15. oktober
Det hender man står overfor de vanskeligste valgene i livet, der man ikke ser noen vei tilbake etterpå. Jeg skriver dette i dag for å prøve å finne ro med det som hendte og for å minne meg selv om hvem jeg var, og hvem jeg helst vil være framover.
Marte var alt for meg. Vi hadde vært gift i fem år. Vi hadde ingen barn ennå, men vi hadde Birk verdens snilleste og klokeste elghund som Marte reddet inn fra gata lenge før vi møttes. For henne var Birk like mye familie som meg. Men årene hadde gjort sitt: Birk derevet med vonde ledd, pels rufsete og i klumper, og han luktet ikke lenger friskt som før.
Jeg holdt lenge ut, gjorde virkelig det. Men en kveld klarte jeg ikke mer. Birk hadde ikke rukket ut før tur og hadde tisset på parketten i gangen. Jeg kjente det rant over for meg.
Nok er nok! ropte jeg mens jeg presset den gamle hunden mot ulykken. Jeg orker ikke leve i hundehus lenger! Lukt, hår i maten og nå piss på gulvet! Marte, nå får du velge: Enten jeg, eller denne skraphaugen!
Hun begynte å gråte, klamret seg til Birk.
Men hvor skal jeg gjøre av ham, Trond? Han er tolv år gammel …
Til et omplasseringshjem! I skogen! Avliv ham, jeg driter i det! Bare han er borte innen kvelden, ellers drar jeg. Jeg gidder ikke leve i dette lenger!
Marte har aldri vært særlig sterk. Hun er livredd for å bli alene, og enda mer for å miste tryggheten i hverdagen. Vi hadde planer om ferie, vi sparte til nytt huslån … Det gjorde det ikke enklere.
Hun valgte meg.
Dagen etter kjørte hun Birk ut av byen. Med smerter i beina stabbet han inn i bilen, men logret og slikket hånden hennes sikkert mest glad for å være sammen med henne. Marte gråt hele veien.
Hun bandt ham fast til et tre langt ut i skogen. For at han ikke skulle løpe etter bilen. Hun unngikk blikket hans, hese og gamle øyne.
Tilgi meg, Birk … unnskyld, hvisket hun.
Birk satte seg bare ned. Han forsto alt. Hun la igjen mat, satte seg i bilen og så i speilet hvordan Birk, tross vonde bein, kastet seg etter henne, strammet båndet og bjeffet. Fortvilet og hest.
Hun gråt hele veien hjem. Jeg var hjemme, pakket kofferten.
Hvorfor pakker du? begynte hun, rødsprengt i øynene. Jeg gjorde det du ba om, Birk er borte …
Jeg så på henne, likegyldig.
Effektivt gjort. Men vet du, jeg drar uansett.
Hva mener du? Hvor?
Til Ingrid, du kjenner henne fra regnskapet. Vi har vært sammen i et halvt år. Hun er gravid.
Marte sank ned på stolen, hvit i ansiktet.
Du satte meg på valg … Hund eller deg … Hvorfor?
Det var en test, svarte jeg kaldt. Ville se om du hadde ryggrad. Men du byttet ut en lojal venn for et par bukser. Nå vet jeg at jeg aldri kan stole på deg. Hvis du kunne svikte Birk, så svikter du enkelt meg også om jeg blir gammel eller syk.
Jeg kneppet igjen kofferten.
Farvel, Marte. Og du? Birk var den eneste mannen i dette huset. Resten er forrædere.
Døren smalt bak meg. Hun begynte å hyle så det gjorde vondt å høre. Jeg visste hun hadde skjønt hvor grusom hun hadde vært mot noen som ga henne alt og alt bare for tryggheten hun nå uansett mistet. Hun stormet ut, kastet seg i bilen og kjørte mot skogen.
Det var blitt kveld, mørkt og det regnet.
Da hun kom til treet, var båndet tygd av, matskålen veltet. Birk var borte.
Birk! Birk! Gutten min! ropte hun, løpende gjennom skogen, med tårer og grener i ansiktet.
Hun lette i tre dager, hang opp lapper, ringte til alle i nærområdet, kontaktet frivillige. Hun spiste ikke, sov ikke.
Fjerde dag ringte mobiltelefonen hennes.
Det er noen som har funnet en hund på E6 utenfor byen. Likner elghund … Påkjørt av lastebil.
Marte dro til veterinæren.
Det var Birk.
Han hadde tygd over båndet, haltet hele veien hjem, mot den han elsket på sine vonde føtter, i angst og smerte. Men han rakk aldri helt fram. Nå fikk han hvile, langt fra hjemmet han skulle til.
Marte gravde ned Birk. To år har gått. Hun bor alene, klarer ikke slippe mennesker inn igjen, verken seg selv eller andre. Jeg er gift med Ingrid nå, vi har en baby og livet går videre. For meg var det bare en test, og en mulighet til å forlate et forhold jeg visste var over. Jeg har glemt Marte.
Men Marte hun er frivillig på et hundehjem for gamle hunder. Hun vasker bur, rydder skitt og strever for å lette byrden for de som har blitt sviktet. Hun gjør det for å oppveie sviket hun aldri kan sone.
Hver natt drømmer hun det samme: Hun står ved treet i skogen, og Birk ser på henne. Hun kaller ham, men han kommer ikke. Blikket hans er ikke sint bare fylt med bunnløs sorg.
Og jeg har lært én ting: Forråder du de som er lojale mot deg, er det du selv som blir stående tom tilbake. Den som gir deg et ultimatum, har allerede vendt deg ryggen. En som elsker deg, ber deg aldri velge mellom kjærlighet og lojalitet. Derfor svikt aldri en ekte venn. Den feilen lever du med resten av livet.
