Min mann jobber, men jeg betaler alt.
Dere lurer på hvordan jeg havnet her i livet, og hvordan jeg frivillig ble med på et sånt opplegg men jeg skal bare si: Alle kvinner som elsker er nærmest blinde. Jeg var blind som ei ugle i solskinn. Hele livet har jeg prøvd, lært, strevd. Moren min sa alltid til meg, helt siden jeg var liten, at skulle jeg få det godt, måtte jeg jobbe hardt. Hun sa også at jenter burde være sterke og selvstendige, så de kan klare seg selv om det kniper.
Akkurat det siste rådet har jaggu laget rabalder for meg. Når jeg var på stevnemøter, oppførte jeg meg så uavhengig at menn skygget banen. Folk flest vil ha ei mild kvinne de kan verne om, vise muskler for og kjenne seg skikkelig mandige men jeg klarte meg jo utmerket alene.
Til slutt ble jeg bare arbeidsjenta som knapt rakk å dusje mellom skift. Jeg var singel helt til jeg fylte 35, da møtte jeg Espen. Han er like gammel som meg. Det forundret meg at han aksepterte hvor selvstendig jeg var. Han maste aldri om å hjelpe til, hvis jeg sa jeg skulle fikse det selv. Han ga meg aldri blomster eller hvisket søte, tomme fraser jeg får gåsehud av. Med ham var jeg på like fot. Jeg burde vel ha skjønt at det faktisk ikke er så jevnt likestilling kan jo bli skikkelig dyrt, vet du.
Vi giftet oss og han flyttet inn hos meg. Espen hadde ikke eget krypinn, han bodde hos moren sin. Og jeg? Nei, takk jeg hadde ikke tenkt å være svigerdatter med sokkerull og kjøttkaker rundt meg hele uka. Har hørt for mange skrøner om det der, og de ender ikke akkurat med gull og grønne skoger.
Første måneden fikk jeg ikke se snurten av lønna hans. Han sa han måtte nedbetale et lite lån han hadde tatt for å betale morens operasjon. Hva skulle jeg si? Jeg prøvde å være forståelsesfull hallo, vi er jo familie! La ham nå ta oppgjøret sitt, så skulle vi fikse resten sammen.
Men så gikk det sju måneder, og fortsatt var den lånet et mysterium. Nye unnskyldninger, dårlig lønn, færre timer, et eller annet. Hele tida måtte jeg punge ut på mat, strøm, kino, you name it. Så begynte han å snakke om at han sparte til hus på landet, en feriehytte kanskje.
I løpet av fem år så jeg aldri et kontoutdrag fra ham. Familie, liksom! Så kranglet jeg med ham hvordan i all verden har jeg forsørget ham i fem år? Er det virkelig standarden? Han pakket bagen og dro hjem til mor. Sånn, rett fra sofakroken til barndomsrommet.
Men etter tre dager med tomt kjøkkenbord og skrekkelig ro, klarte jeg ikke mer og ba ham komme hjem. Og så var sirkuset i gang igjen. Han nekter fortsatt å spandere hverken en krone eller en boks makrell i tomat. Og jeg? Jeg er så sliten. Vil kjøpe noe gøy, kanskje en topp eller bare en latte, men jeg har ikke en eneste ledig hundrelapp alt går til oss to. Hva gjør jeg nå? Skal jeg bare ta ut skilsmisse? Blir han noensinne en forandringens mann?




