Julie lå strakt ut på sofaen og gråt bittert. For et par måneder siden hadde mannen hennes innrømmet at han hadde en annen kvinne – og nå skulle hun ha barn. – Julie, unnskyld, men to år uten barn er lenge. Jeg begynte å tvile på meg selv, – stotret Geir – og nå… vel, hun er gravid… – Elskerinne, – hvisket Julie. – Kall det hva du vil. Om noen måneder blir vi foreldre. Beklager. Julie begynte ikke å grave i hvorfor Geir hadde ventet så lenge. Han forlot henne bare to måneder før fødselen, rett før nyttår. Den stakkars kvinnen hadde ikke engang orket å kle av seg kvelden før, hadde grått ut alt hun hadde av krefter og tårer, og ble liggende sliten på sofaen. Plutselig kom minnene om en fjern nyttårsaften fra barndommen. Julie gikk på femte trinn den gangen. Etter skoletid dro hun og venninnene ofte innom bruktbutikken. Det var som en eventyrbutikk. Klær og sko interesserte dem ikke så mye, men suvenirer, leker og smykker – det var noe annet. Akkurat den dagen fikk Julie straks øye på en fantastisk smykkeskrin; himmelblått med gullinnslag. Julie greide ikke ta blikket fra det. Selgeren åpnet skrinets lokk, og magisk musikk strømmet ut. Fra dypet av blå fløyel steg en ballerina i snøhvit kjole og begynte å danse. Julie sto som forsteinet og glemte å puste. Så viste selgeren også den lille, skjulte skuffen – perfekt til smykker. Venninnene hennes, Nina og Ingrid, stimet straks til og utbrøt: – Oi, så fint! Utrolig! – Hva koster det? skjøt Nina ut. Selgeren smilte og nevnte en uoppnåelig sum for barna – fem kroner. «Så mye kommer jeg aldri til å klare å spare», tenkte Julie. I de dager fikk barna bare tredve øre til lunsj, og det holdt faktisk til et måltid. Noen ganger kunne man si at man skulle på kino, da ga mamma femti øre. Synd pappa var på jobb i Nord-Norge og kom ikke hjem før om en uke. Han ville nok ha kjøpt det til henne. Moren var det uansett ikke vits å spørre. Julie hørte det skarpe morsstemmen for seg: «Hva har du funnet på nå? En ballerina for fem kroner! Da kjøper jeg heller tre kilo kjøtt – så får dere karbonader i en uke.» Nei, det var bare å vente på pappa. Nå stakk Julie innom bruktbutikken hver dag for å beundre ballerinaen. Selgeren, en hyggelig fyr, sveivet alltid opp skrinets mekanisme når han så henne. Etter seks dager kunne Julie alle detaljene ut og inn; slitt hjørne, avskallet kant, den manglende tåspissen på ballerinaen – og en nesten usynlig prikk på kjolen. Men Julie så alt. Da pappa endelig kom hjem, dro hun ham straks med til bruktbutikken. – Den er solgt, sa selgeren trist. Bare for noen timer siden. Dere rakk det ikke, – sukket han. De varme tårene trillet, og Julie gråt uten sjenanse. – Julie, Julie! – Pappa prøvde å trøste. – Ikke gråt. Vil du ha noe annet? Hva med en stor sjokoladekake? Trøffelkake, som du liker? Julie nikket. Trøffelkaken med sjokoladesopper var favoritten. Men hun sluttet ikke å gråte. Det var så vondt å tenke på ballerinaen. Neste dag kom Ingrid på skolen med den etterlengtede smykkeskrinet. Da Julie skjønte at det var venninnen hennes som hadde fått det, blusset missunnelsen og sorgen opp igjen. Ingrid sveivet opp musikken og danserinnen steg opp. Klassen satt andektig og så på. Stolte Ingrid sa: – Bestemor kjøpte den til meg i går. Hun er her for å feire nyttår. Vi var innom bruktbutikken – jeg hadde sett på dette skrin i en uke. – Jeg også, sa Nina med snurt stemme. Julie orket ikke mer, hun brast ut i gråt. Petter fra klassen kom bort: – Julie, hvorfor gråter du? – Ingenting, ropte Julie og løp ut av klasserommet. Alle visste at Petter var forelsket i Julie. Jentene var misunnelige, men Julie brydde seg ikke. Hun stod med pannen mot den iskalde ruten. – Julie, jeg skal kjøpe et sånt til deg, prøvde Petter å trøste bakfra. – Hvor finner du et sånt ett da? – svarte Julie hånlig. – Tulling, ropte hun, og løp av gårde. «Nå har jeg jammen såret Petter også!» Der ute i vinterkulda gråt hun enda mer. Det var mange kuldegrader. Julie ble stående ute i skolegården i bare sko og tynn jakke i en halvtime. Klart hun ble syk. Petter kom den dagen hun var borte fra skolen: – Julie, jeg har ikke funnet ballerinaen ennå, men jeg skal. Lover! – Du er dum, Petter! Du får aldri tak i en sånn. Den er laget i Tyskland – det står det under. Hvor skal du finne en sånn? – svarte hun irritert. – Tyskland? Altså DDR? – spurte Petter. – Ja, bekreftet Julie trist. – Da drar jeg til DDR! svarte han bestemt. Fra da av ble de nære venner. Først på barnslig vis. Så – i åttende – våget Petter å kysse Julie. Hun sa ikke imot. Nå var de kjærester, med klemmer og kyss. Etter tiende klasse måtte Petter i militæret – og havnet ironisk nok i Tyskland. Han sendte brev, iblant på spøk der han skrev at han ennå ikke hadde funnet ballerinaen. Men Julie ventet ikke på Petter. Et halvt år før han kom hjem, møtte hun Geir – på første date sang han en sang for henne som han selv dikta og spilte på gitar. Julie smeltet, og to måneder senere giftet de seg. Da Petter kom tilbake, og fant ut at Julie var gift, tok han hyre på en norsk båt og dro til sjøs. Han var sjelden i hjembyen, og Julie møtte ham aldri igjen. *** Julie reiste seg motvillig fra sofaen. Drakk en kopp kaffe. Disse dagene kom minnene om Petter stadig oftere. Plutselig innså hun at det ikke var tapet av Geir som sved mest, men alt hun aldri fikk opplevd med Petter. Hvor var han nå? Gift? Det var nyttårsaften. Hun måtte feire på et vis. Venninnene var opptatt med familiene. Det føltes feil å dukke opp hos noen uanmeldt. Julie gikk til markedet og nærbutikken, kjøpte litt forskjellig for å prøve å gjøre kvelden hyggelig med god mat. Da hun kom inn i oppgangen med poser, møtte hun en mann utkledd som nisse på vei ut av heisen. Ved synet av ham kom tårene igjen. – Hvorfor gråter du, jenta mi? spurte nissen med påtatt gammel stemme. – Det er jo fest! Her – ta denne. Han rakte henne en eske fra sekken, og forsvant ut i mørket. Julie rakk ikke engang å takke. Esken var tung. Hun gikk ut på kjøkkenet og pakket opp gaven. Der lå… et helt nytt, himmelblått smykkeskrin med gullmønster. Julie løftet lokket forsiktig, og musikken startet. Fra den dype fløyelen steg ballerinaen, dansende. Julie åpnet den hemmelige skuffen. Der lå en giftering. Hun løp bort til vinduet. Ute på tunet skimtet hun nissen. Hun hoppet i tøflene og for ut. Litt sjenert ble hun stående, men akkurat da snudde nissen seg. De løp mot hverandre. Julie kastet seg i armene hans og hvisket: – Din tulling! Du fant den likevel. – Jada, sa Petter. Jeg fant den. I Tyskland. Jeg lovte det jo.

Julie lå på divanen og gråt sårt. For et par måneder siden hadde mannen hennes, Geir, innrømmet at han hadde en annen kvinne. Og hun var gravid.
Julie, unnskyld, men vi har bodd sammen i to år uten barn. Det er lenge. Jeg begynte å tvile på meg selv, mumlet Geir, men nå ja, altså, min venter barn…
Elskerinne, hvisket Julie.
Kall det hva du vil. Barnet kommer om et par måneder. Beklager.
Julie orket ikke spørre hvorfor Geir hadde ventet så lenge. Det gjorde enda mer vondt at han forlot henne rett før nyttårsaften, bare to måneder før barnet skulle komme.

Denne kvelden hadde Julie ikke engang orket å kle av seg. Utslitt, både mentalt og fysisk, lå hun på sofaen. Da kom hun, uten å forstå helt hvorfor, til å tenke på en nyttårsaften fra barndommen.

Julie gikk den gangen i femte klasse. Etter skolen brukte hun å gå innom brukthandelen sammen med venninnene sine. Den butikken var som en butikk full av små skatter, med ting fulle av hemmeligheter.

Klær og sko brydde de seg ikke om, men suvenirer, leker og smykker å, det var spennende! Den dagen så Julie straks det vakre smykkeskrinet i lyseblått med gullmønster. Hun klarte ikke ta blikket fra det.

Da ekspeditøren åpnet lokket og vakker musikk strømmet ut, kom en liten ballerina i hvit tyllskjørt til syne, og begynte å danse. Julie ble stående målløs. Til og med puste glemte hun. I skrinet var det også en liten, hemmelig skuff til smykker.

Venninnene Kari og Ingrid stimet til og ble straks begeistret:
Se det, for en skatt! Så nydelig!
Kari spurte ivrig:
Hva koster det?
Ekspeditøren smilte og sa en sum som for barna var svimlende fem kroner.
«Det klarer jeg aldri å spare,» tenkte Julie trist.
Og det virket sant. På den tiden fikk barna bare tretti øre til skolemat. For den summen fikk man et helt måltid.
Hun kunne kanskje si at hun skulle på kino, da kunne mamma gi femti øre.
Synd at pappa var ute på jobbreisen og ikke kom hjem før om en uke. Han ville kanskje kjøpt det. Å be mamma var bortkastet.

Julie hørte allerede morens stemme for seg:
«Hva sier du? Ballerina til fem kroner? Jeg kjøper heller tre kilo kjøttdeig det blir kjøttkaker i ukevis.»
Nei, mamma kunne hun ikke spørre. Hun måtte vente på pappa.

Så Julie snek seg innom brukthandelen nesten hver dag for å se på ballerinaen. Ekspeditøren, en snill mann, lot henne høre musikken hver gang hun kom.
På seks dager lærte hun seg å se alle detaljene i skrinet. Hun så at et hjørne var slitt, et lite hakk, og ballerinaen manglet en sko. Det var også et lite støvflekke på skjørtet. Men Julie elsket skrinet akkurat som det var.

Så snart pappaen kom hjem, dro hun ham med til brukthandelen.
Solgt, sa ekspeditøren trist. Gikk bare noen timer før dere kom. Det var synd.
Julie klarte ikke holde tårene tilbake og begynte å gråte åpent.
Julie, vesla! sa faren mildt. Ikke vær lei deg. Skal jeg kjøpe kake til deg i stedet? Trøffelkake, favoritten din.
Julie nikket. Hun elsket sjokoladekakene, spesielt toppingen av sjokoladesopper.

Men tårene stoppet ikke, for det var ikke kaka hun ønsket seg, men ballerinaen.

Dagen etter kom Ingrid til skolen med smykkeskrinet.
Da Julie så venninnen med det som var hennes største ønske, kjente hun sorgen i hjertet igjen.
Ingrid trakk opp lokket, og musikken fløt ut. Alle i klassen samlet seg for å se, og Ingrid fortalte stolt:
Bestemor kjøpte det til meg. Hun kom fra bygda for å feire nyttår med oss, og jeg dro henne rett i bruktbutikken. Jeg har stått og sett på skrinet i en hel uke.
Jeg også, sa Kari litt såret.
Julie greide ikke mer. Hun brast i gråt.
Petter Spenstig spurte:
Julie, hva gråter du for?
Ingenting! ropte Julie, løp ut av klasserommet og dultet til Petter.

Alle visste at Petter var forelsket i Julie. Jentene misunte henne, men hun brydde seg ikke noe særlig om gutter.

Julie sto med pannen mot det iskalde vinduet i gangen.
Julie, jeg skal kjøpe et likt et til deg, ikke vær lei deg, sa Petter lavt, og kom bort til henne bakfra.
Hvor tror du du finner et sånt, svarte Julie surt. Din dust! ropte hun og løp ut.

«Nå har jeg jo vært slem med Petter også!» gråt hun enda mer da hun kom utenfor.

Det var skikkelig kaldt den dagen. Julie ble ute lenge, og selvfølgelig ble hun syk.

Petter kom den dagen hun ikke kom på skolen.
Julie, jeg har ikke funnet ballerinaen ennå, sa han, men jeg lover å lete.

Du er teit, Petter. Den er utenlandsk. Nederst står det Made in DDR. Tror du virkelig du finner en sånn?
DDR det er vel Tyskland? spurte Petter usikkert.
Ja, svarte hun trist.
Da får jeg dra dit en dag, sa han alvorlig.

Etter det ble Julie og Petter nære venner. Først på barnlig vis, og i åttende klasse våget han å kysse henne. Hun trakk seg ikke unna, og etter det var de kjærester.

Etter tiende klasse ble Petter innkalt til militæret, ironisk nok til tjeneste i Tyskland.

Petter sendte brev til Julie. Av og til spøkte han med at han ikke hadde funnet ballerinaen ennå.

Men Julie ventet ikke på Petter. Et halvt år før han kom hjem, møtte hun Geir. Han sjarmerte henne straks, skrev en sang til henne og spilte den på gitar. Hjertet hennes smeltet, og to måneder senere giftet de seg.

Da Petter kom tilbake, fikk han høre at Julie hadde giftet seg. Han tok hyre på en norsk handelsbåt og ble sjelden å se i byen. Han og Julie møttes aldri igjen.

***

Julie reiste seg tregt fra sofaen og laget seg en kopp kaffe. Ofte i disse dagene, merket hun, tenkte hun på Petter. Og plutselig forstod hun at tårene hennes ikke bare var for Geir, men ennå mer for alt som ikke ble mellom henne og Petter. Hvor var han nå? Hadde han giftet seg?

Det var 31. desember. Hun måtte finne en måte å feire nyttår på. Venninnene hadde familiene sine. Hun kunne ikke bare komme uventet.

Julie gikk på torget og i nærbutikken. Kjøpte litt for å forsøke å lage seg en hyggelig kveld alene. Noen gode retter til nyttåret.

Da hun kom inn i oppgangen med bæreposer, steg en mann kledd som Julenissen ut fra heisen.
Hun klarte ikke holde tårene tilbake.

Hvorfor gråter du, barnet mitt? sa han med skøyeraktig gammelmannsstemme. Det er fest, ikke tid for tårer. Her, til deg. Han rakte henne en gaveeske og ble borte i trappeoppgangen.

Hun fikk ikke engang takket. Esken var tung.

Julie gikk inn på kjøkkenet og pakket opp gaven.
Der, inne i esken, lå et helt nytt blått smykkeskrin med gullinlay. Hun åpnet forsiktig lokket, trakk opp spaken. Musikk strømmet ut, og opp fra fløyelen danset en ballerina denne gangen hadde hun begge balletsko.

Julie åpnet den hemmelige skuffen. I den lå en gullring.

Hun hastet bort til vinduet. Nede i gården sto Julenissen og vinket mot henne. Uten å tenke smatt hun i tøflene og løp ut. Hun nølte litt ved døra, men da snudde Julenissen seg. De kastet seg i armene på hverandre.

Klistret inntil den varme frakken hvisket Julie:
Din tulling! Du fant det likevel!
Ja! svarte Petter mykt. Fant den i Tyskland, jeg hadde jo lovet deg…