Det var for mange år siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det var i går. Så snart jeg kom hjem en kveld, sto nabokjerringa, Ingrid, plutselig i døra og så alvorlig på meg: «I huset ditt roper det en mann hver eneste dag, det er til å bli gal av,» sa hun. Jeg forsto ingenting. Hvordan kunne det være mulig jeg bodde jo alene?
Dagen etter bestemte jeg meg for å holde meg hjemme fra jobben. Jeg ringte til kontoret og sa jeg følte meg dårlig. Klokken var 7:45 da jeg gikk ut døra med veska over skulderen, nikket til naboene som vanlig, satte meg i bilen, startet opp og kjørte et lite stykke ned veien. Så returnerte jeg lydløst, snek meg inn bakveien og la meg under sengen på soverommet, skjult bak sengeteppet.
Tiden gikk så uendelig sakte der under senga; jeg lurte på om jeg hadde innbilt meg alt kanskje det bare var fjernsynet, som jeg forsøkte å forklare til Ingrid? Men idet klokka slo 11:20 hørte jeg ytterdøra åpnes med en nøkkel. Skrittene i gangen var trygge, nesten hjemmekjære, og jeg forsto straks at denne personen kjente huset godt. Skoene skrapte lett på parketten jeg syntes rytmen var underlig kjent.
Skrittene stoppet i soverommet.
Så hørte jeg en mannsstemme, lav og sur:
Nå har du rotet igjen, Marie
Han sa navnet mitt.
Det var et stemmeleie jeg dro kjensel på. Et øyeblikk frøs jeg til og kjente redselen bite seg fast. Jeg visste nå hvem denne merkelige fremmede egentlig var.
Det tok tid før jeg fikk hele bildet av hva som egentlig hadde foregått. Alt ble klart først senere, da politiet kom og tok ham med seg.
Eieren av leiligheten, Lars Hansen, kom inn i huset mitt hver gang jeg gikk på jobb. Han hadde beholdt en egen nøkkel det hadde jeg ikke engang tenkt på. Han visste nøyaktig når jeg dro og når jeg kom hjem, for jeg hadde skravlet litt for mye og vært altfor åpen om arbeidstidene mine.
Han kom ikke for å stjele noe. Ingenting i huset var forandret eller forsvunnet. Nei, Lars var hjemme på besøk, som om det var hans eget. Han tok av seg skoene i gangen, slo seg ned i sofaen, skrudde på NRK, jafset i seg av maten i kjøleskapet, dusjet, brukte badet, og noen ganger strakk han seg ut på sengen min.
Han fant frem til alt, visste hvor jeg hadde tingene mine, for han hadde jo selv valgt møbler, planløsning og alt da leiligheten ble leid ut. For ham hadde dette stedet fortsatt noe uavsluttet.
Innimellom snakket han høyt til seg selv. Irriterte seg over rotet mitt, klærne på stolen eller at jeg «dro ned standarden» på leiligheten hans. Stemmene hans kunne Ingrid og de andre naboene høre gjennom veggene, derav alle klagene.
Han visste navnet mitt, visste jeg ville være borte til sent på kveld.
Han ante ikke at jeg plutselig skulle høre ham selv, denne gangen.
Da politiet hentet ham, skalv han på hodet, helt forfjamset. Han skjønte visst ikke alvoret. Leiligheten var jo, tross alt, hans, sa han. Og nøkkelen hans. Han bare sjekket om alt var i orden.
Etterpå lovet jeg meg selv: Aldri mer leie en bolig uten å bytte lås allerede første dagen.
