Skjegget grått, men sjelen vakker “Du har løyet for meg hele tiden! Jeg avslutter vår kontakt. Veldig skuffet over kvinner. Hvordan kunne du late som og lyve så lenge? Jeg ville gifte meg med deg, men nå er alt ødelagt. Det går ikke an å bygge familieliv på løgn og mistillit. Farvel. Ikke skriv til meg mer. Jeg svarer ikke. Din tidligere gentleman.” Slikt brev fikk jeg fra en engelskmann. Connor og jeg hadde skrevet sammen i nesten ett år. Alt lå til rette for et møte hjemme hos ham – i Sheffield. Men ak… Det ble ikke noe av. …Jeg var førti-ni år den gangen. For lengst skilt fra mannen min. Med barn og barnebarn. Jeg ønsket bare å føle meg som kvinne igjen, før årene løp helt ifra meg. Barna hadde sine liv og bekymringer. Jeg kunne ikke sitte innestengt og bare mimre om gamle dager. Til slutt blir man helt sur, begynner å strikke kilometer med sokker, brodere laken i kryss-sting. Mine venninner var gift, bundet til hjem og familie. Jeg hadde sett nøye gjennom alle mulige “kandidater” på jobben, men ingen passet. Så, etter tips fra en kollega, tok jeg mot til meg og sjekket ut en datingside. Det kunne da ikke skade. Jeg fylte ut en grundig profil. Beskrev meg selv på en fordelaktig måte og la ved et heldig bilde. Så satt jeg der og ventet på et lite mirakel. Jeg trengte ikke å kaste meg selv etter ensomme menn med frierbrev. Jeg holdt stilen. Etter et par uker dukket en e-post opp – den eneste. Spent åpnet jeg den fra min skriveplass i Bodø. Så… En engelskmann, 59 år, forretningsmann, skilt, to voksne sønner. Bildet viste en blankpolert, flott gentleman foran et imponerende treetasjes hus. Han ville bli kjent! Kanskje ville han til og med fri til meg. Nå var lykken nær. Bare å gripe sjansen og skrive et smart svar… Av glede begynte jeg nesten å nynne folkeviser. Jeg hadde mest lyst å svare “jeg sier ja, kommer når som helst, vi kan gifte oss i Sheffield eller hvordan dere nå gjør det i England!” Allikevel skrev jeg at jeg måtte tenke meg nøye om, altså spille litt kostbar. Kandidater var det mange av, så jeg rakk ikke svare alle. Håpet det var greit, Connor. Connor svarte høflig og forståelsesfullt. Så klart, en slik kvinne fanger oppmerksomheten til mange, også hans. Jeg vokste flere centimeter av engelskmannens komplimenter. Vår brevveksling ble ærlig og nær. Det føltes som vi var skapt for hverandre. Hvorfor måtte vi fødes og leve i hvert vårt land? Connor kalte meg “Min mystiske rose”, jeg han “Min gentleman”. Jeg ble så vant til de ømme brevene at jeg ikke kunne forestille meg livet uten dem. I tankene var jeg allerede gift med engelskmannen, bodde i det romslige huset hans og nøt late samtaler om morgenen med den kjære ektefellen min. Alt gikk min vei. Jo mer vi lærte hverandre å kjenne, jo nærere knyttet sjelene våre seg. Jeg fortalte barn og barnebarn at jeg snart reiser fra dem, overlater leiligheten til dem og sier opp jobben. Barna (en sønn og en datter) forsøkte taktfullt å hente meg ned på jorda: -Mamma, vi kjenner deg ikke igjen! Snart pensjonist, og så skal du gifte deg? Dette er galskap. Hvem vil ha deg? Din gentleman er snart bare støv; blodtrykket går opp og ned, og han må sikkert på do sju ganger om natta… Vil du ende som hushjelp og sykepleier for en engelskmann? Etter hvert sitter du der med en sur, mumlende gubbe. Ikke storm avgårde for å gjøre britene til lags, mamma. Barna fikk ikke bestemme. Jeg ville bli en ekte lady! Jeg byttet garderobe, frisyre, manerer – var klar for avreise og ventet bare på visum. Da fikk jeg et lite pent brev fra Connor… “Du er ikke en ‘mystisk rose’, bare en vanlig løgner. Ikke skriv, jeg svarer ikke.” Jeg skjønte ingenting. Når og hvordan hadde jeg løyet? Tankene fór rundt som en vill hesteflokk. Jeg skrev likevel til Connor. Ventet forgjeves på svar i et halvt år. Ingenting kom. Da jeg nesten hadde gitt opp og bestemt meg for ikke å overlate leiligheten til barna, kom omsider en beskjed fra “Min gentleman”: -“Min mystiske rose, tilgi meg! Jeg lå lenge på sykehus og tok farvel med livet. Alt var ille og uforutsigbart. Jeg ville ikke uroe deg. Ba sønnen min, Oliver, følge opp brevvekslingen vår. Ba ham være høflig med deg. Men han sier du plutselig avsluttet kontakten. Hvorfor? Jeg er frisk igjen, og vil gjerne ta imot deg som min kone i mitt hjem. Jeg leste brevet flere ganger – så rant tårene. Hva skulle jeg svare? Det ble klart; Oliver ville ikke at faren skulle gifte seg. Det var Connor sin sønn som beskyldte meg urettferdig for løgn. Etter å ha tenkt og vært trist litt, bestemte jeg meg for ikke å svare Connor. Hva om jeg drar til Sheffield? Og Oliver, så fort anledningen byr seg, putter gift i havregrøten min eller hvisker løgner om meg. Connor vil så klart tro sønnen før meg, og vipps står jeg på gata, drevet ut av “dronningens palass”. Trenger jeg virkelig dette styret? La familie ordne opp selv. …Barnebarna mine skal snart begynne på skolen. De må pugge lesing og matte litt. Dessuten skulle jeg ut på hytta: plante tomater, slå gresset, vanne blomster… Eget hjem er alltid best. Jeg får ta en pause fra nettdating. Det stjeler for mye energi, og livet forsvinner nesten mens man holder på. -Hei, nabokjærringa! Trodde ikke du kom hit mer, du har ikke vært her på lenge. For mye å gjøre, eller har du giftet deg, hæ? – Hytte-naboen min, Nikolai, holdt nesten ikke avstand, nysgjerrig som alltid. -Hei, Nikolai! Vet du, jeg har savnet deg. Og du – har du ikke giftet deg ennå? Kan du hjelpe meg å hugge litt ved? Du får te hos meg i kveld, det er så mye som må gjøres, du aner ikke – jeg var kjempeglad for å se Nikolai igjen, kunne klappet ham på skulderen av glede. -Kjære Anette, hvordan kunne jeg gifte meg når bruden min ikke har vist seg på et år? – flørtet Nikolai. -Hva mener du? – Jeg skjønte jo, men måtte spille litt kostbar selv. -Gift deg med meg da, Anette. Hvorfor vente? Vi kjenner jo hverandre ut og inn… Som folk sier: gammelt tre knirker, men det lever. Sånn er det – skjegget grått, men sjelen er vakker. …Nikolai og jeg har vært lykkelige gift i sju år…

SKJEGGET ER GRÅTT, MEN SJELEN ER VAKKER

«Du har bare løyet til meg! Jeg avslutter her med vår korrespondanse. Veldig skuffet over kvinner. Hvordan kunne du late som så lenge, juge? Jeg ville gifte meg med deg, men du har strøket ut alt. Kan ikke starte et familieliv på løgn og mistillit. Farvel. Ikke skriv mer. Jeg svarer ikke. Din tidligere gentleman.»

Denne e-posten fikk jeg fra en brite. Jeg og Connor hadde skrevet sammen i nesten et helt år. Alt lå til rette for et første møte, det skulle bli på hans hjemmebane i Sheffield. Men nei…

Det ble ikke noe av.

Jeg var førti-ni år da. Skilt for lengst. Hadde både barn og barnebarn. Jeg ønsket så sterkt å kjenne meg som kvinne en siste gang. Årene galopperer av sted, og barna har sitt, sine liv og bekymringer. Jeg klarte ikke å sitte innesperret mellom fire vegger og leve på minner. Da buttes man, går i frø, blir hun som strikker metervis med sokker og broderer dynetrekk med korssting. Alle venninnene mine var gift, hjemmebundne. Etter å ha vurdert alle mulige «frikadeller» på jobben, fant jeg ingen verdt noe mer enn kollegiale hilsener.

Så jeg tok mot til meg, på rådet fra ei kollega, og opprettet profil på en datingside. Ikke noe å tape, tenkte jeg.

Jeg fylte ut et langt skjema og beskrev meg selv i gunstig lys, la ved et bilde der jeg så riktig bra ut. Så satt jeg der. I Lillehammer. Ventet på et mirakel. Jeg trengte ikke engang å sende henvendelser selv litt stolthet skal man jo ha.

To uker inn kom det en e-post, og den var faktisk den eneste. Med økende puls begynner jeg å lese det rare, fremmede brevet sittende på kjøkkenet.

Jo, det var en brite, 59 år, forretningsmann, skilt, med to voksne sønner. På bildet lo han, selvsikker, velstelt, foran et treetasjes steinhus med hage. Han ville bli kjent med meg. Og kanskje, kanskje, be meg til England og gifte seg, om vi fant tonen.

Så banalt lykkelig, liksom bare å gripe muligheten, svare ordentlig… Jeg følte for å sette på en gammel slager eller synge «Eg ser». Hadde lyst til å svare at jeg var klar, at jeg nærmest sto med kofferten pakket, klar for kirke eller borgermesterkontor eller hva de gjør i England… Men jeg skrev selvsagt at jeg måtte tenke meg om, les: spille kostbar.

«Konkurransen er stor, Connor,» skrev jeg. «Jeg rekker ikke å besvare alle.» Han moret seg, svarte at en kvinne som meg naturligvis hadde beilere og beundrere i hopetall, inkludert ham selv. Jeg svevde et par centimeter over bakken av slike engelske komplimenter.

Korrespondansen vokste fort til noe tillitsfullt, ekte. Det føltes som om vi var skapt for hverandre. Hvorfor måtte vi bo i hvert vårt land? Connor kalte meg «Min hemmelighetsfulle rose», jeg ham «Min gentleman». Snart kunne jeg ikke forestille meg dagene uten de varme, ømme brevene hans. I tankene var jeg alt gift med min brite, bodde i det store huset, vi førte lange samtaler over frokostbordet. Alt virket å falle på plass. Jo mer vi åpnet oss, jo mer samstemte ble vi.

Jeg sa til barna mine at jeg snart ville dra, testamenterte leiligheten til dem og varslet sjefen om oppsigelse. Sønnen og datteren prøvde å få meg ned på jorden:

Mamma, kjenner deg ikke igjen. Du har snart pensjon, og så snakker du om å gifte deg? Det er jo ikke lurt. Hvem trenger deg egentlig der nede? Din gentleman blir snart gammel og skrantende, og går sikkert på do hele natta… Vil du være hushjelp og sykepleier for en brite? Han kommer til å klage og surmule… Ikke stress, mamma la britene klare seg.

Deres argumenter prellet av. Jeg ville bli en lady, ferdig med det! Jeg fornyet garderoben, fikk ny sveis, øvde på elegante manerer. Ventet på visum. Plutselig fikk jeg dette ufine brevet… «Du er ingen hemmelighetsfull rose, men en vanlig løgner. Ikke skriv!»

Jeg forsto ingenting. Hvordan og når hadde jeg løyet? Tankene raste. Likevel skrev jeg tilbake til ham. Men svaret uteble. Jeg ventet i et halvt år.

Da jeg nesten hadde gitt opp, og trukket testamentet til barna, kom en ny melding fra «Min gentleman».

«Hemmelighetsfulle rose, tilgi! Jeg har vært lenge på sykehuset, var nær livets slutt. Alt ble kaos og uvisst. Ville ikke bekymre deg. Jeg ga sønnen min, Oliver, i oppdrag å svare deg. Han lovet å være høflig. Men han sa at du plutselig avbrøt kontakten. Hvorfor?

Nå er jeg frisk, og klar til å ta imot deg som min kone i mitt hjem.»

Jeg leste brevet om og om igjen, så begynte jeg å gråte. Visste ikke hva jeg skulle svare. Det var opplagt: Oliver ville ikke at faren skulle gifte seg. Det var han, Oliversønn, som urimelig hadde anklaget meg for løgn.

Etter mange tårer og tanker valgte jeg å ikke svar Connor. Tenk om jeg dro til Sheffield, og Oliver en dag tømte rottegift i grøten min, eller løy for faren sin? Konner ville jo tro sønnen først, og så ville jeg blitt kastet ut. Hvorfor skal jeg inn i den runddansen? La familien rydde opp i det selv.

Barnebarna skal forresten begynne på skolen til høsten. Jeg må hjelpe dem litt med lesing og regning. Og kanskje dra på hytta: plante tomater, slå gresset, vanne blomster… Til og med et gammelt bjørnebærkratt er kjært når det står hjemme.

Jeg får hvile fra nye bekjentskaper en stund. De tapper for mye energi. Livet tikker uansett videre.

God dag, nabo! Hadde ikke regnet med å se deg, lenge siden sist. Har du vært opptatt, eller er du blitt gift? Naboen på hytta slapp meg ikke forbi uten et smil.

Hei, Nikolai! Jeg har faktisk savnet deg. Har du giftet deg, kanskje? Du kan vel hjelpe meg å kløyve litt ved? Jeg inviterer på te i kveld, det er så mye som hoper seg opp, du aner ikke, sa jeg. Jeg var så glad for å se Nikolai at jeg nesten hang meg rundt halsen hans.

Kjære Anine. Hvordan skulle jeg gifte meg, når bruden ikke har vært å se på et helt år? Han blunket ertende til meg.

Hva skal det bety da? Jeg skjønte selvsagt, men måtte flørte litt.

Gift deg med meg, Anine. Orker ikke mer venting vi har jo kjent hverandre i hundre år. Som ordtaket sier: Gammelt tre knirker, men lever.

Tja, beilerens skjegg er grått, men sjelen vakker.

Jeg og Nikolai har vært lykkelige i ekteskapet i sju årJeg smilte, kjente varmen fra både sommersolen og noe nytt spre seg i kinnene. Kanskje var det livet selv som hvisket at noen eventyr starter på egne stier, med den man har kunnet hilse på hver eneste dag. Ikke på avstand, men på kjøkkenet eller ved bjørnebærkrattet, mellom gamle kopper og små hverdagslige spørsmål.

Jeg rakte Nikolai hånden. Fingrene hans var ru, men satte seg pent til rette mellom mine som et gammelt, trofast løfte.

Jeg sier ja, sa jeg mykt. På én betingelse: At vi aldri slutter å drømme.

Nikolai lo høyt, et klangfullt ekko mot skogen. Så lenge du sier ja ja til sol, regn, vedkløyving og te, ja til de dagene som blir som vi aldri hadde tenkt, men som likevel alltid var ment for oss.

Så gikk vi nedover stien sammen, to gråhårede sjeler med hjertet fullt av modige nye muligheter. Og jeg tenkte, idet jeg så på ham: Det beste eventyret var aldri England. Det var å være her, akkurat nå, i hverdagens vakre ro, med én som ikke bare skrev vakre ord, men som faktisk stilte opp, med vedkubber og åpne armer og et skjegg som var blitt grått sammen med mitt eget.