Den lykkelige feiltakelsen… Jeg vokste opp i en familie uten far – det var mamma og bestemor som oppdro meg. Allerede i barnehagen begynte jeg å merke savnet etter en far. Særlig på barneskolen! Jeg var så misunnelig på jevnaldrende som stolt gikk hånd i hånd med sine høye, sterke fedre, lekte og syklet sammen med dem, eller kjørte bil. Ekstra vondt var det når en pappa kysset datteren eller sønnen sin, løftet dem opp og lo sammen med dem. Da jeg så dette utenfra, tenkte jeg alltid: «For et utrolig lykke!» Min egen far hadde jeg også sett… Men bare på ett eneste fotografi, der han, som andre fedre, smilte – men ikke til meg! Mamma sa at han var polfarer og bodde langt, langt nord – så langt at han ikke kunne komme hjem. Han hadde reist og jobbet der, men sendte regelmessig gaver til bursdagen min. I tredje klasse innså jeg til min store skuffelse at jeg ikke hadde noen pappa som var polfarer… Jeg hadde faktisk aldri hatt det! Ved en tilfeldighet hørte jeg mamma si til bestemor at hun ikke orket å lyve lenger, gi gaver i farens navn – når han faktisk hadde forlatt oss. Han levde godt, men hadde aldri ringt sønnen sin eller gratulert hverken til bursdag eller jul. «Artem elsker disse høytidene så mye! Det er de eneste dagene han føler litt støtte, om så fra en fjern, mystisk, men likevel nær person.» Før bursdagen sa jeg til mamma og bestemor at jeg ikke ville ha flere bursdagsgaver «fra far» – fra en som ikke fantes. «Baker dere bare favorittkaken min ‘Fuglemelk’, så er jeg fornøyd.» Vi levde beskjedent – bare på mammas og bestemors små lønninger. Da jeg ble student, jobbet jeg ekstra som transportarbeider på stasjonen og i butikker. En gang foreslo naboen Slavka at jeg skulle jobbe som julenisse for ham i førjulstiden, i barnehager og hos familier. Barnehager takket jeg nei til – altfor krevende. Men små oppdrag hjemme hos folk, det gikk jeg med på. Slavka ga meg en notatbok med rim og gåter og kundeadresser. Repertoaret var lett – mye enklere enn å ta eksamen. Nervøs var jeg likevel. Men mitt første oppdrag gikk forbausende bra. Utslitt, men stolt og glad kom jeg hjem, regnet sammen det jeg hadde tjent – og nesten danset av glede. Så mye hadde jeg aldri klart å tjene i løpet av et halvt år med slit. Etter det fortsatte jeg hver vinter som julenisse, og ellers jobbet jeg i studentbrigader om sommeren. Kjærlighetslivet gikk trått – med studier og småjobber var det lite tid. Kjærester hadde jeg, men det ble aldri til noe mer. «Når jeg er ferdig med studiene, får en god jobb og ordentlig lønn, da kan jeg tenke på familie,» drømte jeg. Etter studiene, da jeg jobbet som ingeniør, om enn i en lav stilling, tenkte jeg å kjøpe en bruktbil. Vi hadde grei økonomi, men fortsatt for lite til bil – og jeg ville så gjerne ha en egen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen julenisse-oppdrag igjen. Mamma fant frem kostymet fra klesskapet, pusset det opp med glitrende pynt. Den nybørstede hvite skjegget likte jeg også – det skjulte ansiktet mitt godt. Tykke øyebryn festet jeg på, og da jeg endelig så meg i speilet, var jeg fornøyd. Mamma sukket og sa stille: – Nå er det på tide du får egne barn, Artem – og ikke bare underholder andres. – Det rekker jeg nok, – svarte jeg. – Jaja, mamma, ønsk meg lykke til! Uken før nyttår satte jeg inn en annonse i lokalavisen – og fikk femten oppdrag. Etter å ha strøket de første seks adressene på lista, leste jeg neste: «Salgata 6, leilighet 19». Jeg gikk av trikken og så etter huset. Salgata ligger nær byens periferi, ganske mørkt og stille. Men jeg fant nummer 6 raskt, gikk opp i andre etasje og ringte på. Døren åpnet en gutt på fem–seks år. – På skogbrynet bor jeg i en liten hytte… – begynte jeg rutinemessig. Men gutten avbrøt: – Vi har ikke invitert julenissen! – Jeg kommer på besøk til snille barn uansett, – svarte jeg, litt usikker. – Er mamma og pappa hjemme? – Nei. Mamma er hos bestemor Tone og gir sprøyte. Kommer snart. – Hva heter du? – Artem. «Så jeg er navnebror,» tenkte jeg overrasket. Men jeg sa ikke til ham at jeg også het Artem – for jeg var jo julenissen! – Artem, hvor er juletreet deres? – På rommet mitt. Han tok meg i hånden og ledet meg inn på sitt rom – like enkelt møblert som resten av den lille leiligheten. På et lite bord ved sengen sto det ingen juletre, bare en furukvist i en stor glasskrukke, pyntet med små leker og en enkel lyslenke. Ved siden av sto to bilder i like rammer – en mann og en kvinne. Nysgjerrig så jeg nærmere – og frøs til: Fra bildet smilte jeg… «Men det er ikke mulig!» Jeg stirret. Jo – på bildet til venstre, min studentdundert i vindjakke. Til høyre – jenta, Lena Gornova. Vi hadde møtt hverandre en sommer på studentjobb. Hennes bilde var nå av en trist men vakker kvinne, milevis unna den glade, unge Lena jeg husker. – Hvem er det? – spurte jeg, nesten ikke kjent min egen stemme. – Det er mamma. – Din? – Min. – Heter hun… Lena? – utbrøt jeg. – Oi, riktig! Du gjettet! Da er du ekte julenisse! Jeg trodde ikke de fantes. – Og han her? – Jeg pekte på mitt eget fjes, og skjønte plutselig at denne Artem var min sønn. – Det er pappaen min! Han er ekte polfarer! Mamma sier han jobber på en kjempestor isflak langt, langt nord – så jeg har aldri sett ham… Men han sender meg alltid presanger til bursdag og nyttår. I år får jeg også gave fra ham under puten, for det er der julenissen gjemmer dem. Sjokkert husket jeg min egen barndom og «pappa polfarer». Kaller alle mødre fedrene polfarere, og sender dem til Nordpolen? Nå var jeg en av disse fedrene selv. Sorgen stakk meg i hjertet. Jeg mintes min korte, heftige romanse med Lena… Da vi skiltes utvekslet vi telefonnumre, men jeg ringte henne aldri, og noen dager senere fikk jeg telefonen stjålet. Jeg tenkte ofte på henne, men studier, venner og tilfeldige kjærester skjøv henne ut av livet mitt… Hun hadde altså bodd i samme by, ikke glemt meg, og oppdratt min sønn alene – med mitt bilde sammen med sitt. Jeg skulle akkurat til å fortelle Artem at jeg er pappaen hans, da døren åpnet seg og Lena kom inn: – Unnskyld, Artem, jeg ble litt sen – måtte sende bestemor Tone til sykehus. Da hun så meg, utbrøt hun: – Oi, vi har ikke invitert julenissen! Gleden og tårene strømmet – jeg rev av meg lue, skjegg og øyebryn… – Artem?! – utbrøt Lena. Hun sank sammen på puffen, gråt høyt, så selv lille Artem ble litt forskrekket. Men med synet av sønnen kom hun fort til seg selv igjen. Jeg sa til Artem at jeg var kommet fra nord og blitt julenisse for å overraske ham og mamma. Artem var ekstatisk, lo, sang og leste dikt for oss – og visste at julenissen kom til å legge pappas gave under puten. Artem sovnet, mens Lena og jeg snakket sammen til det grydde dag, som om ikke årene hadde gått. Da det ble morgen, gikk jeg ut for å kjøpe enda en gave, og oppdaget at jeg hadde tatt feil adresse. Jeg hadde gått til hus 6A, i stedet for 6. Men egentlig – det var jo den helt rette, den jeg trengte mest! «For en lykkelig, skjebnesvanger feiltakelse,» tenkte jeg og smilte. Nå er vi tre! Og vi er så lykkelige! Mamma og bestemor fryder seg over barnebarn og oldebarn – Artem Artemovitsj!

EN LYKKELIG FEIL…

Jeg vokste opp i en liten familie uten far. Det var mamma og mormor som oppdro meg. Allerede i barnehagen merket jeg at jeg savnet en far. Men på barneskolen, der var det virkelig vondt. Jeg misunte ungene som stolt holdt pappaen sin i hånden, syklet sammen eller kjørte rundt i bilen med ham. Særlig gjorde det vondt hver gang jeg så en far løfte, holde og kysse datteren eller sønnen de lo så godt sammen hele tiden. Herlighet, jeg tenkte: «Sånn er lykken»

Min egen far hadde jeg bare sett på ett bilde han smilte likt som de andre fedrene, men det var ikke til meg. Mamma pleide å si at han var polarforsker, bosatt langt, langt nord. Så langt at han aldri kunne besøke oss. Han jobbet der, men sendte alltid presanger til bursdagene mine.

I tredje klasse skjønte jeg den bitre sannheten jeg hadde ingen polarforsker til far. Jeg hadde aldri hatt det heller! En kveld overhørte jeg mamma sier til mormor at hun ikke orket å lyve mer, ikke ville gi meg gaver i pappas navn, denne mannen som egentlig hadde sviktet oss. Han levde rikt, men ikke én gang hadde han ringt eller gratulert meg, ikke til bursdag, ikke til jul.

«Å, Even, han elsker jo disse dagene», sa mamma. «Det er de eneste tidene han kan føle støtte fra en mystisk, fjern, men nær person.»

En dag før bursdagen min sa jeg til mamma og mormor at jeg ikke lenger ville ha gaver fra «pappa» som ikke finnes. «Bare bak meg favorittkaken min Fuglemelk, mer vil jeg ikke ha.»

Vi levde enkelt og fattig kun på mammas og mormors små lønninger. Da jeg ble student tok jeg på meg tunge løft på Oslo S eller hos den lokale Rema-butikken.

En dag kom naboen, Svein, og spurte om jeg ville være julenisse på oppdrag i barnehager og hjem like før jul selv hadde han fått nok. Jeg sa straks nei til barnehagene, det virket altfor vanskelig der måtte man spille teater, og nissen jobber alltid med en «Snøfrøken». Men hjemmebesøk som nissen, det kunne jeg prøve.

Svein ga meg et hefte med rim, gåter og adresselister. Det var lett å lære, dette var jo ikke avansert matematikk. Men nervøs var jeg likevel.

Første jobben gikk merkelig nok helt fint. Da jeg kom hjem etter å ha besøkt alle barna på lista, sliten, men lykkelig over å ikke ha dummet meg ut, telte jeg opp lønna, nesten hoppet av glede så mye hadde jeg aldri tjent på flere måneders slit. Etter dette nisser jeg hver vinter, og om sommeren tjente jeg i studentbyggelag.

Samtidig gikk livet ellers litt på vent studier og tilfeldige jobber, jenter fantes, men det ble aldri alvor. «Først skal jeg fullføre studiet, få en ordentlig jobb, lønn, bo ordentlig, da kan jeg starte familie», drømte jeg.

Så, med ingeniørjobben, om enn med lav stilling, bestemte jeg meg for å kjøpe bruktbil. Nå hadde vi grei økonomi, men ikke nok til bil, og jeg ønsket meg så sårt min egen. Dermed tok jeg på meg nissejobben igjen.

Mamma fant kostymet fra skapet og pyntet det ekstra hun la på glitter og ristet ut skjegget, så det så ut som snø. Jeg satte på meg tykke hvite øyenbryn og inspiserte «Julenissen» i speilet. Det så fint ut.

Da sukka mamma: «Even, det er på tide med egne barn, nå har du underholdt andre sine lenge nok.»

«Det kommer,» svarte jeg og ga henne et kyss på kinnet. «Ønsk meg lykke til, mamma nå går jeg og tjener penger.»

Uka før nyttår la jeg ut en annonse i Aftenposten, og femten oppdrag kom inn. Da seks adresser var unnagjort, leste jeg opp neste; «Hageveien 6, leilighet 19.»

Jeg gikk av trikken, og trasket mot huset. Hageveien ligger nesten ute på byens grense, med svakt gatelys. Men jeg fant nummer 6 raskt, gikk opp til andre etasje og ringte på.

En liten gutt på fem-seks år åpnet.

«På engen der grantrærne stikker» begynte jeg med et rim. Gutten avbrøt meg, bestemt: «Vi har ikke invitert nissen!»

«Nissen trenger ingen invitasjon, han besøker snille barn,» svarte jeg raskt, selv om jeg ble litt satt ut. «Er mamma og pappa hjemme?»

«Nei, mamma gikk til naboen, til bestemor Tone, for å gi sprøyte. Hun kommer snart tilbake.»

«Hva heter du da?»

«Even.»

«Hmm, tuller du? Jeg også!», tenkte jeg, overrasket, men holdt kjeft. Jeg kunne jo ikke si dette jeg var jo nissen!

«Even, hvor står juletreet?»

«I rommet mitt.»

Han tok meg i hånden og viste vei, inn til et lite, enkelt soverom. På stuebordet, ved siden av sengen, sto ingen stor gran, bare en kvist i en stor glasskrukke, pyntet med miniatyrleker og en billig lyslenke med farger.

Ved siden av sto to bilder ett av en mann, ett av en kvinne. Jeg så nærmere… Billedrammen til venstre var det min gamle student-portrett? Jeg stivnet, så grundig ja, det var meg! Helt umulig…

Kvinnebildet, til høyre, var av Eline Hovda. Vi hadde møtt hverandre på et studentbygg-prosjekt en sommer. Men hennes foto var ikke fra studenttid, det var voksen, kvinnen stirret trist og vennlig.

«Hvem er det?» spurte jeg, litt skjelvende.

«Det er mamma.»

«Din?»

«Min.»

«Heter hun… Eline?» klarte jeg knapt å puste.

«Oj, du klarte det! Da er du ekte julenisse! Jeg trodde ikke det fantes.»

«Og dette?» Jeg pekte på mannen på mitt eget ansikt anende sannheten.

«Det er pappa. En ekte polarforsker! Tenk, han bor på en stor isbre! Mamma sier han dro da jeg var veldig liten. Derfor har jeg aldri møtt ham men på bursdagen og nyttår får jeg alltid gave fra ham. Hvis jeg leter under puta på nyttår, finner jeg gaven det sier mamma nissen alltid legger den der.»

Jeg sto der, rystet. Barndom, og «polarforsker-pappa»-historien, det samme mamma fortalte meg!

Er det sånn alle mødre sender skuffende fedre til Nordpolen? Var jeg blitt en av dem en som sviktet mitt barn? Aldri hatt mot til å møte ham?

Hjertet mitt verket. Jeg husket plutselig den intense, men korte sommer-romansen med Eline Vi hadde utvekslet nummer da vi skiltes, men jeg ringte aldri da jeg kom hjem. Noen dager senere mistet jeg mobilen min. Hun gled vekk, som så mange andre, men hun hun glemte meg aldri, hun bor fortsatt her i byen, og oppdrar vår sønn. Bildet mitt står ved siden av hennes eget.

Jeg skulle til å fortelle Even at jeg var faren hans, da døren åpnet seg og inn kom Eline:

«Even, unnskyld at jeg er sein. Bestemor Tone måtte med ambulanse til sykehuset.»

Hun stirret på meg, forbauset: «Oj, vi har da ikke invitert julenissen?»

Tårene presset seg frem. Jeg rev av luen og det hvite skjegget, fjernet de falske øyenbrynene

«Even?» utbrøt Eline. Hun sank ned på puffen i gangen og begynte å gråte så høyt at lille Even ble skremt. Men så var hun seg selv igjen, og trøstet sønnen sin.

Jeg forklarte at jeg hadde reist fra Nordpolen for å være julenisse og overraske ham og mammaen hans. Even var fra seg av glede. Han lo, leste dikt, sang for oss, og nektet å slippe taket i hendene våre redd for at jeg skulle forsvinne igjen. Gaven tenkte han ikke på, han visste jo at den lå under puta.

Even sovnet, og Eline og jeg pratet sammen til morgengry det var som om de lange årene aldri var der. På morgenen gikk jeg ut for å kjøpe enda en gave og lo for meg selv jeg hadde jo faktisk gått feil, inn i oppgang 6A, og jeg skulle til nummer 6. Den bokstaven så jeg aldri om natten jeg banket på feil dør! Men det var egentlig rett det var den eneste rette døren for meg!

For et lykketreff, for en skjebnefeil, tenkte jeg og smilte. Nå er vi tre, og lykkelige. Mamma og mormor er helt fra seg av glede over barnebarn og oldebarn Even Evensen!

Rate article
Intigue Life
Den lykkelige feiltakelsen… Jeg vokste opp i en familie uten far – det var mamma og bestemor som oppdro meg. Allerede i barnehagen begynte jeg å merke savnet etter en far. Særlig på barneskolen! Jeg var så misunnelig på jevnaldrende som stolt gikk hånd i hånd med sine høye, sterke fedre, lekte og syklet sammen med dem, eller kjørte bil. Ekstra vondt var det når en pappa kysset datteren eller sønnen sin, løftet dem opp og lo sammen med dem. Da jeg så dette utenfra, tenkte jeg alltid: «For et utrolig lykke!» Min egen far hadde jeg også sett… Men bare på ett eneste fotografi, der han, som andre fedre, smilte – men ikke til meg! Mamma sa at han var polfarer og bodde langt, langt nord – så langt at han ikke kunne komme hjem. Han hadde reist og jobbet der, men sendte regelmessig gaver til bursdagen min. I tredje klasse innså jeg til min store skuffelse at jeg ikke hadde noen pappa som var polfarer… Jeg hadde faktisk aldri hatt det! Ved en tilfeldighet hørte jeg mamma si til bestemor at hun ikke orket å lyve lenger, gi gaver i farens navn – når han faktisk hadde forlatt oss. Han levde godt, men hadde aldri ringt sønnen sin eller gratulert hverken til bursdag eller jul. «Artem elsker disse høytidene så mye! Det er de eneste dagene han føler litt støtte, om så fra en fjern, mystisk, men likevel nær person.» Før bursdagen sa jeg til mamma og bestemor at jeg ikke ville ha flere bursdagsgaver «fra far» – fra en som ikke fantes. «Baker dere bare favorittkaken min ‘Fuglemelk’, så er jeg fornøyd.» Vi levde beskjedent – bare på mammas og bestemors små lønninger. Da jeg ble student, jobbet jeg ekstra som transportarbeider på stasjonen og i butikker. En gang foreslo naboen Slavka at jeg skulle jobbe som julenisse for ham i førjulstiden, i barnehager og hos familier. Barnehager takket jeg nei til – altfor krevende. Men små oppdrag hjemme hos folk, det gikk jeg med på. Slavka ga meg en notatbok med rim og gåter og kundeadresser. Repertoaret var lett – mye enklere enn å ta eksamen. Nervøs var jeg likevel. Men mitt første oppdrag gikk forbausende bra. Utslitt, men stolt og glad kom jeg hjem, regnet sammen det jeg hadde tjent – og nesten danset av glede. Så mye hadde jeg aldri klart å tjene i løpet av et halvt år med slit. Etter det fortsatte jeg hver vinter som julenisse, og ellers jobbet jeg i studentbrigader om sommeren. Kjærlighetslivet gikk trått – med studier og småjobber var det lite tid. Kjærester hadde jeg, men det ble aldri til noe mer. «Når jeg er ferdig med studiene, får en god jobb og ordentlig lønn, da kan jeg tenke på familie,» drømte jeg. Etter studiene, da jeg jobbet som ingeniør, om enn i en lav stilling, tenkte jeg å kjøpe en bruktbil. Vi hadde grei økonomi, men fortsatt for lite til bil – og jeg ville så gjerne ha en egen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen julenisse-oppdrag igjen. Mamma fant frem kostymet fra klesskapet, pusset det opp med glitrende pynt. Den nybørstede hvite skjegget likte jeg også – det skjulte ansiktet mitt godt. Tykke øyebryn festet jeg på, og da jeg endelig så meg i speilet, var jeg fornøyd. Mamma sukket og sa stille: – Nå er det på tide du får egne barn, Artem – og ikke bare underholder andres. – Det rekker jeg nok, – svarte jeg. – Jaja, mamma, ønsk meg lykke til! Uken før nyttår satte jeg inn en annonse i lokalavisen – og fikk femten oppdrag. Etter å ha strøket de første seks adressene på lista, leste jeg neste: «Salgata 6, leilighet 19». Jeg gikk av trikken og så etter huset. Salgata ligger nær byens periferi, ganske mørkt og stille. Men jeg fant nummer 6 raskt, gikk opp i andre etasje og ringte på. Døren åpnet en gutt på fem–seks år. – På skogbrynet bor jeg i en liten hytte… – begynte jeg rutinemessig. Men gutten avbrøt: – Vi har ikke invitert julenissen! – Jeg kommer på besøk til snille barn uansett, – svarte jeg, litt usikker. – Er mamma og pappa hjemme? – Nei. Mamma er hos bestemor Tone og gir sprøyte. Kommer snart. – Hva heter du? – Artem. «Så jeg er navnebror,» tenkte jeg overrasket. Men jeg sa ikke til ham at jeg også het Artem – for jeg var jo julenissen! – Artem, hvor er juletreet deres? – På rommet mitt. Han tok meg i hånden og ledet meg inn på sitt rom – like enkelt møblert som resten av den lille leiligheten. På et lite bord ved sengen sto det ingen juletre, bare en furukvist i en stor glasskrukke, pyntet med små leker og en enkel lyslenke. Ved siden av sto to bilder i like rammer – en mann og en kvinne. Nysgjerrig så jeg nærmere – og frøs til: Fra bildet smilte jeg… «Men det er ikke mulig!» Jeg stirret. Jo – på bildet til venstre, min studentdundert i vindjakke. Til høyre – jenta, Lena Gornova. Vi hadde møtt hverandre en sommer på studentjobb. Hennes bilde var nå av en trist men vakker kvinne, milevis unna den glade, unge Lena jeg husker. – Hvem er det? – spurte jeg, nesten ikke kjent min egen stemme. – Det er mamma. – Din? – Min. – Heter hun… Lena? – utbrøt jeg. – Oi, riktig! Du gjettet! Da er du ekte julenisse! Jeg trodde ikke de fantes. – Og han her? – Jeg pekte på mitt eget fjes, og skjønte plutselig at denne Artem var min sønn. – Det er pappaen min! Han er ekte polfarer! Mamma sier han jobber på en kjempestor isflak langt, langt nord – så jeg har aldri sett ham… Men han sender meg alltid presanger til bursdag og nyttår. I år får jeg også gave fra ham under puten, for det er der julenissen gjemmer dem. Sjokkert husket jeg min egen barndom og «pappa polfarer». Kaller alle mødre fedrene polfarere, og sender dem til Nordpolen? Nå var jeg en av disse fedrene selv. Sorgen stakk meg i hjertet. Jeg mintes min korte, heftige romanse med Lena… Da vi skiltes utvekslet vi telefonnumre, men jeg ringte henne aldri, og noen dager senere fikk jeg telefonen stjålet. Jeg tenkte ofte på henne, men studier, venner og tilfeldige kjærester skjøv henne ut av livet mitt… Hun hadde altså bodd i samme by, ikke glemt meg, og oppdratt min sønn alene – med mitt bilde sammen med sitt. Jeg skulle akkurat til å fortelle Artem at jeg er pappaen hans, da døren åpnet seg og Lena kom inn: – Unnskyld, Artem, jeg ble litt sen – måtte sende bestemor Tone til sykehus. Da hun så meg, utbrøt hun: – Oi, vi har ikke invitert julenissen! Gleden og tårene strømmet – jeg rev av meg lue, skjegg og øyebryn… – Artem?! – utbrøt Lena. Hun sank sammen på puffen, gråt høyt, så selv lille Artem ble litt forskrekket. Men med synet av sønnen kom hun fort til seg selv igjen. Jeg sa til Artem at jeg var kommet fra nord og blitt julenisse for å overraske ham og mamma. Artem var ekstatisk, lo, sang og leste dikt for oss – og visste at julenissen kom til å legge pappas gave under puten. Artem sovnet, mens Lena og jeg snakket sammen til det grydde dag, som om ikke årene hadde gått. Da det ble morgen, gikk jeg ut for å kjøpe enda en gave, og oppdaget at jeg hadde tatt feil adresse. Jeg hadde gått til hus 6A, i stedet for 6. Men egentlig – det var jo den helt rette, den jeg trengte mest! «For en lykkelig, skjebnesvanger feiltakelse,» tenkte jeg og smilte. Nå er vi tre! Og vi er så lykkelige! Mamma og bestemor fryder seg over barnebarn og oldebarn – Artem Artemovitsj!