Etter nattevakten var jeg så sliten at beina nesten ikke bar meg hjemover. Plussgradene hadde kommet, snøen lavet ned daglig, og under det løse, våte snølaget lå speilglatt is. Jeg gled nesten hvert eneste skritt. Ikke en gang i løpet av natten fikk jeg satt meg ned. Først kom en gutt inn med blindtarmbetennelse, så en gammel dame med lårhalsbrudd. Det var som om alle ventet til natten med å ringe etter ambulanse og dra til sykehuset. Jeg drømte om å komme hjem og få sove, så ned på føttene mine for å ikke falle, og merket ikke at en mann plutselig trådte ut fra skyggen av en husvegg og stilte seg i veien for meg. Jeg stanset og løftet blikket.
Foran meg stod en mann rundt førti, som en uteligger eller kanskje til og med en raner. Ansiktet var oppskrubbet, klærne våte, uryddige, for store eller for små alt virket lånt fra noen andre. Jeg gikk litt til siden for å gå utenom ham jeg orket ikke å løpe.
Unnskyld, kan du hjelpe meg? spurte han plutselig.
Som sykepleier reagerer man automatisk på slike nødrop. Jeg stanset.
Jeg … Mannen klemte hendene mot hodet, blunket hardt. Jeg ble kastet av toget. Heldigvis var det nok snø til å dempe fallet. Slapp med noen blåmerker.
Du burde holde deg unna spriten, svarte jeg tørt og prøvde å gå rundt ham.
Vent! Jeg hadde ikke drukket! Bare te. Noen la kanskje noe i koppen, for jeg sovna med én gang. De ranet meg tok til og med klærne mine. Heldigvis kastet de meg ikke ut i bare undertøyet. Og det skjedde rett i nærheten av stasjonen her.
Ja, der hadde du jammen flaks. Du må til politiet og sykehuset. Er du kvalm? Hodepine? Sikkert hjernerystelse. Jeg prøvde igjen å gå forbi ham.
Jeg har allerede vært hos politiet. Neste tog går ikke før om flere timer og jeg orket ikke vente der. Ranerne finner de aldri. Jeg delte kupeen med en eldre mann som såg ut som en professor. Briller og spiss skjegg. Men politiet mente skjegget og brillene sikkert var falske, at det sikkert var medhjelpere også. Så jeg slapp kanskje billig unna. Om jeg kunne fått vasket meg og lånt noen tørre klær, hadde det hjulpet. Jeg leverer tilbake klærne.
Ja du sier noe … Skal jeg kanskje gi deg nøklene til leiligheten hvor pengene ligger også? svarte jeg fortsatt skeptisk.
Du er ikke den første som reagerer sånn. Alle rygger unna meg. Gud, hvorfor tror ingen meg? Han så opp mot himmelen med et blikk så sørgmodig at jeg faktisk fikk litt vondt. Jeg så nærmere på ham. Klærne var elendige, men språket hans korrekt og dannet ingen uteligger snakker sånn.
Greit. Kom med meg, så du ikke fryser fordervet. Jeg finner noe å låne deg.
Tusen takk. Du er utrolig snill. Alle de andre har bare løpt unna uten engang å høre ferdig. Han fulgte etter meg hjem.
Jeg sank sammen på puffen i gangen hjemme føttene verket, øynene glippet av tretthet.
Du kan gå inn på badet, sa jeg og nikket mot døra i den trange gangen. Jeg skal finne noen klær til deg. Hva heter du?
Henrik, svarte han, fant lysbryteren og lukket døra bak seg. Snart hørte jeg lyden av rennende vann.
Jeg sukket. Så mye for å få hvile. Broren min har bodd i Oslo i årevis, men klærne hans finnes det fortsatt litt igjen av. «Det får så være», tenkte jeg, fant det jeg trengte og la klærne på skjenken utenfor badet. Da vannet sluttet å renne, sa jeg at klærne lå ute.
Jeg fylte en suppetallerken og satte den i mikrobølgeovnen. Satt meg på kjøkkenstolen og lurte hvis mamma kommer hjem nå, hvordan skal jeg forklare at jeg serverer mat mens det dusjer en fremmed mann på badet? «Gud, la mamma bli forsinket i butikken eller hos en venninne», tenkte jeg. Men nei, Gud hadde visst annet å gjøre i det neste øyeblikk hørte jeg nøkkelen vri om.
Else, er du hjemme alt? ropte mamma, og jeg kikket ut fra kjøkkenet. Jøss, jeg trodde det var du som dusjet! Hvem er det egentlig som er på badet? Hun myste mistenksomt mot meg.
Ikke rop, mamma. Det var en som falt av toget og trengte å vaske seg. Han stikker straks igjen. Jeg prøvde å være rolig.
Er det derfor du har funnet frem klærne etter Jon? Hva har skjedd?
Som jeg sa: Han ble robbet på toget.
Kjære vene. Og du drar ham med deg hjem? Han kan jo være tyv eller en gal mann. Tenk om vi heller burde ringe politiet? Nå var mamma på alerten.
Åh mamma, slutt med det der. Han har allerede vært på politiet. Toget går ikke på dagtid nå; det er arbeid på jernbanen. Han skal bare få stelt seg, så drar han, svarte jeg lavere.
Lyden av vann hadde sluttet. Døra til badet åpnet og lukket seg igjen han hentet klærne, skjønte jeg.
Mamma satte seg så hun så rett mot døra og ventet. Snart kom Henrik inn på kjøkkenet, hilste litt beskjemmet. Han hadde nok fått med seg mammas bekymring.
Kan jeg få se på deg? Hvordan klarte noen å rane en kraftig kar som deg midt på lyse dagen? mistenksomt spurte mamma.
Beklager at jeg trenger meg på. Jeg reiste nattog til datterens bryllup. Det var nok noen som la noe i teen min, for jeg sovnet helt plutselig. De ranet meg, tok til og med klærne. Slengte på meg noe filler og kastet meg av nær deres stasjon. Ingen mobil, ingen papirer, ingen penger. Han trakk på skuldrene.
Sannelig … Men hvordan havnet du her? Vi bor da et stykke unna stasjonen?
Mamma, la nå mannen spise. Jeg ble irritert. Sett deg, Henrik. Jeg har varmet suppe til deg.
Hun, Else var det vel, plukket opp både kattunger og valper fra gaten før. Nå tar hun inn fremmede menn dumpet fra tog, sa mamma og flyttet seg så han fikk sitte.
Bare spis Henrik, men vær forsiktig: Om du sjarmerer mamma for mye, slipper du aldri ut igjen, sa jeg litt spøkefullt.
For du jobber jo døgnet rundt, det er bare gamle folk og småbarn på sykehuset. Ingen egen familie. Du er straks tretti burde snart finne deg en mann. Hvordan skal jeg dø lykkelig hvis du ikke er ordnet?
Mamma, slutt nå. Henrik kommer til å tro du vil gifte oss med én gang. Jeg beroliget Henrik.
Jaja, sukket hun og tuslet ut i stua.
Mammaen din er streng, sa Henrik og skjøv fra seg skålen.
Hun har oppdratt oss søsken alene. Hun er bare redd jeg skal ende opp alene slik hun måtte, svarte jeg.
Skjønner. Er du lege?
Nei, sykepleier. Åh, men hvordan skal du egentlig ta toget videre uten ID og penger? Nå ble jeg bekymret.
Politiet skulle visst hjelpe. Kan jeg låne telefonen? Må ringe datteren og si jeg ikke rekker bryllupet, og vennen min.
Jeg nikket og gikk inn på stua.
Mamma holdt da på å tømme gamle smykker fra et smykkeskrin.
Hva gjør du?
Hysj! Hva om han faktisk er tyv? Jeg går og legger dette hos tante Ingrid, sa hun.
Jeg orket ikke protestere hun bestemte uansett selv.
La mobiltelefonen foran Henrik, stilte meg ved vinduet. Henrik ringte datteren, og jeg så på ansiktet hans at hun ikke ble veldig opprørt over at han ikke kom til bryllupet. Så ringte han en til, ba meg om adressen.
Vennen min kommer og henter meg snart. Skulle nok aldri reist. Ekskona var jo imot, ville ikke møte meg og hennes nye. Bare min datter som ville ha meg der. Jeg burde holdt meg hjemme, sa han trist.
Hvem er du, om det kommer sjåfør henter deg på denne måten? spurte jeg.
Henrik begynte å vokse på meg. I brorens gamle klær så han faktisk ganske bra ut, selv om det var litt trangt.
Har et lite firma med en venn. Reparasjon av maskiner og teknikk, ikke noe stort. Vennen min mente jeg ikke skulle kjøre selv jeg kjenner jo ikke området og etter bryllup blir det sikkert fest. Tog var enklest men jeg skulle tatt fly. Det blir aldri tog igjen. Ikke vær redd for meg, du må bare holde ut med min tilstedeværelse en stund til.
Og jeg så på ham og tenkte på det mamma sa. Hvordan det ville vært å komme hjem til noen, ha barn, og mening med dagene. Snart tredve år, fortsatt bor jeg med mamma. Ingen utsikter. Jo, jeg hadde vært forelsket før. Trodde alt gikk mot bryllup, men så kom jeg tidligere hjem en dag fant kjæresten min med bestevenninnen min. Tapt både ham og henne.
Du er godhjertet. Det ordner seg for deg, sa Henrik plutselig.
Men hvorfor er du alene? Du har jo alt til og med firma.
Ja, men du ser skulle i bryllupet alene. Skilt. Ikke vært heldig fant aldri noen så snill som deg. Moderne folk er så kalkulerende, damer som menn. Og nå har jeg forstyrret deg etter vakt. Unnskyld.
Vi snakket lenge. Det begynte å mørkne ute da mobilen ringte.
Det må være Sindre som har kommet. Henrik tok telefonen.
«Nå drar han, og så ser jeg ham aldri igjen. Så blir dagene like kjedelige og ensformige.»
Da går jeg, bilen venter nede. Tusen takk. Jeg har lagret nummeret mitt, du kan finne det som Henrik fra toget regner ikke med du ringer, men om du trenger hjelp, bare spør. Takk for alt. Klærne får du tilbake. Hils mor og si unnskyld for meg hun tror nok jeg er tyv. Henrik så på meg med så sørgmodige øyne at det stakk i hjertet.
En fremmed, og jeg ville faktisk ikke han skulle gå. Men hvem er jeg og hvem er han? Jeg smilte.
Pass på deg selv. Ikke havn i slike situasjoner igjen.
Nå skal jeg bare kjøre bil eller fly. Ikke mer tog! smilte Henrik.
Jeg så ham forsvinne ut døren og stå nede ved bilen og vinke opp mot vinduet mitt i vintermørket.
«Det var det. I morgen har han glemt meg.»
Lot du ham gå? spurte mamma da hun kom inn.
Først kjeftet du for at jeg tok ham med, nå klager du for at jeg slipper ham ut, svarte jeg og prøvde skjule hvor trist jeg var.
Han var en bra mann, det kunne jeg se.
Men hvorfor sprang du og gjemte smykkene?
Åh, jeg er bare en gammel tulling, sukket mamma.
Tre uker gikk. Det nærmet seg nyttår. Jeg tenkte at alt med Henrik minnet om en drøm. Det virket uvirkelig med tiden. Nyttårsvakten så rolig ut. En liten plastjuletre stod i vaktrommet, nesten ingen pasienter igjen. Skulle det komme noen, gjorde det det dagen etter. Mulighet for å sove ut.
Så, Elise, skal vi jobbe sammen i natt igjen? Kirurgen Bergum smilte og så litt for ivrig på meg.
Jeg ante at han la opp vakter for å jobbe med meg, og lot som jeg ikke merket noe. Bergum var kjent for å sjekke opp alle unge pleiere, og holdt aldri tilbake et kompliment.
Er du her? Du måå komme å se! Ludvigsen fra mottaket snublet inn døra.
Har det kommet en pasient? Bergum tok på seg munnbindet.
Nei, det står en ekte julenisse her og vil inn på avdelingen tror han vil dele ut gaver. Skal vi slippe ham inn? sa Ludvigsen med begeistring.
Hah, nisse sier du! Jaja, la oss gå ut og se, Elise, sa Bergum og tok meg i armen.
Allerede i gangen hørte vi stemmen hans, høy og klar fra mottaket. Der stod en ruvende kar i rødkantet frakk, lue, hvitt skjegg og en diger sekk over skulderen. Han ba seg inn på avdelingen for å «spre glede».
Jeg har skyndet meg hele veien fra Nord-Norge, og så blir jeg stoppet her! Han sa det så høyt, og jeg syntes stemmen var kjent.
Jeg trodde han bodde i Oslo, jeg, lo Bergum. Men kom da inn, bare ikke forstyrr pasientene for mye.
Nissen gikk rundt på rommene og la fra seg klementiner og sjokolade, og gjorde gamlingene glade. En kollega fra infeksjon ba også etter ham, men nissen så forlegen på meg.
Snøprinsessen får du ikke låne, bestefar! Man må ha med seg sin egen, sa Bergum og tok meg under armen.
Etter et kvarter var nissen tilbake da uten kappe, skjegg og lue, sekken hang slapt nedover ryggen. Jeg klarte ikke å la være å le.
Jeg visste du hadde vakt, så jeg ville muntre deg opp. Klarte jeg det? Henrik så spørrende på meg.
Ja da. Gamlingene får ikke sove på en uke nå.
Ser ut til at jeg får ta nattevakta alene da, sa Bergum teatralsk og forlot rommet. Gå ut, Elise, og nyt livet!
Jeg trengte ikke overtales. En måned senere sa jeg opp og flyttet til Henrik. Mamma var strålende fornøyd. «Endelig har jeg fått deg gift, nå kan jeg dø lykkelig. Hei, hva sier jeg? Snart kommer vel barnebarn også. Hvem skal passe dem, om ikke jeg?» Og hun bestemte seg for å leve lenge ennå.
Merkelig at alt dårlig kalles skjebne, mens det som er bra blir kalt flaks. Men som regel går de hånd i hånd.
