«Uten meg klarer du deg aldri! Du får ingenting til alene!» – ropte mannen mens han pakket skjortene sine i en stor bag. Men hun klarte seg. Gikk ikke til grunne. Kanskje hvis hun hadde tenkt for mye på hvordan hun skulle overleve med to barn, kunne hun funnet på de verste scenariene og til slutt tilgitt utroskapen. Men den muligheten fikk hun aldri – hun måtte levere jentene i barnehagen og løpe på jobb. Og mannen kom hjem bare en halvtime før, fornøyd med sin nye kjærlighet og selvsikker. Derfor, mens hun tok på seg kåpen, ga Tanya klare beskjeder: «Oda, hjelp Anne med jakken og pass på at hun spiser godt i barnehagen – barnehagetanten sa hun hadde nektet å spise grøt.» «Alex, husk å ta med deg alt du eier med det samme, ikke utsett det. Og legg nøkkelen i postkassen. Ha det.» Oda ble født en halvtime før Anne, og ble regnet som storesøster. Nå er de fire år gamle, selvstendige jenter med hver sin personlighet. Hvis Oda spiser grøten fordi det må være sånn, vil Anne nekte: «Det er klumper, jeg vil ikke ha.» Heldigvis er barnehagen like ved huset – ti minutters gange. Døtrene småprater og tar tankene vekk fra bekymringer. På jobben har hun heller ikke tid til å tenke – timene hos fastlegen er alltid booket, og hjemmekonsultasjoner venter. Først om kvelden, når hun ser de tomme knaggene i gangen hvor mannens jakker pleide å henge, skjønner hun at fra nå av er hun alene. Men klage og synke sammen er ikke hennes stil: Alt skal være som før, helst enda bedre. Man kan gi opp og sørge, eller finne veien videre og litt håp. Først må hun lage middag. «Hva har endret seg for oss jentene?» tenkte Tanya mens hun kuttet opp grønnsaker til salaten. «Han dro. Hvilke oppgaver hadde han egentlig? Ingenting jeg ikke klarer selv. Bare endre planene litt. Jeg greier det. Det går bra. Det blir enda bedre. Jeg vil ikke sitte og lure på hvor han er – om han er hos elskerinna igjen. Bedre å være alene, det er tyngre, men roligere.» Etter «Buratinos eventyr» og en nattasang til tvillingene, gikk Tanya til badet: Vaskemaskinen har stoppet, tøyet skal henges opp. Før hun legger seg, koker hun te for å samle tankene og planlegge morgendagen. Jentene hennes er identiske – det er tøffere med to enn med én, men hun har aldri tenkt slik. Hun ble overrasket når folk syntes synd på henne: «Det går fint, ingen sliter seg ut her. Jeg klarer meg.» Vannkokeren putrer, Tanya lager te med sitronmelisse og tenner en koselig lampe. Uværet banker på vinduene: Sludd og snø, men inne er det varmt og stille, bare klokka tikker… Da plutselig ringer det på døra. Utenfor står naboen, en eldre dame Tanya egentlig ikke hadde noe til overs for. En enslig pensjonist som luftet sin skrøpelige hund om morgenen og hilste kort med sammenpressede lepper. Hunden hadde Tanya sett flere ganger ved søppelstasjonen – mager og pjuskete, fulgte med på søppelsekken med store øyne. Den gamle damen hadde nok syntes synd på henne. Ingen kom på besøk til henne, bare butikken og noen turer med hunden. «Beklager forstyrrelsen,» sa den eldre damen og trakk sjalet tettere rundt seg, «men jeg så at mannen din lastet ting i bilen i dag. Har han forlatt deg?» «Det angår ikke deg,» svarte Tanya skarpt. «Din mann angår meg ikke, men jeg ville bare tilby å hjelpe om du trenger det – kan passe barna dine eller noe annet.» «Kom inn,» sa Tanya. Hva heter du? spurte hun og helte te i to kopper og satte frem småkaker. «Jeg heter Evgenia Nikolajevna. Og du er Tanya, det vet jeg. Men, Tanya, jeg vil ikke trenge meg på – bare vit at om du trenger noe, hjelper jeg gjerne. Ikke for penger, bare for gleden av det.» Evgenia Nikolajevna smakte på teen og nikket: «Veldig god. Det er sitronmelisse, sant? Min hage bugner av urter og sitronmelisse. Kom på besøk til sommeren, det er plass nok. Jeg har et epletre med de beste eplene…» Og Tanya så nå på naboen med nye øyne: Velstelt, nye tøfler, håret i knute, kjolen med blondekrage, en svak duft av parfyme. Tanya lyttet til praten om hagen, eplene, den varme lille badstua og andedammen, og de urolige tankene ble fjernere. Hjertet ble varmere. Tanya husker alt dette godt, selv om det er fem år siden. Hun husker hvordan mannen ropte: «Du klarer det aldri!». Men det er fortid. Evgenia Nikolajevna skjærer epler, dekorerer paien og setter den i ovnen. Salaten er klar, gryta putrer. I dag er det bursdag til den kjære naboen. Ute er det august. Vinduer og dører står åpne på den sjarmerende sommerhytta. Kjøkkenet fylles med duften av eplekake. «Hva skulle jeg gjort uten henne!» tenker Tanya mens hun betrakter den rødmussede gamle damen. «Jentene mine forguder bestemor Zjenja. Hun kunne jo bare stengt døra den gangen.» Nå er jentene ni år – skolejenter. Hver sommer tilbringer de bare her, på det gjestfrie småbruket – med vann, venner og bestemor. Kjær, nær, god… «Jeg går og plukker flere epler, vi koker saft!» sier Tanya og tar med kurven ut. Under epletreet, i skyggen, ligger hunden Alka. Hvem skulle trodd den pjuskete bikkja fra søppelplassen, som den gamle damen tok til seg, ville bli til denne vakre labradortispa? «Alt handler om kjærlighet. Bare kjærlighet kan redde oss,» tenker Tanya og gir Alka en kjeks fra hånden…

Du kommer til å klare deg dårlig uten meg! Du får jo ikke til noe! ropte mannen hennes mens han brettet skjortene sine ned i en stor bag.

Men hun klarte seg. Gikk ikke til grunne. Kanskje, hvis hun hadde gitt seg selv tid til å gruble over hvordan hun skulle overleve alene med to barn, så ville hun ha diktet opp de frykteligste scenarier og til slutt kanskje tilgitt utroskapen hans. Men den tiden fantes ikke. Hun måtte levere døtrene i barnehage og løpe til jobben. Mannen hadde kommet hjem for bare en halvtime siden, fornøyd med sin nye kjæreste og smekkfull av selvtillit.

Derfor ga Tiril raske og presise beskjeder idet hun tok på seg kåpen:
Ingrid, kan du hjelpe Mari å kneppe jakken, og husk å sjekke at hun spiser godt i barnehagen? Barnehagelæreren sa hun stadig vekk nekter grøten.
Steinar, ta med deg alt ditt når du går, ikke påtrekk oss mer bry. Og legg nøkkelen i postkassa. Ha det.

Ingrid kom til verden en halvtime før Mari, og ble regnet som storesøsteren. Begge var fire år nå. Små, selvstendige jenter med hver sine særegenheter. Hvis Ingrid bare spiste den ekle grøten fordi det «må man», så argumenterte Mari alltid: Det er klumper i den, jeg vil ikke ha!

Heldigvis lå barnehagen rett i nærheten ti minutters gang. Jentene fniste og småpratet, og det distraherte Tiril fra å kjenne på alle bekymringene om fremtiden. På jobben var det heller ikke tid til grubling som fastlege hadde hun full timebok, og attpåtil mange hjemmebesøk. Det var først om kvelden, da hun så de tomme kleshengere i gangen, hvor mannens jakker hadde hengt, at hun virkelig skjønte at nå var hun alene. Men å klage og sutre lå ikke i hennes natur: alt skulle gå som før, aller helst bedre. I enhver situasjon kan man gi opp, eller så kan man brette opp ermene og forsøke å finne noe positivt. Først måtte middag lages.

Hva har egentlig forandret seg for oss jentene? funderte Tiril mens hun hakket grønnsaker til salaten. Mannen har dratt. Hvilke oppgaver hadde han? Hva blir det nå til meg? Ingenting jeg ikke kan klare. Jeg må bare justere rutinen litt. Jeg fikser det. Alt er bra. Det blir enda bedre. Jeg orker ikke gå rundt og lure på hvor han er og om han har funnet seg enda en elskerinne. Jeg har det bedre alene. Tyngre kanskje, men så mye roligere.

Etter å ha lest et nytt kapittel i «Pinocchios eventyr» og kysset de sovende jentene god natt, hastet Tiril til badet: vaskemaskinen var ferdig, klær måtte henges til tørk.

Før hun la seg ville hun ha en kopp te, roe tankene og forberede neste dag. Jentene var like som to dråper vann tvillinger. To var kanskje mer krevende enn én, men Tiril hadde aldri sett på det sånn. Hun ble oppriktig forbauset når folk syntes synd på henne.

Vi har det helt fint, svarte hun alltid. Ingen går på stumpene. Jeg klarer meg.

Vannkokeren pep. Tiril lagde seg te med sitronmelisse, tente et koselig bordlys. Ute vekslet snø og regn, men inne i leiligheten var det varmt og stille kun klokka tikket på veggen

Så ringte det på døra. Tiril ble overrasket da hun så hvem som sto på dørstokken: naboen, den eldre damen hun egentlig hadde syntes var ubehagelig. En enke som hver morgen luftet sin pjuskete bikkje, hilste kort uten et smil, stram om munnen. Tiril hadde sett hunden flere ganger ved søppelkassene tynn, skral, men med oppmerksomme øyne som fulgte hvert kastet søppelsekk. Gamlemor hadde tydeligvis tatt seg av henne. Ingen besøkte den gamle, hun handlet kun i nærbutikken og ellers gikk hun tur med hunden.

Unnskyld at jeg forstyrrer, mumlet den gamle, mens hun trakk sjalet tettere rundt skuldrene men jeg så i dag at mannen din pakket ting inn i bilen. Har han dratt fra dere?

Det angår ikke deg, svarte Tiril bistert.

Nei, mannen din har jeg ingenting med. Jeg ville bare si: hvis du trenger hjelp, kan du alltid be meg. Jeg kan passe ungene, hjelpe til, hva som helst.

Kom inn, inviterte Tiril. Hva heter du forresten? spurte hun mens hun fant frem to kopper og fylte te. Hun satte en kurv med småkaker på bordet: Vær så god.

Jeg heter Randi, Randi Søndergård. Men jeg vet godt hva du heter Tiril. Du skal vite én ting, Tiril, sa den gamle, brøt av en bit kjeks og så vennlig på henne, jeg vil ikke trenge meg på, men hvis du trenger noe, blir jeg bare glad for å hjelpe. Det er ikke snakk om betaling. Bare fordi det gleder meg. Randi tok en liten slurk av teen og nikket anerkjennende:

Veldig godt. Er det sitronmelisse? Jeg har masse urter på hytta mi. Du og barna må komme til sommeren, det er plass til dere. Jeg har dessuten verdens beste epler i hagen

Tiril kikket på Randi og tenkte: Hvorfor trodde jeg egentlig hun var ubehagelig? Var det fordi hun ikke smisket, aldri kom med medfølende utsagn om livet med tvillinger? Hun stakk ikke nesa i Tiril sitt liv, prøvde ikke snoket, bare gikk stille forbi Og så trodde Tiril hun var overlegen? Men nå, hun la ikke engang vekt på mannen. Hun blandet seg ikke, hun så Tiril, ikke hennes sorg.

Og plutselig så Tiril på Randi med helt andre øyne: hun var ordentlig, tøflene var pene og ikke uttrådte, håret var satt opp i en stram knute, kjolen hadde en fin blondekrage. Og hun luktet svakt av gode, lette parfymer.

Tiril lyttet til Randis fortellinger om hyttelivet, eplene, den lille, vedfyrte badstuen og innsjøen hvor endene holder til hele sommeren, og følelsen av uro slapp taket litt etter litt

Alt dette husker Tiril så godt, selv om det allerede har gått fem år siden den kvelden. Hun husker hvordan mannen ropte henne i ansiktet: Du blir ikke til noe! Du klarer deg aldri! Men alt det der er over nå.

Randi Søndergård skjærer epler med stødig hånd, legger dem pent utover deigen og setter formen i ovnen. Salatene er ferdige, kjøttgryta putrer på komfyren. I dag fyller den kjære naboen år. Det er august. Dører og vinduer står åpne i det varme sommerhuset, duften av eplekake fyller hele kjøkkenet.

Alt hun har gjort for meg, tenker Tiril mens hun ser mot den glade, rødblussede gamle damen ved ovnen.
Hva skulle jeg gjort uten henne? Jentene forguder bestemor Randi. Og hun kunne godt ha lukt døra den natta Nå er døtrene mine ni år, skolejenter. Hver sommer tilbringes her: ved innsjøen, med vennene sine, og ikke minst verdens snilleste «bestemor».

Jeg går ut og plukker noen flere epler til kompotten, sier Tiril og tar kurven med seg ut.

Under epletreet, i skyggen, ligger hunden Frøya. Hvem kunne ha trodd at denne pjuskete, forsømte skapningen fra søppelskurene skulle bli til denne flotte labradoren?

Det er kjærligheten. Bare kjærlighet redder oss, tenker Tiril og rekker Frøya en kjeks i hånda Tiril bøyer seg og klapper Frøya, som logrende legger hodet i fanget hennes. Solen danser i flekkene mellom grenene, og rundt henne summer lyden av latter og lyse stemmer fra kjøkkenet. Hun kjenner den gamle, trygge nervøsiteten et øyeblikk kile magen men bare som et svakt minne, en barndomstanke uten kraft.

Denne gangen gruer hun seg ikke for fremtiden; hun venter på den. For hver dag har hun lært at kjærlighet finnes på steder du ikke venter den. Den kan komme fra en gammel nabo med varme hender, fra en hund ingen trodde på, fra to jenter som løper barbeint i gresset og roper “Mamma, se her!”

Hun fyller kurven med gyldne epler, og løfter blikket mot kjøkkenvinduet hvor Randi står og vinker, et smil som lyser opp hele ansiktet. Tiril smiler tilbake, kjenner seg hjemme på en måte hun aldri gjorde før.

Når hun går inn døren igjen med fanget fullt av epler, kjenner hun så uendelig sterkt at hun ikke bare klarte seg, hun ble noe enda mer enn hun hadde drømt om. Ikke på tross av det som sviktet, men på grunn av det som ble: nye bånd, uventet styrke, og en hverdag fylt av ro og kjærlighet.

Og akkurat idet hun setter eplefatet på bordet, tenker hun at hun hadde rett den gangen: det ble faktisk enda bedre.