1. februar
Jeg har aldri tenkt at jeg skulle måtte skrive ned dette, men det føles nødvendig. Det hjelper meg å sortere tankene. I ukevis har jeg merket at noe har vært galt mellom meg og Ingrid. Hun snakket mindre til meg, og blikket hennes var alltid fjernt, som om hun var på vakt etter noe. Jeg trodde først det bare var vintermørket, men snart begynte hun å komme for sent hjem, og hun sa det alltid var møter på jobben eller at hun måtte hente reservedeler fra lageret på den andre siden av Oslo. Hver gang hun kom hjem, luktet det annerledes: parfymer jeg ikke kjente, og ofte tobakk, selv om hun sluttet å røyke for flere år siden.
Jeg valgte å ikke si noe. Jeg ville ikke være den mistenksomme ektemannen. Likevel ble mistanken for sterk. Til slutt tok jeg mot til meg og kontaktet et privatdetektivbyrå på Torshov, og ba dem følge med på Ingrid noen dager. I dag tidlig, før jeg rakk å dra på jobb, fikk jeg en sms. En adresse, ingenting annet. Dra dit straks. Dette er viktig. Du må se det med egne øyne.
I bilen kjørte jeg ut av byen, mot Nordmarka. Veien ble smalere og smalere, helt til den bare var en skogssti. Hjertet hamret i brystet på meg. Jeg så for meg hvordan jeg skulle finne henne sammen med en annen mann, kanskje ved en gammel hytte.
Men da jeg stoppet bilen foran en forlatt, mursteinsbygning midt mellom grantrærne, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Det var ikke noe å se, ingen biler, ingen mennesker.
Jeg gikk likevel ut og nærmet meg langsomt bygningen, med mobilen klar i hånda. Døren sto litt på gløtt, som om noen nettopp hadde smettet inn. Jeg pustet dypt, åpnet døra, og ble møtt av lukten av råte og metall. Gulvet var dekket av skrot, men innerst i hjørnet så jeg en uvanlig jevn treplate. Jeg la hånden på den, og den gled til siden og avslørte et lite rom bak.
Inne på en skitten madrass satt en kvinne. Hun var utmagret, i kjetting. Jeg ble stående stiv av sjokk. Hun løftet hodet sakte. Hver bevegelse virket som en smerte.
Er du kona? hvisket hun. Du skulle aldri fått vite om dette. Han sa du aldri kom til å forstå.
Hvem? fikk jeg så vidt sagt.
Hun snudde ansiktet bort.
Mannen din. Han har holdt meg innelåst her i syv måneder. Han sa han lette etter en erstatning.
Først nå så jeg et brett med mat på gulvet. Suppen var fortsatt varm. Noen hadde vært der nylig.
Da hørte jeg plutselig stemmer bak meg. Politiet kom inn; detektivbyrået jeg hadde kontaktet hadde varslet dem.
Jeg har lært én ting: Man tror man kjenner de nærmeste, men noen ganger skjuler folk mørke sider du aldri kan ane. Nå må jeg finne en måte å leve videre for meg selv og for sannheten.
