda skyver jeg forsiktig for å åpne…
Men et KNIRK av skyvedøra bak meg DER naboen visstnok var borte og en jublende, sildrende, altfor velkjent stemme nesten roper: «God dag, Torstein Magnusson!!!»
Skoene dundrer i gulvet… Jeg sjangler lydløst hele veien til gangen, drar dem på, åpner døra og, uten å se bakover, hilser: «God dag, Berit Amalie…».
Hvorfor se? Jeg kjenner bestevenninna til svigermor på røsten alene… og vet allerede hvilket fargesterkt bilde hun vil male, med alle detaljer og overdrivelser… og hvem hadde trodd på meg, etter det synet, barføtt og med skoene i hånden?
En halvtime senere hjemme Berit har ikke rukket melde alle overlykkelige: «Torstein! Vi trodde nesten vi hadde mistet deg, kom nå, maten er klar, drosja venter, vi må på flyplassen!» og alt det familie-bråket…
Vi landet hos mamma på ferie… jeg skvatt til ved hver eneste telefonringing, løp gjennom hele huset for å svare turte ikke gå på stranda av frykt for å miste samtalen… søvn og appetitt forsvant…
Etter fire dager tok mamma meg ut på kjøkkenet, så meg rett inn i øynene og sa:«Du, jeg stoler på deg, men hvordan kan noen andre tro på dette?» Hun lo, «Du får i det minste søvn-ro, jeg tar alle telefoner, ingen andre får slippe til. Hjemme? Ja, det får bare gå som det går. Prøv å hvile.»
En måned etter flyr vi hjem igjen. Kan du tenke deg stemningen min? Jeg malte de verste bilder av møter, mas, rop og dramatikk…
Flyet lander, alle løper ut, jeg sitter og drar ut tiden… alle ute, stewardessen sukker, kona maser… beina vil ikke makte.
Klenger på Ragnhild, hun drar meg noen meter før jeg så vidt kommer meg i gang, og vi rusler mot utgangen.
Alle har reist hjem, kun svigermor og svigerfar står og vinker stort smilende, «Hvor har dere vært? Vi begynte å bli bekymret! Ragnhild, du har fått nydelig farge og ser så uthvilt ut! Torstein, hvorfor er du så tynn? Og blek? Har du vært syk?»
Jeg ser på disse smilende ansiktene, og kan nesten ikke tro at jeg engang respekterte deres dobbelthet…
Hjemme, mat på bordet, skål, historier og prat men ikke et ord om Berit. OK, jeg venter kos dere bare.
En måned går. Syv kilo pakket av, får ikke sove, hjertet slår galt, fungerer ikke på jobb, husker ikke, alt er grått. Drikker som en fisk, men alkoholen virker ikke etter et glass snaps blir jeg bare kvalm.
Så kom november og den store familiefesten, hurramegrundt og latter, svigermor rett overfor meg…
Og jeg KNEKKER.
Støtter albuene i bordet, lener meg frem og roper: «Du, mor, hvordan går det egentlig med venninnen deres, Berit Amalie!?»
Etter svigermors svar, så får jeg et latteranfall som rister hele bordet, velter meg bakover, river maten med, deiser med stolen i gulvet og rister i spasmer av latter i fem lange minutter slektningen forskrekket rundt meg.
De spruter vann på meg, jeg slår meg til ro, skjenker opp, drikker med stor glede og skåler.
Ingen ante hvorfor jeg reagerte så vilt, sjelelig på svigermors triste replikk: «Å, Torstein, den dagen dere dro til Stavanger, fikk Berit et lite slag og mistet talen…».
Slik kan livet være: Historien om Edvard Jefimovitsj – den populære barnelegen fra vår poliklinikk, …
