For pengene ble jeg “yngre”. Etter mange år fant mannen min ut sannheten, og vi ble skilt.
Jeg ble født i en liten bygd mellom fjord og fjell, hvor natt og dag flyter sammen i en merkelig svingende rytme. Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, begynte jeg på kokkelinja på videregående. Fire år senere stod jeg der med fagbrevet i hånden, men det virkelige eventyret startet ikke før jeg begynte å jobbe på en brun kafé ved brygga. Lønna var minstepensjon, og jeg drømte om meren slags lengsel som hang i luften som nordlys vinterstid.
En kveld kom jeg i prat med Truls, en mann fra Oslo som hadde forbindelser ingen helt forsto. Han snakket om høyskoler og studier under eiketrær på Blindern, om mulige veier ut av småbyen. Jeg visste at noe måtte skje, så jeg tok bussen over fjellet til hovedstaden for å møte ham. Jeg ba ham hjelpe meg, og han sa ikke nei, bare at alt har sin pris. Jeg hadde spart noen tusenlapperså jeg betalte ham det han ville ha.
I Oslos underlig tåkete gater fikk jeg også tak i nye papirer. Den gangen var alt på papir, med stemplet riksløve og alt. På de nye dokumentene var jeg plutselig fem år yngre, og karakterene blomstret som selje i mai.
Med Truls hjelp kom jeg inn på universitetet, og verden begynte å ligne en drøm. Rundt meg summet unge, lette stemmer. Året etter giftet jeg meg med Eirik, en Oslo-gutt kun nitten år gammel. Jeg registrerte meg på adressen til foreldrene hans, og byen åpnet seg som et snedekket landskap.
Etter endte studier var landet i endring; gamle systemer smeltet bort som snø. Sammen med Eirik innredet vi oss fortvi leide et lite sted på Grünerløkka og åpnet café. Før vi visste ordet av det, hadde vi kjøpt lokalet, og jeg var med ett kaféeier.
Vi levde godt nok, bare oss to, livet føltes nesten friere fordi vi aldri fikk barn. Så en natt bestemte vi oss for å besøke hjembygda mi. Der møtte jeg gamle skolevenner. De så på meg med rare blikkjeg hadde et annet liv, jeg glødet på en annen måte. Noen var misunnelige, og en klassekamerat fortalte Eirik at jeg hadde jobbet i kafé allerede lenge før, og at jeg slett ikke var så ung som han trodde.
Eirik endret seg. Sinne og mistro fylte ham. Han begynte å drikke, og vi gled fra hverandre. Skilsmissen rev opp vår lille bedrift, og jeg kjøpte meg en leilighet med overskuddet, mens Eirik tok opp dyre lån i banken. Alt raste sammen, som om byens gater plutselig bølget under føttene mine i et mareritt.
Nå jobber jeg fremdeles, selv om jeg for lengst kunne vært pensjonist. Av og til tenker jeg på Truls, som en gang advarte meg: «Du er eventyrlysten, men man skal ikke fifle med papirer.» Men ingen kan omgjøre fortiden. Ingen kan makulere ungdommens feiltrinn, selv ikke når man våkner natt etter natt med smaken av barndommens fjell i munnen.
Nylig besøkte jeg mamma i bygda. Jeg traff en klassevenninne som har vært pensjonist i to år allerede, hun passet barnebarn og dyrket poteter i hagen. Jeg må fortsatt jobbe, helsa er ikke hva den var. Vi gjør ting uten å tenke som unge, men må bære regningen når vi blir voksne.
Hvordan skal jeg kunne gjøre bot for dumhetene jeg gjorde i det fjerne, tåkete ungdomslandet?
