«La av bestemoren gå av på neste holdeplass. Hun bare forstyrrer folk.»
Den gamle trikken i Oslo skrapte og knirket som et trett dyr som måtte jobbe én dag til. Det var tidlig morgen, og folk sto tettpakket, stirret ned i mobilene sine, blikkene var lukket, alle hastet mot sitt.
På den tredje holdeplassen steg den gamle damen på.
Liten av vekst, kledd i en slitt ullkåpe, med et hjemmesydd handlenett, tok hun et usikkert steg og ble stående. Trikken satte i gang brått, og hun vaklet. Hun grep fatt i en stolpe med begge hendene, klemte til som om det var det eneste trygge hun hadde igjen.
Kan du ikke gå litt fortere, frue? mumlet noen bak henne.
Den gamle svarte ikke.
Hun tok et steg til. Og enda ett.
Nettingen var tung. I den kunne man se enden av et brød og en melkekartong. Ikke annet.
Da hun kom bort til et sete, stanset hun og pustet tungt. Hun kikket rundt seg. Alle plassene var opptatte. En gutt med ørepropper, en pent kledd dame, en mann i dress med pc i fanget.
Kan jeg stå litt her, vær så snill? sa hun lavt, bare for å få puste ut.
Ingen rørte seg.
Trikken bremset brått igjen. Den gamle damen mistet balansen og grep ryggstøtten til et sete. Damen som satt der snudde seg surt.
Vær forsiktig, da! Du sølte på kåpen min!
Den gamle bøyde hodet.
Unnskyld
Konduktøren, en yngre mann, lente seg ut fra førerhuset og ropte:
Frue, du må ikke stå i midtgangen! Du sperrer!
Hun nikket forsiktig.
Jeg går av neste
Gå heller av nå! ropte noen høylytt.
Ja, ser du ikke at det er helt fullt?! sluttet en annen seg til.
Mumlingen fylte trikken.
«Hvorfor må gamlingene ut i det hele tatt »
«Ingen som tar seg av dem?»
«Bara bry »
Den gamle damen svarte ikke, bare listet seg mot døren. Trikken stoppet mellom holdeplasser i et lyskryss.
Da skjedde det.
Fordøren gled brått opp og en billettkontrollør kom inn. Han speidet utover, og da han så den gamle damen bli stående ved døren, stivnet han.
Mamma ?
Alle tidde.
Mannen røsket seg løs og skyndte seg bort til henne.
Mamma, hva gjør du her? Hvorfor ringte du ikke?
Hun så opp, overrasket.
Jeg ville bare en tur til Vår Frelsers gravlund Det er faren din sin dag i dag. Ville ikke være til bry.
Kontrolløren svelget tomt.
Siden når tar du trikken alene?
Siden jeg ikke lenger ville være en byrde.
Det var bare det lave suset fra trikkemotoren som hørtes.
Kontrolløren snudde seg mot passasjerene.
Vet dere hva denne dama har gjort for meg i tretti år?
Stått opp klokka fire for å smøre matpakke til meg.
Holdt meg på skolebenken.
Fulgt meg til legen.
Og nå? Nå sier folk at hun «forstyrrer».
Ingen sa et ord.
Mannen i dress var den første som reiste seg.
Vær så god, frue. Sett Dem ned
Så kom én til, og én til.
Den gamle damen satte seg sakte, tårene i øyekroken.
Dere skulle ikke jeg ville ikke være til bry
Kontrolløren tok handleposen hennes.
Mamma Du har aldri vært til bry. Vi har bare glemt hvem som faktisk holder oss i gang.
Trikken kjørte videre.
Folk stirret ned, tynget av egne tanker at en dag skal hvert menneske være «til overs» for noen andre.
Hvis du noen gang har sett et eldre menneske bli ydmyket bare fordi de er gamle, skriv i kommentarfeltet.
Del gjerne videre. Et sete ledig i tide betyr mer enn tusen tomme ord.
