Jeg var allerede i ferd med å løpe ut av leiligheten da det plutselig ringte inne på rommet. Det fristet svært lite å snu, for vennene mine sto allerede og ventet nederst i oppgangen. For bare noen minutter siden hadde jeg sluppet fotballen, og nå ventet årets viktigste kamp på grusbanen bak blokka. Jeg ble stående et øyeblikk i døra, krysset fingrene for at telefonen snart ville gi seg. Men bortsett fra at den fortsatte den utrettelige ringingen.
Hvem i all verden er det nå? mumlet jeg irritert, og løp inn i rommet uten å ta av meg skoene.
Jeg grep røret, klar for å bli satt i sving av mamma eller nok en gang få høre mormor mase om jeg hadde spist etter skolen eller husket å vaske hendene alt det voksne folk synes er så utrolig viktig.
Ja? svarte jeg surt.
Halla, Mikkel? lød stemmen fra en fremmed mann i andre enden.
Foreldrene mine er ikke hjemme, svarte jeg, klar til å legge på. Jeg tippet de ringte etter mamma eller pappa. Men stemmen ba meg vente.
Mikkel. Hør på meg, vær så snill. Ikke legg på. Dette er viktig, sa stemmen mens han tok en pause, før han fortsatte. Du kommer ikke til å tro meg, men jeg trygler deg, bare lytt. Finn frem en penn og en lapp og skriv ned alt jeg sier. Jeg rekker ikke å forklare så mye, men jeg jeg er deg, bare fra fremtiden. Jeg skjønner dette høres vanvittig ut, men gjør det jeg sier. Det er utrolig viktig. Har du penn og papir?
Hadde det ikke vært for at jeg var oppdratt til å være høflig, hadde jeg lagt på for lengst. Dessuten hadde mormor alltid sagt: “Du skal ikke diskutere med tullinger, bare la dem prate ferdig og fortsett som du vil etterpå.” At denne fyren trolig var gal, var det ingen tvil om. Han kunne jo bare kødde, det hendte jo at vi også ringte tilfeldige folk for gøy spurte om de hadde strøm hjemme, og ba dem varme opp badekaret fordi vi kom med en sjøløve, eller andre ville påfunn. Derfor bestemte jeg meg for å vente og se hvordan spøken endte, hvis det nå var det.
Ja, har, svarte jeg gravalvorlig. Har jeg min egen miellafon i fremtiden også, eller?
Mielefa… Hva? stemmen stoppet opp. Mikkel! Nå tuller jeg ikke. Hvis du gjør som jeg sier, og noterer alt, får du både iPhone og mye mer. Stol på meg.
Okei, greit, jeg noterer, svarte jeg mens jeg stod og trommet i vinduskarmen og gløttet ut mot gutta. De kom sikkert til å løpe avgårde uten meg hvis det tok for lang tid.
Jo raskere jeg fikk avsluttet samtalen, jo bedre. Stemmen i røret påstod dessuten at han hadde dårlig tid.
Så begynte han å ramse opp datoer og årstall. At jeg måtte holde meg unna en Anette fra parallellklassen, og at jeg skulle styre unna pyramideselskaper og ikke nærme meg spillsjapper. Kjøp, selg, så kjøp igjen dollar, snakket han om, og nevnte også noe om svarte tirsdager, spilleautomater, bitcoin, bolig, og andre ord jeg egentlig ikke skjønte mye av…
Har du skrevet alt? spurte stemmen til slutt.
Jepp.
Stol på meg. Ta vare på denne lappen som om det var et skattekart. Ikke vis det til noen, og ikke mist den, svarte han med håp i stemmen før røret begynte å dure med korte signaler.
Jeg la det ned på apparatet og sprintet ut i bakgården. Da mamma og pappa kom hjem fra jobb på kvelden, husket jeg plutselig samtalen og fortalte dem om telefonen og mannen som sa han var meg selv fra fremtiden.
Du må ikke prate med fremmede, svarte pappa strengt. Spesielt ikke sånne som ringer fra fremtiden og vil du skal kjøpe dollar. Da sier du bare at du ringer til politiet, og så legger du på.
Helt enig, nikket mamma. Uansett, hvem vil vel ha dollar? Hva bruker man dem til?
***
Tiden gikk, og jeg glemte ganske snart hele telefonsamtalen. Hverdagen tok over, og ukjente tirsdager og bitcoin forsvant fra tankene. Skoleår etter skoleår med bekymringsløst barneliv gikk sin gang. I åttende klasse begynte det en ny jente i klassen, som jeg fikk umiddelbart sansen for. Selv om hun gikk i B-klassen, var det heldigvis ingenting i veien for å hilse på henne. Forsiktige lapper og små følginger hjem fra skolen ble etter hvert til noe mer.
Etter førstegangstjenesten giftet jeg og Anette oss. På 90-tallet kokte alt, og den innledende rusen av velstand og fargerikt maskerte gleder gikk etter hvert over i skuffelse og seig bakrus. Vi kavet oss fra den ene økonomiske kneika til den andre. Skulle kjøpe støvletter til kona som i reklamen endte med så vidt råd til en enkel gummistøvel. Låneleiligheten trykket med sine trange vegger og månedlige terminbeløp…
***
En kveld satt jeg på en benk i parken, åpnet en plastflaske øl og tok et forsiktig drag. Jeg fant frem en røyk, tente, og lot blikket gli hvileløst over folk som hastet forbi. Hvor mange år hadde ikke gått med dette gråe drag av hverdagsliv.
Jeg merket knapt at en eldre mann i frakk og briller kom og satte seg ved siden av meg med en stor skinnveske.
Er det greit at jeg sitter her? han smilte høflig og hadde allerede slått seg ned.
Jeg nikket kort og tok en ny slurk.
Grå dag idag, sa han tankefullt, til ingen i særdeleshet.
Liksom hele livet, svarte jeg stille.
Synes du ikke det er merkelig? spurte han og så bort på meg. Som voksen husker man nesten bare grå dager. Men ser du for deg barndommen, er det alltid sol. Bekker sildrer om våren, sommeren lukter gress og elvemyr, høsten flammer i gult og rødt, og vinteren knitrer under støvlene. Ikke ett eneste grått minne.
I barndommen har man ingen bekymringer, svarte jeg. Det er de som maler alt grått. Trodde jeg noen gang som barn at det skulle gå sånn som dette?
Uten å vite hvordan kom jeg plutselig til å fortelle den gamle mannen om alle mine håp som hadde gått opp i røyk. Hvordan jeg alltid, uansett hva jeg har forsøkt, endte på feil side av lykken. Først pyramideselskapene, så pengespill overalt, alt jeg investerte i, endte med lureri. Forsikringer om lykke på sekundet, men alt du fikk, var langvarig gjeld. Til slutt dro kona min, Anette, til syden med en annen, og jeg står igjen med tilfeldige deltidsjobber og lever fra lønning til lønning.
Men nå har jeg fått et tips, smilte jeg plutselig. Har sett en nettkurs, ‘Millionærens tankesett’. Der sier de at du bør satse på krypto. 500 prosent på en uke, liksom. Det er garantert det, skjønner du, jeg drømte meg bort.
Unnskyld, unge mann, men hva jobber du som egentlig? spurte han vennlig og trakk opp brillene.
Jobbe? Det er for duster, svarte jeg og slurpet fra flasken. Man må tjene penger, ikke jobbe. Tenk om man hadde visst på forhånd hva man burde satse på. Dét hadde vært noe.
En stund satt vi begge i stillhet. Jeg drømte om fortjenester på kryptobørsen, han om noe helt annet, sikkert.
Så du mener altså, brøt han stillheten, at hvis man bare vet alt på forhånd, så går livet på skinner?
Selvfølgelig, sa jeg.
Du er en interessant type, sa han og så alvorlig på meg. Da skal jeg la deg prøve oppfinnelsen min. Han åpnet vesken og tok frem en gammel grå telefon med tallskive. Du skjønner, det finnes en teori om at tid ikke er rettlinjet eller går i sirkel. Alt skjer samtidig.
Jeg skjønner ikke, innrømte jeg.
Tja, han tok av brillene, gned seg i pannen. Det finnes ikke fortid eller framtid bare nåtid. Du eksisterer på alle stadier i livet, på én og samme tid.
Nå mistet du meg, sa jeg.
Ikke viktig, han viftet på telefonen. Med denne kan du ringe deg selv førti år tilbake i tid og snakke med deg selv. Innstillingene er ikke perfekte, men jeg har testet det på meg selv. Han smilte da han så at jeg begynte å tvile på forstanden hans. Jeg turte ikke si stort selv da, spurte bare hvilket år det var. Kan ikke skjønne dette selv heller. Om man forandrer fortiden, skjer ting om igjen? Og hva skjer med fremtiden da?
Jeg tenkte han kanskje var gal, men hvorfor ikke prøve? De på internett snakker jo om sånne ting hele tiden, og de har jo råd til det meste. Kanskje de har knekt koden og deler hemmeligheten videre? Det er bare de som klager og ler av alt og heller går til Felleskjøpet for å jobbe som ikke tør prøve.
Kjør på! svarte jeg.
Husker du ditt gamle telefonnummer? Du må nemlig ha vært hjemme for nøyaktig førti år siden på dette tidspunktet.
Jeg husket nummeret utenat den gamle frøken-bokstelefonen på kjøkkenveggen hjemme. Jeg tok forsiktig opp telefonen.
Husk, sa mannen, du får bare noen minutter. Telefonen bruker sykt mye strøm, og batteriet varer ikke lenge. Du får ikke skyld på meg for hva som skjer.
Jeg rekker det, svarte jeg og slo nummeret. Det ringte lenge.
Ikke tenk på det, far, hvis du ikke ljuger, skal vi se om vi kan fikse på nåtid sammen.
Idet jeg nesten ga opp, svarte en irritert guttestemme i røret.
Ja? sa han.
Hei! Mikkel?! hånden min ble klam av spenning.
Foreldrene er ikke hjemme, svarte mitt yngre jeg, så jeg måtte skynde meg før han la på.
Mikkel, hør på meg, ikke legg på, dette er kjempeviktig, jeg nølte, men fortsatte. Du tror det ikke, men jeg ber deg, hør. Finn fram penn, skriv ned alt jeg forteller deg. Jeg har ikke mye tid. Jeg er deg, men jeg ringer fra fremtiden. Skjønner at det er vanskelig å tro, men bare gjør som jeg sier, det er kjempeviktig. Har du penn og lapp klar?
Ja, svarte han. Har jeg iPhone i fremtida?
Du får alt mulig hvis du gjør som jeg sier, Mikkel! jeg bet meg i tungen. Han var jo bare et barn, samme hvor mye han var meg.
Ok, sier jeg, jeg skriver, svarte han fra barndommen.
Jeg fortalte det jeg kunne huske. Om hvordan jeg måtte holde meg unna Anette, droppe spillsjappene, investere i amerikanske dollar og norsk bolig på rett tid. Selg dollar på riktig dato, kjøp igjen senere, spar i krypto i 2009, styr unna pyramidesystemer. Alt jeg kunne komme på om finans og fallgruver ramset jeg opp på to minutter. Spurte flere ganger om han skrev ned det viktigste.
Har du fått med alt? spurte jeg mot slutten.
Jepp! svarte han.
Jeg stoler på deg. Ta vare på den lappen som en skatt. Ikke vis den til noen. Ikke mist den, jeg rakk ikke si mer før samtalen brøt sammen.
***
Mikkel skrev naturligvis ikke ned noe som helst. Han ventet bare til onkelen var ferdig med tøvet, la på, og sprang ut til kompisene. Hvis dette var en spøk, så var den ikke særlig morsom.
“Får heller fortelle mamma og pappa om det i kveld bare for sikkerhets skyld,” tenkte Mikkel, mens han løp ut på den solfylte ballbingen.
***
Jeg har tenkt mye på det etterpå. Kanskje det finnes et parallelt liv der jeg tok imot rådene mine fra fremtiden og kanskje alt hadde blitt annerledes. Men min erfaring er denne: Ingen kan forandre fortiden, og det finnes ingen snarveier til lykke. Livet består av feil, store og små, og man kommer seg bare videre ved å reise seg, lære og prøve igjen. Råd jeg selv burde tatt til hjertet tidligere.
