Sykehusrommet virker kvelende og irriterende. Ingrid legger hendene for ørene for ikke å høre den gjennomtrengende gråten fra babyene i naborommet. Det eneste hun vil, er å komme seg raskest mulig bort herfra og glemme alt sammen, som en vond drøm
Ingrid, kjære deg, kan du ikke bare se på henne? ber den eldre jordmoren, tante Ragnhild. Hun er da prikk lik deg!
Nei! Ikke prøv å overtale meg! Jeg har skrevet under på overdragelsespapirene, har jeg ikke? Hva mer vil dere meg? sier Ingrid nærmest gråtkvalt. Jeg har ikke plass til henne hjemme! Forstår dere ikke det?
Ta det rolig! Du skremmer jo barnet. Hvordan kan du ikke ha et sted til henne? Er du hjemløs? sier jordmoren mens hun myser. Du har da en mor og en far?
Ja, jeg har en gammel mor. Hun trenger selv hjelp! Jeg kan ikke komme hjem til bygda med en baby. Folk kommer bare til å gjøre narr av meg.
La dem endelig le! Da har de noe å snakke om, og kanskje de får litt mer glede i livet sitt! smiler tante Ragnhild. Men, alvorlig talt, folk kommer nok til å snakke, og så glemmer de det fort. Men du, du kommer aldri til å glemme at du lot denne lille være igjen her.
Ingrid dekker til ansiktet med hendene og gråter. Ragnhild skjønner at det ikke skal så mye mer til nå
Se på henne, da! Hun har akkurat samme snute som deg: liten og koselig. Og øynene, man kan se hun blir like blåøyd og vakker som moren.
Men jeg har jo ikke engang en bleie til henne. Hvordan skal jeg ha råd til billetten hjem sammen med henne? hvisker Ingrid, svakt.
Å, det får vi til. Vi samler sammen penger fra fondet og noe utstyr til lillejenta også. Jeg følger deg til stasjonen selv. Hva vil du kalle henne?
Tuva
Nydelig navn! Det passer henne. Ta lille Tuva, am henne, så kommer jeg innom litt senere.
Tante Ragnhild holder pusten, og rekker Ingrid babyen. Ingrid tar henne forsiktig, usikkert i armene. Tårene triller nedover kinnene. Idet hun presser datteren inntil seg, forstår hun at hun aldri kan la denne jenta være igjen.
Hvordan gikk det? Kommer hun til å trekke erklæringen? spør legen.
Det gikk! smiler jordmoren, med tårer på kinnet.
På perrongen våkner Ingrid som fra en vond drøm. Hun klemmer datteren inntil seg, som om hun er redd noen skal ta henne vekk. Ragnhild står ved siden av, hun holder ordet sitt og følger Ingrid og Tuva til toget.
Takk! Det er flaut å tenke på at jeg ville forlate datteren min, sier Ingrid stille.
Du har ikke hatt det lett. Men tunge tider går over, og en datter kan du miste for alltid Jeg gjorde selv en uopprettelig feil en gang. Betaler for det fortsatt, svarer Ragnhild lågt.
Hvilken feil da? undrer Ingrid. Jeg trodde du var verdens snilleste menneske.
Jeg hadde det akkurat som deg. Men jeg hadde verken mor eller hjem. Jeg prøvde å kvitte meg med en uønsket graviditet. Legene ville ikke hjelpe, det var for sent. Jeg gikk til ei kloke kone i stedet. Hun hjalp meg, men etterpå kunne jeg aldri få egne barn igjen.
Nei, er det sant? Kunne du ikke ha gjort noe mer?
Nei, sier Ragnhild og ser bort. Mannen min var god, men han dro da han fikk vite vi aldri kunne få barn Hun bryter ut i gråt.
Jeg er så lei meg for din skyld! Du tar imot så mange barn, men dine egne fikk du aldri
Ingrid, ta vare på Tuva. Og husk, om du noen gang får det vanskelig, så vet du hvor jeg er.
De klemmer hverandre, som slekt og familie. Toget kommer. Ingrid blir stående lenge i vinduet, vinker til fødeavdelingens gamle jordmor. Ragnhild står igjen alene på perrongen, diskret tørkende vekk tårer.
Turen hjem er lang og tung. Ingrid nærmer seg hjemstedet. Med én arm bærer hun Tuva, i den andre drar hun en stor plastpose med alt babytøyet hun fikk. «Hvordan tar mor imot oss? Hva sier hun?» tenker Ingrid, spent på reaksjonen.
Ingrid? Er det deg? høres en stemme bak gjerdet, det er nabokjerringa.
Ja. Hei, tante Berit, er mor hjemme?
Har du ikke hørt? undrer hun. Moren din gikk bort for et halvt år siden.
Kanskje det er like bra, tenker Ingrid, at moren hennes, Randi, slapp å oppleve dette «skammen». Er det ditt barn? legger nabokona til, og nikker mot Tuva.
Ja. Hun er min, svarer Ingrid stolt.
Skjelvende går hun inn på tunet. Hun vil rope og gråte av fortvilelse og smerte, men hun må tenke på barnet, holde seg sterk. «Det går bra, lille venn, nå er det oss to, og jeg er ikke alene lenger. Vi to er sterke, vi klarer oss!»
***
Ti år har gått. Jula nærmer seg. Ingrid styrer med julebaksten, og Tuva ser ut på de snødekte stiene i hagen.
Mamma, hvorfor har jeg ingen bestemor? Venninnene mine forteller alltid at de besøker besteforeldre hver jul og får fine gaver, spør Tuva.
Bestemora di døde dessverre lenge før du ble født. Hun rakk aldri å hilse på deg, sier Ingrid trist.
Men hvor er min andre bestemor da?
Hva mener du? undrer Ingrid.
Alle har jo to bestemødre.
Du, det har du faktisk. Kanskje vi skulle besøke henne? Vi kan bake noen boller og ta med. Hun jobber på fødeavdelingen i byen og er verdens snilleste, sier Ingrid, og smiler ved tanken på Ragnhild.
Sagt og gjort. Dagen etter reiser de inn til byen. På sykehuset spør Ingrid etter jordmor Ragnhild.
Hun jobber ikke her lenger! svarer damen i luka. Hun gikk av med pensjon for en stund siden, på grunn av helsa.
Nei, så synd Vi har reist langt for å besøke henne. Har dere kanskje en adresse eller telefonnummer vi kan få?
Det har vi ikke lov til å utlevere. Hva er deres forhold til Ragnhild? spør hun strengt.
Jeg er niesen hennes, lyver Ingrid. Jeg har ikke vært hos henne på lenge, så jeg har glemt hvor hun bor. Adressen har jeg mistet… Vær så snill og hjelp oss!
Vær så snill! Vi vil veldig gjerne besøke bestemor, sier Tuva bedende.
Ja vel, jeg skal forsøke å hjelpe, sier kvinnen.
Etter et kvarter er hun tilbake og gir dem adressen, ber dem hilse så mye til Ragnhild.
Tusen takk! Vi skal hilse fra deg, stråler Ingrid.
De tar taxi til adressen. Hjertebankende går Ingrid opp til tredje etasje. «Måtte vi ikke komme for sent», tenker hun. Døra åpnes straks. Ragnhild står i døråpningen, heldigvis sprek og rørig.
God kveld! smiler Ingrid.
Den gamle damen ser nøye på henne, prøver å plassere henne.
Ingrid?! sier Ragnhild nærmest hviskende.
Ja! Og du har nesten ikke forandret deg! Dette er Tuva, husker du henne?
Selvsagt! ler Ragnhild. Stå ikke der i gangen, kom inn, begge to.
En halvtime senere sitter de rundt bordet, prater om livet. De har mye å ta igjen. Tuva leker på sofaen med katten og ser på favorittfilmene sine.
Ingrid, bli her med meg. Jeg er helt alene, og dere har også bare hverandre Tuva kan gå på en god skole, du kan få jobb. ber Ragnhild.
Jeg vet ikke Hva med huset mitt da? Det er synd å forlate det. Kanskje du heller kan flytte opp til oss? Vi får oss et hyggelig hjem sammen, anskaffer oss noen dyr, kanskje ei ku. Det er så fint her oppe om sommeren, du vil elske det, foreslår Ingrid.
Ja, kanskje! Jeg har alltid drømt om min egen kjøkkenhage, og å ha ku hadde vært herlig! ler Ragnhild. Hun har gnist i øynene, og et nytt håp våkner.
Da gjør vi det slik! Du blir med oss! stråler Ingrid.
Bestemor Ragnhild, du skal bo med oss for alltid nå? Tuva kaster seg rundt halsen hennes.
Ja, det gjør jeg veldig gjerne, jeg har alltid drømt om en så flott barnebarn!
Neste dag drar alle tre til bygda med store kofferter. Alle er lykkelige på sitt vis. Ingrid gleder seg over at hun ikke lenger er alene, nå har de et hjem sammen. Ragnhild har fått en familie. Hun flytter fra byen til et pittoresk, fredelig sted. Og Tuva er endelig så glad nå har også hun en bestemor å elske.
