«Jeg er så glad i deg, mamma» sa jeg til frokost da jeg var rundt 14 år gammel.
«Å ja?» smilte mamma tilbake. «Da kan du kanskje skrelle poteter neste gang før jeg kommer hjem fra jobb da kommer jeg til å merke det uten at du sier et ord.»
«Jeg elsker katten min!» pleide jeg å si mens jeg la kinnet mot den varme, myke pelsen.
«Kanskje du kunne bytte sanda hans da?» spurte pappa da. «Han sliter fælt med å sette seg i våt sand, vet du…»
Jeg hørte på foreldrene mine og ble alltid litt oppgitt: Jeg snakker om kjærlighet! Hva har potetskrelling og kattesand med det å gjøre?
Jeg husker fortsatt da jeg var en liten jente på rundt syv år og ble innlagt på sykehuset på Ullevål i noen uker. Reglene var strenge den gangen, og foreldrene fikk bare levere pakker på bestemte tidspunkter. De kunne kun se barna gjennom sykehusvinduet fra parken utenfor, akkurat i september mens det fremdeles var mildt ute.
Mamma kom til meg to ganger om dagen. Om morgenen og om kvelden sto det en pose på nattbordet mitt nyrørt bringebærsyltetøy, varm havregrøt, litt stekt fiskekake, alt hun hadde laget rett før hun kom. Akkurat passe mengde nok til å spise i én porsjon, for et par timer senere kom hun jo med ferskt. Inni posen, pakket inn i avisen så de ikke skulle bli klemt, lå det trefire tegneark med klær til papirdokka mi husker du de, med hvite fliker akkurat til å brette rundt armene? Jeg elsket å fargelegge og klippe ut slike klær. Mamma tegnet kjoler og skjørt, kåper og topper, pysjamaser. Hvordan hun rakk det, aner jeg ikke men hver gang var det noe nytt: sløyfer, prikker, små dusker
Jeg ba henne aldri om det. Det var ikke medisin, ikke noe jeg trengte for å bli frisk. Hun bare visste at dette gledet meg.
Den gangen var det hennes måte å si: «Jeg er glad i deg…» Jeg innså det først flere tiår senere, men jeg har aldri glemt det.
Vi undervurderer ofte de små tingene.
Ja, fine ord, kjærlighetserklæringer og dikt er viktige. Vi kvinner blir gjerne omtalt som noen som elsker med ørene, og vi trenger den bekreftelsen. Men om vi ikke ser handlingen bak, mister ordene mening og blir bare tomme lyder.
Klart, det føles stort å si «jeg elsker deg» med en gullring eller en eksklusiv middag, eller en tur med luftballong over Sørlandet. Men kjærligheten kan også uttrykkes mye enklere, og hverdagen gir oss utallige muligheter så lenge vi virkelig elsker.
Våre venner fikk en gang en dachs som ble lam i bakbeina. I tre år har hunden levd slik, men eieren laget selv en liten rullestol slik at favoritten hver dag kunne være med ut i frisk luft. Det hadde vært mye enklere å bære hunden eller trille den i en barnevogn, men det å sette hjul på hunden var kjærlighet i praksis fordi hunden ville gå selv.
Når ekte kjærlighet styrer oss, finnes det utallige måter å vise det på og vi gjør det, uten engang å tenke oss om.
Når du lister deg inn på rommet til barnet ditt for å rette på dynen og puten så ryggen ikke blir sår, trekker over beina så de små tær ikke fryser, eller forsiktig plukker mobilen ut av hånden til partneren så kveldens søvn ikke avbrytes av en melding alt det er kjærlighet.
Vi blir verdens beste kokker når vi lager morgenkaffe og stabler ostebiter til et tog på barnets tallerken, dampende mot en blomstereng av tomatbiter og eggeskiver.
Vi lytter i timesvis til venners bekymringer, finner på overraskelser og gaver, og skaper god stemning.
Vi gir bort våre siste kroner, uten å blunke, for medisin om det trengs
Vi spretter opp yndlingskjedet for å pynte opp karnevalskostymet til datteren vår.
Livet er langt, men også kort
De små detaljene blir sittende, lenge. Det er hjertet som kjenner det øyeblikket der et «jeg er glad i deg» virkelig betyr mest.
Så lenge jeg kan huske, gikk både mamma og mormor ut i gangen når pappa eller bestefar kom hjem fra jobb for en mann burde kjenne at han er ventet. Jeg prøver å gjøre det samme.
Nå sitter jeg foran skjermen, knoter på tastaturet, prøver å få tankene til å bli noe fornuftig. Hører nøkkelen i døra og tenker: Nå skal jeg reise meg straks, bare jeg blir ferdig med denne setningen, så ikke jeg mister tråden. Jeg ser over skulderen mot døra, smiler og sier: «Gi meg to minutter, så lager vi middag.» Og så forsvinner jeg inn i mine kronglete ord og tegn.
Plutselig, nesten lydløst, lander det en kopp med sterk te og en asjett med to brødskiver og to sjokoladebiter på bordet ved siden av meg. Jeg ser på brødskivene det er sylte, skinke, ost, tomat, oliven alt som fantes i kjøleskapet, og sjokoladen er pakket opp på forhånd (så jeg ikke skal behøve å bruke tid på slikt). Og i stillheten i stua hører jeg en kjærlighetserklæring sterkere enn alle ord.
Akkurat da vet jeg at det finnes ingen mer konkret måte å si «jeg er glad i deg» på i dette livet.
Det er utrolig viktig å kunne uttrykke kjærlighet uten bruk av ord.
Gjennom en tur til fjells, nykokt potet, en strøket skjorte eller en sjokoladekake med jordbær, en etterlengtet dukke eller en fylt kattematskål, et kyss eller et varmt rundt teppe, et åpnet paraply over en som fryser, pannekaker delt med kaninører, likes i chatten, smil, blikk.
Det spiller ingen rolle om du snakker om endringer i samfunnet eller et tapt mål i cupfinalen det viktigste er hvordan du er til stede.
Det betyr ingenting om du drikker champagne fra tynne glass på Aker Brygge eller kaffe fra pappkrus under høstregnet det viktigste er stemningen.
Om du går kveldstur i Paris eller i åkeren på Jæren det som betyr noe, er hvem du går sammen med.
Vi må aldri glemme: de mest rørende, levende og etterlengtede ordene «jeg er glad i deg» mister glansen hvis de ikke vises i handling. Og det må vi aldri la skje.
Kjærlighet måles aldri kun med ord.
Det er den hverdagslige omsorgen som virkelig teller og det er denne sannheten jeg har lært, og alltid kommer til å huske.
