Oslo, 12. mars
Jeg har arbeidet som jordmor i Norge i mange år, og gjennom tidene har jeg opplevd mange ulike situasjoner noen hyggelige, andre svært utfordrende. Vi som jobber med fødende blander oss sjelden inn i de personlige forholdene til kvinnen og hennes familie, men nylig måtte jeg gripe inn for å hjelpe en ung student, som etter å ha født en frisk og nydelig jentebaby, umiddelbart ville adoptere henne bort.
Jenta het Torunn, et navn som skinner av norsk tradisjon, og ble tatt imot på Ullevål sykehus. Hun bar sitt barn i ni måneder uten én eneste konsultasjon med lege, og hun ville ikke svare på mine spørsmål om hvorfor hun hadde holdt alt hemmelig. Før fødselen hadde jeg rett og slett ikke tid til å spørre mer.
Torunn fødte sitt barn på eksemplarisk vis, i motsetning til mange fra fødselsforberedende kurs. Hun kom inn i fødestua, laget knapt en lyd, fulgte alle mine instruksjoner, og fødselen gikk helt problemfritt. Da jenta lå skrikende i armene mine, med hele rommet fylt av nytt liv, gråt Torunn stille ved siden av. Tårene trillet, og jeg sa til henne at barnet var friskt, og at vi kunne glede oss over at hun hadde fått en så flott datter.
Men på barselavdelingen var Torunn bestemt; hun ville gi jenta bort til adopsjon. Hun ba meg kontakte barnevernet.
Vi prøvde selvfølgelig å overtale henne, å få henne til å revurdere, men hun holdt fast ved beslutningen. Hun nektet å amme, og ba oss la henne være i fred.
Den lille jenta ulik de andre ville ikke spise av flasken, men hver gang hun fornemmet lukten av morsmelk, åpnet hun munnen og vred hodet mot brystet som ikke ble tilbudt
Jenta begynte å tape vekt, og da jeg igjen var på vakt, tok jeg henne med til Torunn, til tross for advarslene fra kollegaene mine. Jeg forklarte Torunn at situasjonen nå truet barnets helse, og forlangte nesten at hun prøvde å amme. Motvillig lot hun barnet få brystet, og jeg forlot rommet under påskudd av at jeg hadde viktig arbeid, for å gi dem litt alene tid.
Da jeg kom tilbake etter en halv time, lå de to og sov, tett inntil hverandre mamma holdt barnet forsiktig inntil seg. Kort tid senere kom Torunn ut i korridoren med jenta, satt seg ved mitt skrivebord og begynte å snakke.
Det viste seg at barnets far var en kjent forretningsmann i Oslo. Han var gift, og slett ikke fornøyd med graviditeten han foreslo abort, men Torunn nektet. Da han fikk vite at fødselen var nært forestående, fortalte han alt til sin kone. Hun tilga visst nok mannen sin, men raste mot Torunn og krevde at barnet måtte adopteres bort. Verken trusler eller penger hjalp, til slutt forsvant mannen ut av hovedstaden, og hans kone presset stadig for adopsjon.
Torunn så meg rett i øynene og sa:
Jeg vil egentlig beholde henne, men aner ikke hvordan jeg skal klare meg i studentbyen og uten penger
Jeg roste henne for motet og prøvde å gi henne trøst. Overlegen på avdelingen har gode kontakter i byen, så vi tok kontakt med barnefaren og avtalte et møte. Til vår store overraskelse dukket han opp et par timer senere, og vi gikk gjennom alle de viktige spørsmålene om barnets og Torunns framtid. For å være ærlig, var vi ikke forberedt på at han skulle være så sivilisert og ordentlig.
Da Torunn ble skrevet ut fra sykehuset, leide hun seg en liten leilighet i Oslo. Barnefaren betalte husleien for ett år i forveien, med over hundre tusen kroner og ga henne nok til å klare seg nå i starten, og lovet å bidra videre for datteren sin. Kanskje våknet samvittigheten hans, og han skjønte at han måtte ta ansvar for det han hadde gjort. Jeg vet ikke hvordan livet vil utvikle seg videre for Torunn og hennes lille datter; jeg håper bare de en dag får en familie, og at jenta vokser opp til å bli en trygg og lykkelig norsk kvinne.
Det er slike møter som minner meg om at medmenneskelighet må gå foran rutiner. Iblant handler omtanke om å gå litt lenger enn man tror at man kan både for barna, mødrene og for oss selv.
