Jeg er seksti år gammel. Jeg forventer egentlig ikke lenger å ha verken venner eller familie på besøk hjemme hos meg.
De fleste som står meg nær, mener visst at jeg er litt hovmodig, men for å være ærlig, bryr jeg meg ikke særlig om hva andre mener om meg.
Den største grunnen til at jeg har sluttet å invitere folk hjem til meg, er rett og slett at jeg har blitt lat. Husarbeid tapper meg for krefter. Jeg måtte jo ikke bare rydde og ordne, men også stelle i stand noe å by på. Nå har jeg verken midler eller lyst til å holde på sånn. Man kan da møtes på en kafé og ta en kopp kaffe sammen. Hvorfor må man alltid være hjemme?
En annen grunn er all den negative energien som følger med noen besøk. Ikke alle kommer inn døren med rene intensjoner. Jeg trenger faktisk ikke å bære på andres problemer eller bekymringer. Hver gang jeg hadde folk på besøk, følte jeg meg helt utslitt og trist etterpå. Jeg orket ikke lenger ofre min egen trivsel for dette. Siden jeg sluttet å åpne døren for folk, har mareritt og søvnløshet forsvunnet.
Nå som jeg er pensjonist, kjeder jeg meg ofte hjemme. Jeg får lyst til å komme meg ut, oppdage nye steder og koble av litt. Hva er poenget med å surmule hjemme og samle alle på én plass? Etterpå blir det bare rot, og jeg må bekymre meg for om jeg har vært en god vertinne eller ikke.
Byen vår er jo full av hyggelige steder hvor vi kan møtes. I dag trenger man ikke sitte innenfor fire vegger for å feire bursdag eller navnedag med venner. Jeg vil heller nyte tiden min ikke springe rundt med langkost og klut dagen lang.
Hjemmet mitt har nå blitt mitt eget lille univers. Ingen unødvendige folk her. Noen vil kanskje kalle meg usosial eller gjerrig, men det stemmer ikke.
Kjenner du deg igjen i mitt synspunkt?
