Ble en hushjelp Da Alvetina bestemte seg for å gifte seg, ble sønnen og svigerdatteren sjokkerte over nyheten og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til det. – Er du sikker på at du vil endre livet ditt så drastisk i din alder? – spurte Katja, og så bort på mannen sin. – Mamma, hvorfor ta så drastiske valg? – sa Ruslan nervøst. – Jeg skjønner at du har levd alene i mange år og har brukt mesteparten av livet på å oppdra meg, men nå å gifte seg virker bare dumt. – Dere er unge, dere tenker bare slik – svarte Alvetina rolig. – Jeg er seksti-tre år, og ingen vet hvor mye tid jeg har igjen. Men jeg har full rett til å leve den tiden som er igjen med den jeg elsker. – Ikke stress med å gifte deg, – prøvde Ruslan å overtale moren. – Du har bare kjent denne Juri i et par måneder, og nå vil du endre hele livet. – I vår alder må man ikke sløse bort tiden, – resonnerte Alvetina. – Hva har jeg å vite? Han er to år eldre, bor med datteren og familien hennes i en treroms, får god pensjon og har hytte. – Men hvor skal dere bo? – undret Ruslan. – Vi bor jo sammen, men til enda en person her blir det for trangt. – Ikke bekymre dere, Juri har ikke tenkt å ta våre kvadratmeter, jeg flytter til ham, – forklarte Alvetina. – Leiligheten der er stor, jeg og datteren hans har funnet tonen, alle er voksne folk, det blir ikke noen konflikter. Ruslan var bekymret, og Katerina prøvde å be ham forstå og respektere morens valg. – Kanskje vi bare er egoister? – tenkte hun høyt. – Det er jo behagelig for oss at din mor hjelper til og er barnevakt. Men hun har full rett til å ta styringen over sitt eget liv. Når hun har muligheten, skulle vi ikke stå i veien. – Det er en ting å flytte sammen, men hvorfor gifte seg? – skjønte ikke Ruslan. – Skal vi ha brud i hvit kjole og bryllup med konkurranser? – De er av den gamle skolen, kanskje det føles tryggere og mer sikkert for dem, – forklarte Katja. Alvetina giftet seg til slutt med Juri, som hun hadde møtt tilfeldig på gaten, og snart flyttet hun inn i hans leilighet. I starten var alt greit, familien tok henne imot, ektemannen var snill, og Alvetina følte hun hadde fått rett til lykke på tampen av livet. Nå kunne hun bare glede seg over hver dag. Men etter hvert begynte hverdagen som nygift i hans familie å vise seg. – Kunne du lage ovnsstekte poteter til middag? – spurte Inna. – Jeg skulle gjort det selv, men jeg har så mye på jobb og rekker ingenting. Du har jo god tid. Alvetina forstod hintet og tok over middagslagingen, som også betydde handling av mat, rengjøring, klesvask og til og med jobbing på hytta. – Nå er hytta et felles prosjekt, – sa Juri. – Datteren og svigersønnen har det for travelt, barnebarnet er liten, så vi gjør alt sammen. Alvetina protesterte ikke – hun trivdes med å være en del av stor og hyggelig familie, hvor man hjelper hverandre. Med den første ektemannen fikk hun aldri oppleve slik lykke – han var lat og snål, og til slutt stakk han av da Ruslan var ti. Tjue år har gått uten at de har hørt fra ham. Nå føltes alt riktig, så hun trivdes med pliktene. Sliten, ja, men aldri irritert. – Mamma, du er ingen hagearbeider, – sa Ruslan. – Etter hvert besøk på hytta går nok blodtrykket opp. Er dette sunt? – Det trenger jeg virkelig, og det gir meg glede, – svarte pensjonisten. – Når jeg og Juri dyrker mye grønnsaker, blir det nok til alle, og vi deler selvfølgelig. Ruslan var skeptisk – på flere måneder hadde de ikke blitt invitert hjem til Alvetina og Juri, ikke engang for å bli kjent. Ruslan og Katja hadde invitert Juri flere ganger, han lovet å komme, men hadde aldri tid, krefter eller mulighet. Til slutt ga de opp og godtok at den nye familien ikke var interessert i kontakt. Det viktigste for dem var at moren hadde det godt og var lykkelig. I begynnelsen var alt tilfredsstillende, og Alvetina trivdes med kjappe plikter. Men oppgavene ble stadig flere. Juri klaget over ryggen eller hjertet straks de kom på hytta – den omsorgsfulle kona hjalp ham i seng, mens hun selv bar kvister, raket løv og kastet søppel i hølen. – Kål- og kjøttsuppe igjen? – rynket Anton, Juris svigersønn. – Vi hadde jo det i går, jeg håpet på noe annet. – Jeg rakk ikke å lage noe annet, og fikk ikke handlet, – unnskyldte Alvetina. – Jeg har vasket alle gardinene og hengt dem opp igjen, ble sliten og måtte hvile litt. – Jaja, men jeg liker ikke kål- og kjøttsuppe, – vippet svigersønnen bort tallerkenen. – I morgen lager Alja festmiddag for oss alle, – svarte Juri raskt. Og hun stod faktisk på kjøkkenet en hel dag neste dag, for at alt skulle være oppspist på en halvtimes tid – etterpå var det opprydding, og sånn gikk det stadig. Nå kom datteren og svigersønnen med kritikk for alt mulig, og Juri støttet dem, mens han lot kona få skylden. – Jeg er jo heller ikke ung lenger, blir sliten og skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre alt alene? – sa Alvetina til slutt. – Du er min kone, du skal sørge for at alt er på stell i huset, – minnet Juri henne på. – Som kone har jeg ikke bare plikt, jeg har rettigheter også, – gråt Alvetina. Hun roet seg og prøvde igjen å være til glede og holde god stemning hjemme. Men en dag fikk hun nok. Den dagen skulle Inna og mannen til venner, og ville at Alvetina skulle passe datteren. – La jenta være hos bestefaren, eller ta henne med dere, for jeg skal på besøk til barnebarnet mitt i dag, – sa hun. – Hvorfor skal alle tilpasse seg deg? – utbrøt Inna irritert. – Det skal dere ikke, men jeg har heller ingen plikt til dere, – svarte Alvetina. – Barnebarnet mitt har bursdag, jeg sa fra på tirsdag. Ikke bare ignorerer dere det, nå vil dere i tillegg binde meg hjemme. – Det går ikke an, – rødmet Juri av sinne. – Inna har planer, og barnebarnet ditt er jo liten og merker ikke forskjell. Du kan gratulere henne i morgen. – Det går utmerket an å dra på besøk nå, sammen med dere, eller du kan passe barnebarnet mens jeg er borte, – svarte hun bestemt. – Jeg visste at ingenting godt kom til å komme ut av giftermålet ditt, – sa Inna bittert. – Hun lager middelmådig mat, passer dårlig på renholdet og tenker bare på seg selv. – Etter alt jeg har gjort her de siste månedene – mener du det? – spurte Alvetina Juri. – Ville du ha kone eller hushjelp til å tilfredsstille alle? – Nå setter du meg i dårlig lys, det er urettferdig, – sa Juri. – Ikke lag drama nå. – Jeg stilte bare et enkelt spørsmål og har rett til et ærlig svar, – sto hun på. – Hvis du tenker sånn, får du gjøre som du vil, men i mitt hus skal alle ta ansvar, – sa Juri stolt. – Da sier jeg opp, – svarte Alvetina og begynte å pakke tingene sine. – Tar dere imot en litt sliten bestemor igjen? – dro hun vesken og barnebarnets gave etter seg. – Jeg har vært gift og kommet tilbake, ikke spør – bare si: får jeg flytte inn igjen? – Klart det, – løp sønnen og svigerdatteren henne i møte. – Rommet ditt venter, og vi er glade for å ha deg tilbake. – Glade bare fordi jeg kommer, eller? – ville hun høre det hun ønsket. – Hvorfor ellers skulle man være glad for familie? – lo Katja. Da visste Alvetina nøyaktig at hun ikke var noen tjenestejente. Ja, hun hjalp hjemme og passet barnebarnet, men sønnen og svigerdatteren utnyttet henne aldri eller satte seg til rette. Her var hun bare mor, bestemor, svigermor og et helt medlem av familien – aldri hushjelp. Alvetina kom hjem for godt, søkte om skilsmisse og jobbet hardt med å glemme det som hadde vært.

Ble en hushjelp

Da Sigrid bestemte seg for å gifte seg, fikk sønnen og svigerdatteren fullstendig sjokk over nyheten. De klarte ikke helt å forstå hvordan de skulle reagere.

Er du sikker på at du vil snu opp ned på livet ditt i din alder? spurte svigerdatteren Ingrid, og kastet et blikk på mannen sin.

Mamma, hvorfor så drastiske avgjørelser? sa Thomas nervøst. Jeg skjønner jo du har vært alene lenge og brukt livet på å oppdra meg, men å gifte seg nå, er ikke det litt dumt?

Dere tenker slik fordi dere er unge, svarte Sigrid rolig. Jeg er seksti-tre år, og ingen vet hvor lenge man har igjen. Men jeg har full rett til å leve det som er igjen med noen jeg er glad i.

Men ikke vær så rask med å skrive dere, prøvde Thomas å overtale moren. Du har bare kjent denne Olav et par måneder, og allerede er du klar til å snu alt på hodet.

I vår alder må man ikke drøye ting, tiden går jo fort, mente Sigrid. Det eneste jeg trenger å vite er at Olav er to år eldre enn meg, han bor med datteren sin og hennes familie i en treroms, har god pensjon og har hytte.

Men hvor har dere tenkt å bo? undret Thomas. Vi bor jo sammen, det er rett og slett ikke plass til en til her.

Ikke vær så bekymret, Olav skal ikke ha noe av vår plass, så jeg flytter til ham, forklarte Sigrid. Der er det stor leilighet, og jeg har kommet godt overens med dattera hans, alle er voksne, så det blir ikke krangel eller styr.

Thomas bekymret seg, og Ingrid prøvde å overbevise ham om å akseptere morens valg.

Kanskje vi bare er egoister? funderte hun. Det er jo praktisk at din mor hjelper oss, passer Ida ofte. Men hun har all rett til et eget liv. Nå som hun har fått muligheten, bør vi ikke stå i veien.

Ja, det hadde jo vært greit om de bare bodde, hvorfor gifte seg? skjønte ikke Thomas. Orker ikke tenke på brudekjole og fest med lek og konkurranser.

De er nok litt gammeldagse, kanskje føler de seg tryggere og mer rolig sånn, forsøkte Ingrid å forklare.

Til slutt giftet Sigrid seg med Olav, som hun hadde truffet tilfeldig i byen, og etter kort tid flyttet hun inn hos ham. Det startet bra; familien tok henne inn, ektemannen var snill, og Sigrid tenkte at hun endelig hadde fått den lykken hun følte hun fortjente. Nå kunne hun nyte livet. Men etter hvert merket hun hvordan dynamikken ble endret.

Kan du lage kjøttkaker til middag? lurte datteren til Olav, Marianne. Jeg skulle gjort det selv, men det er så travelt på jobb, og du har god tid nå.

Sigrid skjønte tegningen og tok over matlagingen samtidig med innkjøp, støvsuging, klesvask og til og med turer til hytta.

Nå er vi gift, hytta er jo felles område, sa Olav. Datteren og svigersønnen har ikke tid til å dra dit, barnebarnet er liten, vi får gjøre alt sammen.

Sigrid sa ikke imot, hun likte å være del av en stor familie hvor hjelpsomhet var viktig. Fra første ekteskap hadde hun aldri opplevd det samme, der var mannen lat og utspekulert, og stakk av da Thomas var ti år. Nå, tjue år senere, visste de fremdeles ikke hvor han befant seg. Denne gangen føltes alt riktig, og hun kjente ikke på irritasjon selv om hun ble sliten.

Mor, du kan da ikke være arbeidskar på hytta! sa Thomas. Etter hver tur får du sikkert høyt blodtrykk, er det verdt det?

Klart det! Jeg får glede av arbeidet, svarte hun. Når vi får masse grønnsaker med Olav, er det nok til alle, vi deler selvfølgelig med dere.

Thomas var likevel skeptisk, ikke minst fordi ingen hadde invitert dem på besøk for å bli kjent med den nye familien. Thomas og Ingrid prøvde selv å invitere Olav, men han hadde aldri tid eller overskudd. Til slutt sluttet de å mase, og godtok at den nye familien ikke var så interessert i tett kontakt. Det viktigste for dem var bare å vite at moren var lykkelig.

Og til å begynne med var hun det, alle gjøremålene ga Sigrid glede. Men det ble mer og mer å gjøre, og hun begynte å føle seg overbelastet. Olav klaget over ryggen eller hjertet hver gang de kom til hytta, og den omsorgsfulle kona måtte få ham til å hvile mens hun selv bar ved, raket løv og kastet søppel.

Kjøttboller igjen? rynket svigersønnen hennes, Lars, på nesen. Vi hadde jo det i går, jeg trodde du skulle lage noe annet i dag.

Jeg rakk ikke å handle, og har brukt hele dagen på å vaske gardiner, så jeg ble sliten og måtte hvile litt, forsvarte Sigrid seg.

Greit nok, men jeg er ikke noe glad i kjøttkaker, sa Lars og skjøv tallerkenen unna.

I morgen lager Sigrid festmiddag, jeg lover! forsikret Olav.

Neste dag sto Sigrid på kjøkkenet hele dagen, og middagen forsvant på en halvtime. Etterpå ryddet hun alt alene, og det gikk slik hver uke. Da svigerdatter og datter stadig klaget på uvesentligheter, tok Olav deres side og fikk Sigrid til å fremstå som den skyldige.

Jeg er ikke ung jente heller, blir sliten og skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre absolutt alt alene? torde hun endelig foreslå en dag.

Du er min kone, du må holde huset i orden, minnet Olav henne.

Men som din kone burde jeg ha rettigheter, ikke bare plikter, sa Sigrid og fikk tårer i øynene.

Hun roet seg og prøvde å holde fred, gjøre alle til lags og sørge for god stemning. Men en dag fikk hun nok og mistet virkelig humøret. Den dagen skulle Marianne og Lars i besøk til venner, og de bestemte at barnebarnet deres skulle bli igjen hos Sigrid.

La heller lillejenta være med bestefar eller gå med dere, for jeg skal til min egen barnebarn, sa Sigrid.

Skal vi alle tilpasse oss deg, da? fnøs Marianne.

Ingen trenger det, men jeg har jo heller ingen plikt til dere. Barnebarnet mitt har bursdag, og jeg sa fra på tirsdag. Ikke nok med at dere ignorerer det, nå vil dere holde meg hjemme også.

Det går ikke an, ærlig talt, sa Olav irritert. Marianne får ødelagt planene sine, og barnebarnet ditt er liten, det gjør ingenting om du gratulerer henne i morgen.

Det gjør ingenting om vi alle drar og besøker min familie, eller du passer ditt barnebarn mens jeg er borte, svarte Sigrid bestemt.

Jeg sa jo at det ikke ville bli noe godt ut av dette ekteskapet, mumlet Marianne ondskapsfullt. Hun lager mat sånn passe, vasker dårlig, og tenker bare på seg selv.

Etter alt jeg har gjort her de siste månedene, mener du virkelig det? spurte Sigrid Olav. Vær ærlig, lette du egentlig etter en kone eller ei hushjelp?

Nå overdriver du, og prøver å gjøre meg til syndebukken, svarte Olav og blunket raskt.

Jeg spør helt vanlig, og har rett til svar, ga Sigrid seg ikke.

Hvis du insisterer, gjør som du vil, men i mitt hus må man ha orden, sa Olav stolt.

Da sier jeg opp, svarte Sigrid og begynte å pakke tingene sine.

Tar dere imot en sliten mamma og bestemor igjen? sa hun og bar veska og gave til barnebarnet. Gikk bort, giftet meg, kom tilbake. Nå vil jeg bare være i fred, ikke spør om noe, bare si: ønsker dere meg velkommen eller ikke?

Selvfølgelig, utbrøt Thomas og Ingrid. Rommet ditt venter på deg, og vi er glad for å ha deg tilbake.

Er dere glad bare sånn helt uten videre? ville Sigrid høre.

Hvordan kan man være glad for noe annet enn å få tilbake noen man er glad i? svarte Ingrid undrende.

Og da visste Sigrid at hun ikke var en tjener. Hun hjalp til hjemme og passet barnebarnet, men Thomas og Ingrid hadde aldri vært frekke og utnyttet henne. Her var hun virkelig bare mamma, bestemor, svigermor og et medlem av familien aldri hushjelp. Sigrid ble boende hjemme, søkte om skilsmisse selv, og prøvde å ikke tenke mer på det som hadde vært.

Rate article
Intigue Life
Ble en hushjelp Da Alvetina bestemte seg for å gifte seg, ble sønnen og svigerdatteren sjokkerte over nyheten og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til det. – Er du sikker på at du vil endre livet ditt så drastisk i din alder? – spurte Katja, og så bort på mannen sin. – Mamma, hvorfor ta så drastiske valg? – sa Ruslan nervøst. – Jeg skjønner at du har levd alene i mange år og har brukt mesteparten av livet på å oppdra meg, men nå å gifte seg virker bare dumt. – Dere er unge, dere tenker bare slik – svarte Alvetina rolig. – Jeg er seksti-tre år, og ingen vet hvor mye tid jeg har igjen. Men jeg har full rett til å leve den tiden som er igjen med den jeg elsker. – Ikke stress med å gifte deg, – prøvde Ruslan å overtale moren. – Du har bare kjent denne Juri i et par måneder, og nå vil du endre hele livet. – I vår alder må man ikke sløse bort tiden, – resonnerte Alvetina. – Hva har jeg å vite? Han er to år eldre, bor med datteren og familien hennes i en treroms, får god pensjon og har hytte. – Men hvor skal dere bo? – undret Ruslan. – Vi bor jo sammen, men til enda en person her blir det for trangt. – Ikke bekymre dere, Juri har ikke tenkt å ta våre kvadratmeter, jeg flytter til ham, – forklarte Alvetina. – Leiligheten der er stor, jeg og datteren hans har funnet tonen, alle er voksne folk, det blir ikke noen konflikter. Ruslan var bekymret, og Katerina prøvde å be ham forstå og respektere morens valg. – Kanskje vi bare er egoister? – tenkte hun høyt. – Det er jo behagelig for oss at din mor hjelper til og er barnevakt. Men hun har full rett til å ta styringen over sitt eget liv. Når hun har muligheten, skulle vi ikke stå i veien. – Det er en ting å flytte sammen, men hvorfor gifte seg? – skjønte ikke Ruslan. – Skal vi ha brud i hvit kjole og bryllup med konkurranser? – De er av den gamle skolen, kanskje det føles tryggere og mer sikkert for dem, – forklarte Katja. Alvetina giftet seg til slutt med Juri, som hun hadde møtt tilfeldig på gaten, og snart flyttet hun inn i hans leilighet. I starten var alt greit, familien tok henne imot, ektemannen var snill, og Alvetina følte hun hadde fått rett til lykke på tampen av livet. Nå kunne hun bare glede seg over hver dag. Men etter hvert begynte hverdagen som nygift i hans familie å vise seg. – Kunne du lage ovnsstekte poteter til middag? – spurte Inna. – Jeg skulle gjort det selv, men jeg har så mye på jobb og rekker ingenting. Du har jo god tid. Alvetina forstod hintet og tok over middagslagingen, som også betydde handling av mat, rengjøring, klesvask og til og med jobbing på hytta. – Nå er hytta et felles prosjekt, – sa Juri. – Datteren og svigersønnen har det for travelt, barnebarnet er liten, så vi gjør alt sammen. Alvetina protesterte ikke – hun trivdes med å være en del av stor og hyggelig familie, hvor man hjelper hverandre. Med den første ektemannen fikk hun aldri oppleve slik lykke – han var lat og snål, og til slutt stakk han av da Ruslan var ti. Tjue år har gått uten at de har hørt fra ham. Nå føltes alt riktig, så hun trivdes med pliktene. Sliten, ja, men aldri irritert. – Mamma, du er ingen hagearbeider, – sa Ruslan. – Etter hvert besøk på hytta går nok blodtrykket opp. Er dette sunt? – Det trenger jeg virkelig, og det gir meg glede, – svarte pensjonisten. – Når jeg og Juri dyrker mye grønnsaker, blir det nok til alle, og vi deler selvfølgelig. Ruslan var skeptisk – på flere måneder hadde de ikke blitt invitert hjem til Alvetina og Juri, ikke engang for å bli kjent. Ruslan og Katja hadde invitert Juri flere ganger, han lovet å komme, men hadde aldri tid, krefter eller mulighet. Til slutt ga de opp og godtok at den nye familien ikke var interessert i kontakt. Det viktigste for dem var at moren hadde det godt og var lykkelig. I begynnelsen var alt tilfredsstillende, og Alvetina trivdes med kjappe plikter. Men oppgavene ble stadig flere. Juri klaget over ryggen eller hjertet straks de kom på hytta – den omsorgsfulle kona hjalp ham i seng, mens hun selv bar kvister, raket løv og kastet søppel i hølen. – Kål- og kjøttsuppe igjen? – rynket Anton, Juris svigersønn. – Vi hadde jo det i går, jeg håpet på noe annet. – Jeg rakk ikke å lage noe annet, og fikk ikke handlet, – unnskyldte Alvetina. – Jeg har vasket alle gardinene og hengt dem opp igjen, ble sliten og måtte hvile litt. – Jaja, men jeg liker ikke kål- og kjøttsuppe, – vippet svigersønnen bort tallerkenen. – I morgen lager Alja festmiddag for oss alle, – svarte Juri raskt. Og hun stod faktisk på kjøkkenet en hel dag neste dag, for at alt skulle være oppspist på en halvtimes tid – etterpå var det opprydding, og sånn gikk det stadig. Nå kom datteren og svigersønnen med kritikk for alt mulig, og Juri støttet dem, mens han lot kona få skylden. – Jeg er jo heller ikke ung lenger, blir sliten og skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre alt alene? – sa Alvetina til slutt. – Du er min kone, du skal sørge for at alt er på stell i huset, – minnet Juri henne på. – Som kone har jeg ikke bare plikt, jeg har rettigheter også, – gråt Alvetina. Hun roet seg og prøvde igjen å være til glede og holde god stemning hjemme. Men en dag fikk hun nok. Den dagen skulle Inna og mannen til venner, og ville at Alvetina skulle passe datteren. – La jenta være hos bestefaren, eller ta henne med dere, for jeg skal på besøk til barnebarnet mitt i dag, – sa hun. – Hvorfor skal alle tilpasse seg deg? – utbrøt Inna irritert. – Det skal dere ikke, men jeg har heller ingen plikt til dere, – svarte Alvetina. – Barnebarnet mitt har bursdag, jeg sa fra på tirsdag. Ikke bare ignorerer dere det, nå vil dere i tillegg binde meg hjemme. – Det går ikke an, – rødmet Juri av sinne. – Inna har planer, og barnebarnet ditt er jo liten og merker ikke forskjell. Du kan gratulere henne i morgen. – Det går utmerket an å dra på besøk nå, sammen med dere, eller du kan passe barnebarnet mens jeg er borte, – svarte hun bestemt. – Jeg visste at ingenting godt kom til å komme ut av giftermålet ditt, – sa Inna bittert. – Hun lager middelmådig mat, passer dårlig på renholdet og tenker bare på seg selv. – Etter alt jeg har gjort her de siste månedene – mener du det? – spurte Alvetina Juri. – Ville du ha kone eller hushjelp til å tilfredsstille alle? – Nå setter du meg i dårlig lys, det er urettferdig, – sa Juri. – Ikke lag drama nå. – Jeg stilte bare et enkelt spørsmål og har rett til et ærlig svar, – sto hun på. – Hvis du tenker sånn, får du gjøre som du vil, men i mitt hus skal alle ta ansvar, – sa Juri stolt. – Da sier jeg opp, – svarte Alvetina og begynte å pakke tingene sine. – Tar dere imot en litt sliten bestemor igjen? – dro hun vesken og barnebarnets gave etter seg. – Jeg har vært gift og kommet tilbake, ikke spør – bare si: får jeg flytte inn igjen? – Klart det, – løp sønnen og svigerdatteren henne i møte. – Rommet ditt venter, og vi er glade for å ha deg tilbake. – Glade bare fordi jeg kommer, eller? – ville hun høre det hun ønsket. – Hvorfor ellers skulle man være glad for familie? – lo Katja. Da visste Alvetina nøyaktig at hun ikke var noen tjenestejente. Ja, hun hjalp hjemme og passet barnebarnet, men sønnen og svigerdatteren utnyttet henne aldri eller satte seg til rette. Her var hun bare mor, bestemor, svigermor og et helt medlem av familien – aldri hushjelp. Alvetina kom hjem for godt, søkte om skilsmisse og jobbet hardt med å glemme det som hadde vært.