SKJEGGET ER GRÅTT, MEN SJELEN ER VAKKER
«Du har bare løyet til meg! Jeg avslutter her med vår korrespondanse. Veldig skuffet over kvinner. Hvordan kunne du late som så lenge, juge? Jeg ville gifte meg med deg, men du har strøket ut alt. Kan ikke starte et familieliv på løgn og mistillit. Farvel. Ikke skriv mer. Jeg svarer ikke. Din tidligere gentleman.»
Denne e-posten fikk jeg fra en brite. Jeg og Connor hadde skrevet sammen i nesten et helt år. Alt lå til rette for et første møte, det skulle bli på hans hjemmebane i Sheffield. Men nei…
Det ble ikke noe av.
Jeg var førti-ni år da. Skilt for lengst. Hadde både barn og barnebarn. Jeg ønsket så sterkt å kjenne meg som kvinne en siste gang. Årene galopperer av sted, og barna har sitt, sine liv og bekymringer. Jeg klarte ikke å sitte innesperret mellom fire vegger og leve på minner. Da buttes man, går i frø, blir hun som strikker metervis med sokker og broderer dynetrekk med korssting. Alle venninnene mine var gift, hjemmebundne. Etter å ha vurdert alle mulige «frikadeller» på jobben, fant jeg ingen verdt noe mer enn kollegiale hilsener.
Så jeg tok mot til meg, på rådet fra ei kollega, og opprettet profil på en datingside. Ikke noe å tape, tenkte jeg.
Jeg fylte ut et langt skjema og beskrev meg selv i gunstig lys, la ved et bilde der jeg så riktig bra ut. Så satt jeg der. I Lillehammer. Ventet på et mirakel. Jeg trengte ikke engang å sende henvendelser selv litt stolthet skal man jo ha.
To uker inn kom det en e-post, og den var faktisk den eneste. Med økende puls begynner jeg å lese det rare, fremmede brevet sittende på kjøkkenet.
Jo, det var en brite, 59 år, forretningsmann, skilt, med to voksne sønner. På bildet lo han, selvsikker, velstelt, foran et treetasjes steinhus med hage. Han ville bli kjent med meg. Og kanskje, kanskje, be meg til England og gifte seg, om vi fant tonen.
Så banalt lykkelig, liksom bare å gripe muligheten, svare ordentlig… Jeg følte for å sette på en gammel slager eller synge «Eg ser». Hadde lyst til å svare at jeg var klar, at jeg nærmest sto med kofferten pakket, klar for kirke eller borgermesterkontor eller hva de gjør i England… Men jeg skrev selvsagt at jeg måtte tenke meg om, les: spille kostbar.
«Konkurransen er stor, Connor,» skrev jeg. «Jeg rekker ikke å besvare alle.» Han moret seg, svarte at en kvinne som meg naturligvis hadde beilere og beundrere i hopetall, inkludert ham selv. Jeg svevde et par centimeter over bakken av slike engelske komplimenter.
Korrespondansen vokste fort til noe tillitsfullt, ekte. Det føltes som om vi var skapt for hverandre. Hvorfor måtte vi bo i hvert vårt land? Connor kalte meg «Min hemmelighetsfulle rose», jeg ham «Min gentleman». Snart kunne jeg ikke forestille meg dagene uten de varme, ømme brevene hans. I tankene var jeg alt gift med min brite, bodde i det store huset, vi førte lange samtaler over frokostbordet. Alt virket å falle på plass. Jo mer vi åpnet oss, jo mer samstemte ble vi.
Jeg sa til barna mine at jeg snart ville dra, testamenterte leiligheten til dem og varslet sjefen om oppsigelse. Sønnen og datteren prøvde å få meg ned på jorden:
Mamma, kjenner deg ikke igjen. Du har snart pensjon, og så snakker du om å gifte deg? Det er jo ikke lurt. Hvem trenger deg egentlig der nede? Din gentleman blir snart gammel og skrantende, og går sikkert på do hele natta… Vil du være hushjelp og sykepleier for en brite? Han kommer til å klage og surmule… Ikke stress, mamma la britene klare seg.
Deres argumenter prellet av. Jeg ville bli en lady, ferdig med det! Jeg fornyet garderoben, fikk ny sveis, øvde på elegante manerer. Ventet på visum. Plutselig fikk jeg dette ufine brevet… «Du er ingen hemmelighetsfull rose, men en vanlig løgner. Ikke skriv!»
Jeg forsto ingenting. Hvordan og når hadde jeg løyet? Tankene raste. Likevel skrev jeg tilbake til ham. Men svaret uteble. Jeg ventet i et halvt år.
Da jeg nesten hadde gitt opp, og trukket testamentet til barna, kom en ny melding fra «Min gentleman».
«Hemmelighetsfulle rose, tilgi! Jeg har vært lenge på sykehuset, var nær livets slutt. Alt ble kaos og uvisst. Ville ikke bekymre deg. Jeg ga sønnen min, Oliver, i oppdrag å svare deg. Han lovet å være høflig. Men han sa at du plutselig avbrøt kontakten. Hvorfor?
Nå er jeg frisk, og klar til å ta imot deg som min kone i mitt hjem.»
Jeg leste brevet om og om igjen, så begynte jeg å gråte. Visste ikke hva jeg skulle svare. Det var opplagt: Oliver ville ikke at faren skulle gifte seg. Det var han, Oliversønn, som urimelig hadde anklaget meg for løgn.
Etter mange tårer og tanker valgte jeg å ikke svar Connor. Tenk om jeg dro til Sheffield, og Oliver en dag tømte rottegift i grøten min, eller løy for faren sin? Konner ville jo tro sønnen først, og så ville jeg blitt kastet ut. Hvorfor skal jeg inn i den runddansen? La familien rydde opp i det selv.
Barnebarna skal forresten begynne på skolen til høsten. Jeg må hjelpe dem litt med lesing og regning. Og kanskje dra på hytta: plante tomater, slå gresset, vanne blomster… Til og med et gammelt bjørnebærkratt er kjært når det står hjemme.
Jeg får hvile fra nye bekjentskaper en stund. De tapper for mye energi. Livet tikker uansett videre.
God dag, nabo! Hadde ikke regnet med å se deg, lenge siden sist. Har du vært opptatt, eller er du blitt gift? Naboen på hytta slapp meg ikke forbi uten et smil.
Hei, Nikolai! Jeg har faktisk savnet deg. Har du giftet deg, kanskje? Du kan vel hjelpe meg å kløyve litt ved? Jeg inviterer på te i kveld, det er så mye som hoper seg opp, du aner ikke, sa jeg. Jeg var så glad for å se Nikolai at jeg nesten hang meg rundt halsen hans.
Kjære Anine. Hvordan skulle jeg gifte meg, når bruden ikke har vært å se på et helt år? Han blunket ertende til meg.
Hva skal det bety da? Jeg skjønte selvsagt, men måtte flørte litt.
Gift deg med meg, Anine. Orker ikke mer venting vi har jo kjent hverandre i hundre år. Som ordtaket sier: Gammelt tre knirker, men lever.
Tja, beilerens skjegg er grått, men sjelen vakker.
Jeg og Nikolai har vært lykkelige i ekteskapet i sju årJeg smilte, kjente varmen fra både sommersolen og noe nytt spre seg i kinnene. Kanskje var det livet selv som hvisket at noen eventyr starter på egne stier, med den man har kunnet hilse på hver eneste dag. Ikke på avstand, men på kjøkkenet eller ved bjørnebærkrattet, mellom gamle kopper og små hverdagslige spørsmål.
Jeg rakte Nikolai hånden. Fingrene hans var ru, men satte seg pent til rette mellom mine som et gammelt, trofast løfte.
Jeg sier ja, sa jeg mykt. På én betingelse: At vi aldri slutter å drømme.
Nikolai lo høyt, et klangfullt ekko mot skogen. Så lenge du sier ja ja til sol, regn, vedkløyving og te, ja til de dagene som blir som vi aldri hadde tenkt, men som likevel alltid var ment for oss.
Så gikk vi nedover stien sammen, to gråhårede sjeler med hjertet fullt av modige nye muligheter. Og jeg tenkte, idet jeg så på ham: Det beste eventyret var aldri England. Det var å være her, akkurat nå, i hverdagens vakre ro, med én som ikke bare skrev vakre ord, men som faktisk stilte opp, med vedkubber og åpne armer og et skjegg som var blitt grått sammen med mitt eget.




