Jeg hadde vært i utlandet i to år, i USA, og da jeg kom tilbake til Oslo, fikk jeg vite at sønnen min hadde en overraskelse.
Datteren min, Solveig, hadde giftet seg med en dansk statsborger, og jeg bodde hos dem i to år, tok meg av barnebarnet og holdt husarbeidet. Solveig og ektemannen, Mikkel, jobbet i samme firma og kom hjem bare om kvelden. Jeg håpet at dette skulle vare, men drømmen tok en vending. En dag sa de at de ikke trengte min hjelp lenger og ba meg forlate leiligheten. En måned senere satt jeg i mitt eget hus i Bærum, men også der var jeg ikke velkommen.
Mens jeg bodde hos datteren, skilte sønnen min, Eirik, seg fra sin første kone, forlot leiligheten hennes og flyttet inn i mitt. Han tok også med seg sin andre kone, Liv, som var gravid. Han spurte meg ikke om lov. Hva skulle jeg gjøre? Kaste ut sønnen med den gravide svigersen? Nei. Men hvordan skulle vi fire passe inn i en ettromsleilighet? Verken Eirik eller jeg hadde penger til å leie et eget sted, hverken i kroner eller i drøm.
Jeg ringte Solveig og forklarte situasjonen, håpet hun ville forstå og invitere meg tilbake. Hun gjorde det ikke. De ser verden på en annen måte
Eiriks oppførsel er forståelig. Han hadde ikke ventet at jeg skulle komme tilbake. Nå må jeg sove på sofaen i kjøkkenet. Om dagen går jeg ut, handler på butikken, besøker venner. Eirik og Liv snakker normalt, men svigersen ignorerer meg.
Det er tydelig at hun ikke liker at jeg er i leiligheten. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg i seksti år skulle bli unødvendig, mens noen andre styrte mitt hjem. Eirik tenker bare på sin gravide kone, og ser ikke problemene med boligen.
Jeg leter etter deltidsarbeid og vil klare meg på egenhånd i min egen leilighet. De nye svigermødrene bor på landet. Skal jeg be Liv om å flytte tilbake til foreldrene sine? Vil Eirik klare å finne arbeid der? Jeg tviler. Jeg kan ikke bestemme meg for hva jeg skal gjøre
