Lars, hvor har det blitt av bananene? spør jeg mannen min.
Jeg spiste dem, jeg hadde bare så lyst på banan i dag.
Kunne du ikke ha latt én igjen til ettermiddagsmat for sønnen vår?
Åh, det er jo ikke noen krise. Akkurat som om de ikke selger bananer på butikken.
Da får du gå og kjøpe noen flere da.
Jeg skal se på fotballkamp, jeg rekker ikke nå.
Slik er det alltid hjemme hos oss: cottage cheese, småkaker, epler. Jeg må faktisk gjemme unna mat, ellers ender sønnen min opp sulten med en far som dette.
Vi har vært gift i fem år. Sønnen vår blir snart to. Vi har boliglån, så du skjønner kanskje at det ikke er så mye å rutte med. Mannen min mener han forsørger familien, siden han skaffet oss leiligheten. Men det som egentlig skjedde var at han solgte sin gamle ettroms for å kunne betale innskuddet, og i tillegg hjalp foreldrene mine til. Moren min sier alltid at Lars er utrolig egoistisk, og jeg må innrømme at jeg forstår henne litt.
En dag skulle vi gjøre klart til bursdagsfeiring. Jeg lager mat til gjestene, mens han løper rundt meg og tømmer tallerkenene før festen har begynt. Det verste var da han kom seg til kaka også. Jeg hadde satt den på verandaen, for kjøleskapet var fullt. Da jeg henter den inn på kjøkkenet for å skjære opp, ser jeg at det bare er igjen et stykke, pyntet med litt sjokolade. Jeg holdt på å synke gjennom gulvet av flauhet.
Slik skjer det støtt og stadig. Ja da, han tjener penger, men man må kunne fordele og tenke på andre i huset også. Hans eneste unnskyldning er: Vi kjøper mer, ikke stress! Men handler det kun om meg, så er det én ting hvordan kan man ikke bry seg om barnet sitt? Vi har jo ikke råd til å kaste mat ut av vinduet. Maten vi har i hus, er tiltenkt for en hel måned, men forsvinner på én uke.
Hvorfor maser du på ham? Han er en mann, la ham spise. Han tjener jo penger, gjør han ikke? Du får bare lage mer mat, sier svigermoren min til meg.
Det morsomme (eller tragiske) er at uansett hvor mye jeg lager, vil han aldri være fornøyd. Han spiser opp alt. Det er ikke snakk om å bare kjøpe mer lån, ungenes klær, husholdning og alt annet spiser opp lønna vår.
Så til slutt sa jeg til Lars at hvis han fortsetter slik, så vil jeg skilles. Da deler vi leiligheten, og så får vi klare oss hver for oss. Han ble skikkelig sur og løp rett til moren sin for å klage. Nå vil ikke svigermoren min en gang snakke med meg. Men jeg føler virkelig at jeg har rett. Hva mener du?
