Vi er på jernbanestasjonen, du har en halvtime på å bestille business-klasse taxi til meg og ungene! erklærte slektningen med stemme som skar gjennom luften.
Er du min søster eller bare en fremmed som tilfeldigvis gikk forbi? Skammer du deg ikke over å oppføre deg sånn, særlig foran barna? Er det virkelig så vanskelig å kjøpe klær til dine kjære nieser og nevøer? Hvorfor må jeg i det hele tatt be deg om å kjøpe noe? Du burde selv tilby det! Gi meg penger! Du klarte jo ikke å få barn, og det tviler jeg på at du noen gang vil! Mens jeg er alenemor! Ingrid lot ordene fly gjennom lufta som dartpiler, stadig mer bestemte på å trenge inn bak Martes panser, rive i de innerste hjørnene.
Marte var aldri den kjæreste datteren. Moren fødte henne før hun giftet seg, og da hun noen år senere giftet seg med en mann fra Stavanger, ble plutselig den eldste datteren bare til bry. Stemoren kunne alltid komme med en kommentar om at Marte spiste for mye, og moren lot alltid sin frustrasjon gå utover henne mest for å slippe å forbli alenemor. Først da lillesøsteren ble født, fikk Marte endelig en slags plass: familien bestemte at den eldste skulle være barnevakt.
Dagene gikk i søvngjengeri: Marte måtte mate, leke med, og stimulere lillesøsteren, Ragnhild, uansett egne lekser eller venner. Klarte hun ikke å skifte på eller mate barnet raskt nok, fikk hun ikke gå ut eller dra i bursdag. Etter hvert ble jo lille Ragnhild stor, og arvet foreldrenes forakt overfor Marte hun så henne bare som hushjelp.
Som attenåring drømte Marte seg ut av leiligheten på Tasta, pakket kofferten og søkte seg inn på universitet langt unna, i Tromsø. Hun svømte ut i det blå, fast bestemt på å aldri se seg tilbake. Hvordan foreldrene og søsteren hadde det de neste ti årene, brydde hun seg ikke så mye om. De ringte bare når de trengte penger, som de aldri betalte tilbake.
Venninnebesøk ville ikke Marte ha, men hun visste at Ragnhild ble mor bare 17 år gammel, giftet seg som 18-åring, og ble tvillingmor året etter for å hindre at ektemannen ble tvunget inn i førstegangstjenesten. Tilfeldighetene ville at mannen flyktet, mettet på småbarnsliv, og krevde skilsmisse.
Etter det ringte familien mye oftere. Marte rakk å ta mastergrad, fikk jobb hos et konsulentselskap i Oslo, og fikk snart positiv oppmerksomhet fra sjefen. Fast jobb og sakte, men sikkert stigende lønn det ga henne mulighet til å ta opp boliglån og kjøpe seg en liten toroms i Gamlebyen.
Foreldrene, velvitende om at hun ikke slet økonomisk, ringte nesten ukentlig og ba om penger til Ragnhilds barn, alltid med autoritet i stemmen.
Marthe, Frida har revet opp jakka. Vipps fem tusen, ungene må jo ha klær i barnehagen!
Marthe, tvillingene må ha presanger til bursdagen! Ragnhild har funnet noen flotte ti tusen fra deg.
Marthe! Ragnhild har blitt sparket fra jobben igjen. Folk forstår ikke at en alenemor har viktigere ting å tenke på enn arbeid! Nå betaler du for tvillingenes barnehage og Fridas skoleutstyr!
Alt var krav, aldri spørsmål. Ingen spurte Marthe om hun hadde råd eller hvordan hun selv hadde det. Moren var aldri stolt av Marthe, mente hun burde jobbe enda mer og hjelpe familien enda sterkere.
Skyldfølelsen hun fikk innpodet som barn, var ikke til å drive ut. Marthe klarte aldri si nei til moren, men telte pengene sine med tunge sukk for hver gang telefonskjermen blinket. Uansett hvor mye hun knapt hadde selv.
Privatlivet hennes var beskjedent sammenlignet med søsterens, men til slutt hadde også hun et ekteskap på samvittigheten, om enn et dårlig et: så snart hun og kollegaen Anders hadde bestilt bryllupslokale, fikk han vite at Marthe ikke kunne få barn. Da forsvant han. Hun kom seg gjennom sorgen alene, fortalte sin mor først to år senere. Siden den gang kom alltid barnløshet opp fra familien ved hver konflikt.
Vår Marthe er jo bare en vissen blomst… Tenk å være så uheldig! Godt at Ragnhild ga oss barnebarn, sa moren snurt.
Til slutt fant Ragnhild ut at det var på tide å vise Marthe «søsterlig omsorg». En sjelden lørdag, langt nedi et fjell av dyner og drøm, ringte telefonen:
Marthe, hvor blir du av? Skal jeg virkelig ta buss med ungene? Bestill taxi, og sørg for at det ikke er billigste! Ungene blir kvalme av røykelukt i setene! Så ikke spar!
Hei. Hvorfor skal jeg bestille taxi til deg?
Sa ikke mamma det? Jeg har bestemt meg for å flytte inn hos deg. Det er ingenting å hente her hjemme! Vi skal bo hos deg. Jeg står på stasjonen, du har en halvtime på deg. Hun la på, og Marthe satte seg ned som om hele verden hadde blitt myk og glovarm. Hun hadde reist i uvirkelig mange kilometer, men likevel kunne hun ikke løpe fra søsterens krav.
Om kvelden kom Ragnhild hjem med ungene.
I morgen får du finne jobb til meg hos deg på kontoret du er jo sjefen. Sørg for god lønn, men ikke altfor stressende. Unge kjekke menn i arbeidsmiljøet, og slipp meg fra jobb så fort jeg ber om det! Kjøp køyeseng til tvillingene, vi kan ikke ligge alle sammen på sofaen! I natt får jeg sove i senga di med guttene, og du deler sofa med Frida. Snart blir det kaldt, barna trenger nye vinterklær, og de skal ikke gå dårligere kledd enn andre! Jeg vil ikke utsettes for enda mer baksnakk om å være alenemor på slep!
Marthe satt i sofaen og svaiet mellom praksis og drøm. Hvorfor hadde hun ikke kastet ut søsteren sin? Hvorfor tålte hun all urett? Hvorfor forsvarte hun ikke sine egne grenser for lenge siden, slik at alt hadde havnet hit? Men nå vokste vreden, og en underlig fred begynte å flyte gjennom kroppen. Plutselig reiste hun seg, pekte på søsteren og sa krystallklart:
I natt får du sove her, i morgen kjører jeg deg tilbake til stasjonen. Jeg kommer ikke til å forsørge deg og barna lenger! Dette holder! Jeg fødte verken deg eller dine unger, jeg har ikke ansvar! Du får regne med at min mangeårige økonomiske hjelp er deres store arveoppgjør! Går du ikke i morgen, ringer jeg politiet, og bryr meg ingenting om at det finnes unger i huset. De er dine og ditt problem. Forøvrig: du sover med alle barna på gjestesofaen, jeg skal sove godt i min egen seng!
Marthe var så sikker og klar at Ragnhild ikke hadde ord. Hun klagde og jamret hele kvelden og ringte moren for å sladre, men Marthe ga ingen respons. Neste morgen bestilte hun ikke en gang taxi hun ga bare søsteren litt kontanter til taxi og tog, dyttet henne ut døra, og sa:
Nå er det slutt. Du kan glemme veien til meg. Ferdig snakket. Jeg har mitt liv, og det betyr IKKE at jeg skal leve for dine ønsker, sa Marthe idet hun lukket døra bak dem. Hun gråt stille i puta, tenkte og tenkte, men forsto at dette var det riktige. Ellers ville hun bli drevet helt ut av slike fantastiske slektninger.
Uten de påtvungne forpliktelsene følte hun plutselig at hun pustet ordentlig for første gang. Hun begynte å date en snill mann, og to år senere giftet de seg. Sammen adopterte de to barn og levde lykkelige under nordlyset, i en virkelighet som endelig smakte av frihet og egne valg.
