Kjære dagbok,
I dag var en dag fylt med minner og små konflikter som fikk meg til å tenke på livet på gården vår i den lille bygda ved fjorden. De eldre, mamma Marit og pappa Olav, har bodd i den samme tømmerhytta så lenge de kan huske, og de har aldri hatt lyst til å flytte. Når kvelden faller på, sitter de ofte ved peisen og tenker tilbake på alle de gode stundene de har delt. Barna er nå voksne, har slått seg ned med egne familier, og datteren vår, Sigrid, bor i nabobyen så hun kommer ofte på besøk. Barnebarnene våre gjør også at huset aldri blir stille.
Sønnen vår, Alexander Hansen, har imidlertid dratt langt unna. Det er fem år siden han sist kom på besøk, og han har vært opptatt med jobb og ferier i utlandet sammen med sin nye kone. For noen dager siden ringte han og sa at han skulle komme innom. Nyheten fikk mamma og pappa til å smile bredt, og de begynte umiddelbart å forberede seg. Pappa satte seg på sykkelen for å handle mat, mens mamma grublet over hvilken rett hun skulle lage for å glede sin kjære sønn. De begynte å telle ned dagene til Alexanders ankomst. Det er hans andre ekteskap; den første kona var en vandrer, og de skilte seg etter kort tid. De fikk ingen barn sammen, og nå bygger han et nytt liv.
Da Alexander rullet inn med bilen om kvelden, spiste han middag og la seg straks til å sove. Foreldrene satte seg stille ved siden av ham, bare for å se sin sønn, for han var så sliten at han knapt klarte å holde en samtale.
Pappa sa med et glimt i øyet:
Nå får sønnen vår sove lenge, og i morgen kan han hjelpe til med å hogge ved. Vi skal rydde opp i låven, hente en gran til juletreet og pynte huset som i gamle dager. Det er lenge siden vi har hatt et julegran på stua.
Mamma la til:
Og så må vi reparere gulvet i spiskammeret, ellers blir det snart hull der.
Pappa la seg til å sove, men mamma klarte ikke å forlate ham. Hun strøk på dynen og justerte puten forsiktig.
Tidlig om morgenen sto pappa opp og fyrte opp vedovnen, så det skulle bli varmt når Alexander våknet. Mamma hoppet også i gang med å bake kaker. Rundt middagstid reiste Alexander seg og fortalte at han ikke hadde sovet så tungt på lenge. Etter frokost slo han på TV-en og lente seg tilbake for å se en film.
Mamma spurte:
Sønn, vil du hjelpe pappa med å hogge ved?
Mamma, jeg er bare her noen dager, så la pappa ta seg av badstuen i stedet.
Foreldrene dro vann fra brønnen til badstuen uten å si et ord.
Etter lunsj ba pappa:
Låven må ryddes, og du er ung og sterk, så gå og gjør det, vær så snill!
Hva tenker du, pappa? Er du sikker på at jeg ikke er sliten etter jobben i byen? Jeg kom hit for å slappe av, og du kaster meg rett inn i arbeid.
Etter badstuen spiste Alexander medbrakt vin og begynte å klage over livet. Hele dagen var mamma og pappa slitne, mens Alexander aldri kom til poenget: noen ganger snakket han om den store leiligheten med dyre møbler, andre ganger om sin jakthund, noen ganger om at kvinnene han møtte var klønete, og at arbeidet ikke ga ham glede lenger.
Foreldrene klarte ikke å holde seg våkne og gikk til sengs. Alexander følte seg fornærmet og sa at han skulle gå til søsteren, for her var det kjedelig. Mamma begynte å jamre og ba ham om å la være å kjøre, så hun tok nøklene fra ham. Alexander ropte nesten i døråpningene, gikk inn på rommet, skrudde opp lyden på TV-en til maks.
De eldre lå der og prøvde å sove, men det var umulig. Da pappa så at sønnen allerede snorket, slo han av TV-en og la seg rolig til å hvile.
Neste morgen vandret Alexander i skogen. Kaldt og friskt, så han tilbake til hytta og nøt den varme teen mens han satt i sofaen. Han husket ikke gårsdagen, mens mamma hadde hodepine hele dagen.
Mamma pakket en bag med hjemmelagde godbiter til faren og moren, og Alexander takket ja med en gang.
Så mye har dere pakket! Min kone vil bli glad; hun har aldri smakt så gode kompotter. Vi har alt, men jeg vil ikke fornærme dere, så jeg tar med meg alt. Jeg glemte bare gaver til nyttår, men det går bra, neste gang tar jeg med dem.
Mamma tørket en tåre og sa:
Kom ikke igjen, sønn! Vi elsker deg, men vi er bekymret. Du kan sitte på sofaen hjemme hos deg selv, og du har en TV som er dyrere og bedre enn vår. Gi oss en kurv med gaver neste gang.
Alexander skjønte at han hadde såret foreldrene, men visste ikke hvordan han skulle rette opp. Han vinket, satte seg i bilen og kjørte tilbake til byen, der det vanlige kaoset ventet på ham.
