Gå din vei og aldri kom tilbake
Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel med tårer i øynene. Gå, og ikke kom tilbake! Aldri.
Med skjelvende hender hektet gutten av den tunge jernlenken, dro Berta bort til gjerdet, åpnet porten helt opp, og prøvde å dytte henne ut på veien.
Men hun forstod ikke hva som skjedde.
Mente de virkelig å kaste henne ut? Hvorfor? Hun hadde da ikke gjort noe galt
Vær så snill, gå, gjentok Mikkel og klemte hunden. Du kan ikke bli her. Han kommer snart tilbake, og da
Akkurat da slengtes døren til huset opp, og ut på trappa ramlet fulle Viktor med en øks i hånden.
*****
Hadde folk bare visst, bare en liten stund, hvor tungt livet kan være for hunder som ufrivillig havner på gata, ville mange garantert sett annerledes på dem.
I det minste hadde de kanskje sett på dem med mer omtanke og medlidenhet, og ikke med irritasjon eller forakt, slik det ofte skjer.
Men hvordan skal folk vite hvilke prøvelser våre firbente venner må gjennom? Hvordan skal de ane alt de utsettes for?
Hunder kan jo ikke fortelle oss noe.
De kan heller ikke klage over skjebnen sin. Alt de bærer på, holder de for seg selv.
Men jeg kan fortelle deg en historie. En historie om kjærlighet, svik og lojalitet
Og det begynner med at Berta ikke var ønsket fra hun var liten valp.
Hva hun hadde gjort galt for sin første eier, fikk man aldri vite.
Kanskje var det nok at hun bare ble født?
Eieren hennes kom i hvert fall opp med den “løsningen” at han satte den to måneder gamle valpen i en pappeske og kjørte henne ut til nærmeste bygd
og bare satte henne igjen langs veien.
Ikke engang inn til bygda gadd han å kjøre, der noen sikkert hadde tatt henne inn.
Han etterlot bare den vesle valpen rett ved riksveien og kjørte rolig tilbake til sentrum.
Langs denne veien suste biler, busser og lastevogner.
Ett lite feilskjær kunne vært nok til å komme under hjulene.
Antakelig var det akkurat det eieren håpet skulle skje.
Men selv om valpen ikke ble påkjørt, uten mat og vann ville hun ikke overlevd lenge. Hun var jo bare en liten tass.
Men den dagen hadde hun griseflaks.
For akkurat den dagen kom Mikkel forbi.
Og takket være det, overlevde hun.
Det var nemlig nettopp denne dagen faren til Mikkel hadde kjøpt ham en splitter ny sykkel. Han var blitt fjorten år, og ville selvfølgelig ut og prøve gaven.
Ikke sykle ut av bygda nå da, ropte moren, Ragnhild, idet sønnen hoppet opp på den nye doningen og trampet i vei. Du hører meg, sant?
Jada, mamma ropte Mikkel glad tilbake. Det går så bra-aaa!
Men ut av bygda syklet jo Mikkel likevel. Veiene der hadde jo ikke vært reparert på evigheter det var fullt av hull.
Ikke noe å sykle på, ikke en gang å gå tur på. Man kunne brekke beina bare det ble mørkt.
Men mellom bygda og hovedveien inn mot byen hadde de nylig lagt helt ny asfalt, og gutten hadde lyst til å kjenne vinden i håret.
Dessuten var det jo alltid nesten tomt for biler på søndager.
Når han nesten hadde nådd fram til riksveien og skulle snu, så han plutselig en liten valp som løp forvirret frem og tilbake.
Hun sprang mot bilene og rygget unna i siste sekund. Det var vondt å se på.
«Hva er det med denne? Hva gjør hun her?» tenkte Mikkel mens han gikk av sykkelen.
Så la han sykkelen forsiktig i gresset og gikk raskt bort til valpen.
*****
Mor, far, se hva jeg fant! smilte Mikkel da han kom inn på kjøkkenet. Noen hadde bare kastet henne ut langs veien. Kan jeg beholde henne? Hun er så søt!
Mikkel, du syklet ut av bygda, gjorde du ikke? utbrøt Ragnhild. Jeg ba deg jo!
Mamma, det var bare for å prøve sykkelen på den nye veien, svarte sønnen beskjemmet. Men ser du, det var jo et poeng med det. Hvis ikke jeg hadde plukket henne opp, hadde valpen sikkert dødd.
Og du da? sukket Ragnhild. Tenkte du ikke på deg selv, gutten min? Du kunne jo blitt påkjørt. Barn har ikke noe ute langs veien å gjøre. I hvert fall ikke på sykkel.
Jeg skal aldri gjøre det igjen, lover jeg. Men hva gjør vi med valpen? Kan jeg please beholde henne? Jeg skal ta så godt vare på henne. Dessuten, det er jo bursdagen min i dag
Han har bursdag, ja, ristet Ragnhild på hodet. Jeg burde kanskje ta fra deg sykkelen for at du ignorerte meg.
Mikkel holdt valpen inntil seg, redd for at foreldrene nå skulle ta henne fra ham.
Ragnhild, la gutten være nå, la faren, Viktor, seg i samtalen. Han hadde drukket litt, så humøret var godt. Han har jo bursdag, gutten vår. Dessuten har han valgt seg en flott hund. Ikke noen skrøpelig gatehund, men en skikkelig en. Hun kan passe på tunet. Ta vare på henne, sønn. Jeg er ikke imot.
Hvis pappa ikke har noe imot, har jeg heller ikke, smilte Ragnhild til sønnen.
Hurra! Takk! Dere er verdens beste foreldre!
Mikkel var så glad, for nå fikk han lov til å beholde valpen.
Samme dag ga han henne navnet Berta.
Først hadde Mikkel faktisk trodd det var en gutt, men det viste seg snart at det var ei skikkelig snill og kosete jente.
Mikkel og Berta fikk raskt et tett bånd, og fra nå av glemte han nesten sykkelen. Han tilbragte all ledig tid med sin nye, lodne venn.
Det så ut til at alt var blitt bra. Valpen var reddet fra sikker død, Mikkel hadde endelig fått en hund slik han alltid hadde ønsket, og selv de strenge foreldrene hans virket fornøyde.
Skulle det ikke bare ende lykkelig? Men nei
Det skulle vise seg at alt kunne snu. Seks måneder senere.
Det startet med at Viktor mistet jobben og begynte å drikke tungt.
Han drakk opp alle sparepengene han og Ragnhild hadde lagt til side.
Ingen bønn fra Ragnhild hjalp, enten hun gråt, tryglet eller tryglet. Tvert imot ble han bare mer irritert.
Han ble etter hvert aggressiv og bitter på både kone og sønn.
Alkoholen forandret ham helt han ble hard, ufølsom, og sint på alt og alle.
Mer og mer lot han det gå utover Ragnhild.
Han kunne slå til kona bare hun sa et feil ord. Eller uten grunn. Litt feil på middagsbordet, lekkasje på taket, eller at ting var blitt dyrere alt var hennes feil.
Det var ingen vits i å forklare at det var han selv som var ansvarlig for elendigheten.
Jeg? Jeg skyldes? ropte Viktor til henne.
Det var kun han selv som hadde skylden for hvordan det gikk til slutt.
Han kunne tatt seg en ny jobb. Kanskje ikke i bygda lenger, men det fantes alternativer i byen som sjåfør, lagerarbeider, eller noe.
Men Viktor ville ikke jobbe i byen. Og etter at driften på stedet la ned etter over tjue år, var det ikke flere ordentlige jobber i bygda.
Ragnhild! Hvor har du gjemt akevitten?! brølte han fra soverommet hver morgen.
Ragnhild gjorde alt hun kunne for å stoppe mannen, men det endte alltid dårlig for henne.
Sa hun imot, ble det bråk. Dersom hun gjemte spriten, førte det ofte til slag eller voldsom kjeft.
Hun forbød Mikkel å blande seg for å beskytte ham. Viktor hadde tunge never.
Da trakk Mikkel seg unna, gikk ut til Berta, strøk henne rolig, mens han så mot huset hvor foreldrene kranglet.
Berta slikket forsiktig tårene hans. Hun trøstet ham på sin måte og så bekymret mot huset hun også.
En dag gikk det ut over Mikkel selv. Ragnhild var på butikken, og han
han gjorde ingenting galt. Han bare lekte på gårdsplassen sammen med Berta.
Viktor kalte ham inn, grep ham hardt i armen og slo ham i hodet. En gang, to ganger, flere
Mikkel prøvde å holde ut, men til slutt ropte han ut i smerte og prøvde å komme seg løs. Men faren holdt ham i et jerngrep.
Da skjedde det ingen hadde ventet Berta, som alltid var rolig og mild, begynte plutselig å bjeffe voldsomt på Viktor. Slik bjeffing hadde de aldri hørt fra henne.
Viktor ble overrasket. Det ga Mikkel muligheten til å rive seg løs.
Så, idet faren ropte: «Jeg skal ta deg!» og vaklet inn i huset, skjønte Mikkel at han ville komme tilbake, trolig med noe tungt i hånden. Hva skulle han gjøre?
Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel med gråtestemme. Gå, og ikke kom tilbake! Aldri.
Med rystende hender åpnet han lenken, dro Berta til gjerdet, åpnet porten på vidt gap og dyttet henne ut på veien.
Hun skjønte ingenting. Mente han virkelig å kaste henne ut? Hun hadde jo ikke gjort noe galt
Vær så snill, gå, gjentok Mikkel og klemte hunden. Du kan ikke bli her. Pappa kommer straks og da
Akkurat da smalt ytterdøra igjen og Viktor sto på trappen med øksa.
Mikkel! røstet runget Hvorfor slapp du hunden løs? Hvem ba deg om det?
Pappa, la vær, svarte Mikkel og trakk seg instinktivt bakover.
Han var så redd at han vurderte å rømme med hunden, men
Mikkel kunne ikke forlate moren alene med det beistet.
Hva da la vær?! brølte Viktor, og glared med glassaktige øyne på sønnen og på hunden han beskyttet.
Ikke rør hunden, pappa. Gå heller og legg deg. Du minner ikke om et menneske nå engang
Åh, så det er sånn?! Jeg skulle ikke rørt henne?! Jeg har både matet og gitt henne vann, men hun bjeffer på meg Jeg skal vise henne, og etterpå skal jeg ta deg også. Sønner skal vise respekt for far!
Viktor gikk ustøtt ned trappen.
Kom igjen, ta henne hit!
Viktor, ikke vær sånn Hun er bare en valp. Du kommer til å drepe henne! tryglet Ragnhild, som akkurat kom hjem fra butikken.
Ikke mas, denne bikkja skal lære hvem som er sjef her! Mikkel, ta henne hit, sier jeg!
Det var ikke mer tid å miste.
Mikkel snudde seg til Berta, så henne rett i øynene, kysset henne på den svarte, fuktige snuten og dyttet henne kraftig ut på veien mens han ropte:
Gå! Gå nå! Og tilgi oss, kjære Berta Jeg ville aldri at det skulle bli slik.
Nei, din lille brølte Viktor da han innså at sønnen forsøkte å redde hunden.
Berta så én siste gang på Mikkel, så løp hun mot skogen.
Det var det eneste stedet hun kunne gjemme seg.
«Kom aldri tilbake, Berta, ellers dreper han deg!» ropte Mikkel etter henne.
Hva som hendte videre, så ikke Berta.
Hun håpet bare at hennes kjære menneske og hans mor ville klare seg bra.
*****
Siden den dagen har det gått
nei, ikke en måned, ikke et år.
Hele syv år har gått siden den dagen. Syv lange år ventet Berta på et under.
Hun håpet og trodde at hun en dag igjen ville se Mikkel.
Men håpet ble svakere hvert eneste år. For Mikkel og Ragnhild var ikke lenger å finne i bygda.
Hun returnerte ikke før det var gått et halvt år. Da listet hun seg varsomt bort til porten den sto på gløtt, hun dyttet den opp med labben Men alt som ventet bak, var et utbrent hus og tomt tun.
Ingen Mikkel, ingen Ragnhild, ingen Viktor (men han savnet hun ikke).
Berta kom tilbake tre-fire ganger, men det var alltid stille og tomt. Likevel føltes det ikke som om noe forferdelig hadde hendt dem de hadde vel bare reist. Hvor og når de dro, visste hun ikke, men hun skjønte de sikkert aldri kom tilbake.
De hadde jo ikke lenger noe hus. Heller ikke hun hadde lenger en familie, ikke et hjem
Hun vandret rundt, fra bygd til bygd, aldri lenge på samme sted. Helt til en gammel mann plukket henne opp faktisk der ved hovedveien, ikke langt fra der Berta en gang bodde.
Det føltes som et slags déjà vu.
Har du gått deg bort, eller? humret mannen med grått hår og langt skjegg. Vil du bo hos meg?
Berta ble med ham. For hun hadde egentlig ikke noe valg.
Den gamle, som hun senere lærte het Olaf, ville gjerne ha henne med, selv om han likte å ta seg en dram.
Men han var snill mot henne.
Hun fikk både kjøttsuppe, havregrøt, og sukkerbiter. Han sparte ikke på pengene.
Og han tok henne med på jobb også.
Olaf var nattevakt og i tillegg gravplassbestyrer.
I begynnelsen var det litt ekkelt å tusle rundt på kirkegården om natta, men etter hvert ble hun vant til det.
Hun ble også vant til Olaf. Han var grei. Men veldig ensom. Akkurat som hun.
Når han drakk, ble han ikke sint og voldelig som Viktor, men tvert imot trist og han betrodde seg til Berta om alle sine sorger. Om hvordan kona hadde forlatt ham, datteren ville ikke vite av ham, og at han hadde rotet det til i livet.
Berta la seg inntil bena hans, snuste på dem og lyttet hun visste hvor viktig det var for folk å snakke ut noen ganger.
Når Olaf var stille, tenkte hun tilbake på dagene da alt var bra.
Hun savnet Ragnhild, hun tenkte ofte på Mikkel.
Viktor ville hun helst glemme for alltid.
Så rart det enn kan høres, en dag under en av turene på kirkegården snublet hun over graven til Viktor.
Først trodde hun ikke på det men hun kjente igjen lukten: bitter, full av sinne og alkohol.
Hva sitter du der for? spurte Olaf, som merket at Berta stoppet ved en grav. Jo, se her Viktor, ja. Det må være han som døde i den brannen der inne.
Berta så overrasket på Olaf.
Ja, han var godt kjent her i bygda, forklarte Olaf. Kona og sønnen rømte til byen, og han drakk seg fra gård og grunn. Traurige greier. Men folk sier han ikke var god mot familien sin, så han fikk kanskje som fortjent. På en måte Men, man bør ikke snakke stygt om de døde. Kom, la oss gå. Fred over hans minne.
Berta bodde hos Olaf i nesten fem år. Da han selv døde, ble hun igjen alene.
Og hvor skulle hun gå nå? Hun var ikke en ung valp lenger, ingen ville ta henne inn.
Så Berta ble værende på kirkegården. Der var det alltid en eller annen matbit å finne. Hun bestemte seg; dette fikk være hennes siste hjem. Ikke som hennes menneske, men som hennes forbundsfelle i sorgen.
Så, da de første snøfnuggene dalte ned, hendte det utenkelige.
Som vanlig lette hun etter noe å spise, da hun hørte stemmer.
Folk besøkte sjelden kirkegården på søndager. Men nå hørte hun to stemmer en mann, en kvinne.
De sto ved Viktor sin grav.
Det var rart, syntes Berta hvem var det som besøkte ham nå?
Jeg sa jo, Åshild, at det var en dårlig idé å reise hit til pappa. Hva skal jeg her? Jeg ville aldri tilgi alt han gjorde, og du sier jeg må tilgi? For hva, for at han gjorde livet til et helvete for oss?
Du må, Mikkel Du må få sagt farvel. Hvor lenge skal du ha mareritt om natta? Jeg er sikker på alt slipper, bare du slipper tak. Hvor slem han enn var han var jo din far. Og du drømmer stadig om ham Da har han det ikke godt i graven.
Hvor vet du det fra?
Farmor sa alltid: tilgi de døde, da blir ting lettere for alle. Også deg.
Ja vel Kanskje du har rett.
Mikkel så på farens grav, trakk pusten dypt og sa:
Jeg tilgir deg, far. For meg, for mamma, for Berta Men det gjør vondt at jeg mistet min beste venn på grunn av deg. Håper Berta har det bra.
Akkurat i det øyeblikk sto Berta stille bak Mikkel og kunne ikke tro sine egne øyne.
Det var jo ham! Hennes elskede menneske.
Jo, han hadde blitt voksen. Men hun kjente ham igjen, med én gang.
Ville Mikkel huske henne?
Som om han følte et blikk i ryggen, snudde Mikkel seg brått.
Hva er det, Mikkel? spurte Åshild bekymret. Du ser ut som du har sett et spøkelse.
Ikke spøkelse En hund, svarte han tankefullt.
Og? Det er da masse hunder her. Ble du redd?
Jeg har sett den før Vent, det er jo
Mikkel tok noen skritt mot Berta.
Han stoppet noen meter unna, nølte, pirket litt med føttene og så mot henne.
Så kom han enda litt nærmere. Tvilene forsvant for hvert skritt.
Berta viftet litt med halen.
Så, plutselig, løp de mot hverandre; Berta hoppet opp på skuldrene hans og slikket ham i ansiktet; Mikkel satte seg på huk og klemte henne.
Åshild skjønte knapt hva som skjedde før hunden og gutten allerede gråt og lo om hverandre.
Drømmen hennes hadde gått i oppfyllelse. Endelig fikk hun møte mennesket sitt igjen, som hun hadde ventet på i alle disse syv lange årene.
*****
Mikkel tok Berta med hjem til Oslo. Det tok ikke lang tid før hun ble bestevenn med Åshild også.
De bodde sammen alle tre.
Senere ble de fire da Berta fant en liten kattunge på gata, bestemte de alle å ta den inn.
Og plutselig var de fem for da kom det etter hvert også en liten gutt, Niklas.
Noen år senere bygde Mikkel opp det gamle huset i bygda, og hvert år reiste hele familien sammen dit på ferie.
Tro det eller ei, både Mikkel og Berta hadde måttet igjennom mye vondt i livet men til slutt fikk de oppleve å være lykkelige.
