Jeg er nå blitt 67 år. Hele livet mitt har fulgt samme rutiner. I 42 år jobbet jeg i bank samme pult, samme stol gjennom alle år. Jeg gikk av med pensjon. Jeg har aldri giftet meg. Jeg har ingen barn. Jeg bor alene i den samme leiligheten jeg leide da jeg var 28.
Folk spurte meg alltid:
«Når skal du gifte deg da, Olav?»
«Føler du deg ikke ensom?»
«Hva skal du gjøre når du blir gammel?»
Jeg svarte alltid det samme:
«En dag, når jeg finner den rette.»
«Når jeg får litt bedre tid.»
«Når jeg har spart opp mer penger.»
«Når …»
Alltid dette «når».
Da jeg pensjonerte meg, tenkte jeg: Nå skal jeg reise, lære noe nytt, begynne å leve.
Men dagene gikk, og jeg ble værende i det samme gamle mønsteret: stå opp, frokost, nyheter, avis, handle, hjem igjen, se på TV, legge meg.
For tre måneder siden fikk jeg et lite helseproblem. Ikke alvorlig, men legen min sa:
«Du er frisk, men du er 67, Olav. Ta vare på deg selv, vær i aktivitet, kom deg ut litt mer.»
Gå ut … hvor da?
Og med hvem?
Forrige uke gikk jeg forbi parken like ved hjemmet mitt. Jeg hadde aldri gått inn der, bare passert. Jeg så en mann, omtrent på min alder, som stod og malte ved et staffeli. Jeg nærmet meg for å se.
Han malte trærne, tjernet, endene. Det var ikke perfekt, men det var vakkert.
«Liker du det?» spurte han uten å snu seg.
«Ja, du maler fint,» svarte jeg.
«Jeg maler ikke så fint,» lo han. «Jeg begynte for et år siden, bare. Men jeg liker det. Det gjør meg glad.»
«Du begynte å male etter du fylte seksti?» spurte jeg, overrasket.
«68,» svarte han. Hele livet hadde jeg tenkt at jeg skulle begynne å male en dag. Så innså jeg: Hvorfor ikke starte nå? Jeg brukte jo 68 år på å utsette. Dem jeg har igjen skal jeg ikke bruke på å vente.»
Hele uken tenkte jeg på det han sa.
I går tidlig så jeg meg i speilet. En mann på 67 som har ventet 40 år på at livet virkelig skulle begynne. Venter på det perfekte øyeblikket. Venter på selskap. Venter på … hva da, egentlig?
I går gikk jeg inn i en musikkbutikk og kjøpte meg en gitar. Jeg har alltid hatt lyst til å lære å spille. Alltid sagt «en dag».
Jeg meldte meg også på kurs i italiensk. Italia har alltid vært en drøm for meg, men jeg har alltid tenkt: «Hva er vitsen med å reise alene?»
Jeg kjøpte meg også en flybillett til Roma, om fire måneder. Jeg reiser alene, og det er helt greit.
I ettermiddag øvde jeg på gitaren i en time. Det hørtes forferdelig ut. Fingrene ville ikke som jeg ville. Men jeg lo høyt for meg selv i leiligheten min av det grusomme bråket.
Da forsto jeg noe: Jeg har ventet 67 år på noen som gir meg tillatelse eller på riktige omstendigheter for å begynne å leve. Ventet på den perfekte partneren, det rette tidspunktet, de ideelle forholdene.
Men ingen kommer til å gi meg den tillatelsen. Ingen banker på døra og sier: «Nå kan du være lykkelig.»
Nå er jeg 67. Kanskje har jeg igjen ti år, kanskje tjue, kanskje færre. Men de årene skal jeg bruke. Jeg skal spille dårlig gitar. Snakke elendig italiensk. Male stygge bilder. Reise alene og kanskje gå meg vill.
Og det vil være helt fantastisk.
For når jeg ser tilbake, vil jeg ikke huske alt jeg ikke gjorde fordi jeg ventet på det perfekte øyeblikket. Jeg vil huske at jeg forsøkte. At jeg levde. At jeg var lykkelig på min egen måte.
Du trenger ikke noen å være sammen med for å begynne å leve.
Du trenger ikke være ung.
Du trenger ikke være flink for å kjenne glede.
Alt du trenger, er å bestemme deg at i dag er dagen.
