Kjære dagbok,
Det har nå gått fem år, Ingrid. Fem år uten at du har vært her, uten at du egentlig bryr deg om hvordan jeg har det eller hva som skjer med meg.
Ingrid og jeg bodde sammen i over fem år. Jeg hadde aldri spesielt mye penger lønna mi var ganske lav siden jeg jobbet som lagerarbeider. Ingrid hadde alltid drømt om et liv i velstand, og helst rikdom, så hun ble naturlig nok fascinert hver gang hun traff menn som hadde mer enn meg.
Så, en dag smilte lykken til Ingrid en vellykket forretningsmann la merke til henne og lovet henne gull og grønne skoger. Hun lot seg overtale av de flotte ordene hans, og forlot meg brått for å starte et nytt liv.
Da Ingrid dro, var jeg helt knust. Jeg krøp nesten etter henne, tigger om at hun skulle bli. Jeg sverget at jeg skulle gjøre alt for å gjøre henne lykkelig, jobbe dag og natt, finne meg en bedre jobb bare hun ble.
Men Ingrid lot seg ikke rikke. Hun drømte om å seile på hvite yachter og handle i Europas dyreste butikker, og jeg kunne aldri ha gitt henne det. Ingen kjærlighetserklæringer eller løfter om å flytte fjell kunne stoppe henne.
Fem år senere, da Ingrid var trettito år gammel, hadde forretningsmannen mistet interessen. Rundt ham var det alltid yngre, mer forlokkende kvinner. Han kalte Ingrid vanskelig og kravstor, og lot henne gå.
Ingrid stod igjen uten penger i Oslo, uvant med å klare seg selv og uten å ha hatt en eneste ordentlig jobb. Hun bestemte seg for å dra tilbake til meg. Tross alt hadde jeg lovet henne evig kjærlighet og sagt at mitt hjerte alltid ville tilhøre henne. Klart jeg ventet, tenkte hun.
Da Ingrid nærmet seg blokka der vi hadde bodd sammen, hørte hun lyd bak døra og inn åpnet en ukjent kvinne. På armen hennes hadde hun en liten jente.
Lille venn, hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke skal åpne døra alene? sa kvinnen vennlig. Hvem leter du etter? spurte hun.
Ingrid ble stående målløs.
Jeg leter etter Henrik, er han hjemme? mumlet hun.
Henrik, det er ei dame her som vil snakke med deg! Kan jeg spørre hva du heter? ropte den fremmede, før hun sendte et nysgjerrig blikk mot Ingrid.
Ingrid! sa jeg overrasket da jeg kom ut i gangen, før jeg vendte meg mot kona mi. Elin, kan du gå inn et øyeblikk? Jeg må snakke med henne alene.
Hvem var det? spurte Ingrid, mens hun så etter Elin og den lille jenta.
Det er kona mi, Elin. Og jenta der er min datter, Emilie, svarte jeg rolig.
Når fikk du deg kone og barn? Du sverget at du alltid ville elske meg høyest av alle!
Det har vært mange år, Ingrid. I starten var jeg helt knust. Men etter hvert skjønte jeg at livet må gå videre. Så møtte jeg Elin, og forelsket meg på nytt. Hun gjorde meg lykkelig, og sammen har vi fått Emilie.
Og hva med meg, da?
Ingrid, du har vært borte i fem år, og det har aldri falt deg inn å spørre hvordan jeg hadde det. Du kastet bort alt for å jakte på penger og et lettere liv. Kanskje vi aldri var rike, men det forsvarer ikke det du gjorde. Nå kommer du plutselig tilbake forventer du at jeg har sittet her og ventet på deg hele denne tida?
Jeg var dum! Jeg elsker deg fortsatt!
Nå er det nok, Ingrid. Gå nå, jeg trenger deg ikke, og jeg ønsker ikke å se deg igjen. Gikk det ikke med han forretningsmannen, så løper du tilbake hit? Nei, vær så snill, bare gå.
Ingrid begynte å gråte. Tårene trillet, og jeg kan ikke nekte for at det føltes som en slags oppreisning. Nå har jeg gått videre og heldigvis sluppet å bære på de gamle sårene mer.
