Kvinneskjebner. Lyuba: En historie om søsterkjærlighet, kløkt og mystikk i en norsk grend – Åh, Lyuba, jeg ber deg av all min kraft – ta med deg min lille Anders og la ham bo hos deg, tryglet Daria. – Hjertet mitt kjenner uro, som om noe fælt skal skje. Bedre at de skilles for en stund enn at jeg skal miste gutten min for alltid. Lyuba snudde seg og så på den spinkle Anders, der han satt på benken ved ovnen og dinglet med beina som et lite barn. Søstrene hadde en gang bodd sammen, men tiden gikk. Den eldste, Daria, giftet seg og flyttet til ektemannen Nikodemus i ei fjern lita bygd. Den yngre, Lyuba, ble igjen hos moren som snart døde av sykdom. Faren døde i fra dem kort tid etter. Mor hadde oppdratt døtrene godt – gode, arbeidsomme og hjelpsomme i all ulykke. Selv om Daria var eldst, var det Lyuba med sitt sterke vesen som holdt styr på hjemmet. Daria var mild som leire – lett å forme for den som ville. Det falt Nikodemus for, og de fikk et godt liv sammen. Lyuba derimot lot ingen ta seg til rette – hun sparket hardere fra seg enn noen. Hun var stolt, streng og ualminnelig vakker, og de beste karene fra bygdene omkring fridde, men alle fikk nei. Moren sukket mens hun levde: – Kjære datteren min, du har arvet din oldemors vesen, pass på at du ikke arver hennes ensomhet. Du blir kanskje gammel ungkarskvinne, og hvem trenger deg da? Men Lyuba bare smilte, svarte ikke, hadde respekt for alderdom, men visste sitt. Oldemoren hennes hadde vært sær – levde livet uten ektemann, fikk barn alene, men var lykkelig. Hun kjente virkningene av urter og bønn mot sykdom, holdt seg unna det mørkeste. Bygda respekterte og fryktet henne. Lyuba hadde akkurat det samme i seg – kunnskap om urter, forståelse for bønn og styrke til aldri å si mer enn nødvendig. Hun gikk rakrygget gjennom bygda og hjalp alltid dem som trengte det mest, særlig barna. – Jeg skjønner deg ikke, Daria, sa Lyuba, mens hun så på Anders, – han er jo frisk og rask, hvorfor tror du det verste? – Åh, jeg er redd, søster, – har du ikke hørt om hva som skjer i bygda vår, Sæmundsvika? spurte Daria. – Nei, svarte Lyuba. – Barna dør én etter én. De blir syke, tærer bort og så tar Gud dem fra oss. – Men er det virkelig Gud? svarte Lyuba med et hevet øyenbryn. – Jeg vet ikke, kjære. Alle barn i bygda blir syke, ingen hus har sluppet unna, svarte Daria og korset seg. – Hvorfor har ingen kommet til meg med dette? – Det er langt hit og vi har egen kloke kone i bygda, svarte Daria godhjertet. – Egen kloke kone? siden når? – Hun kom etter at jeg flyttet til Nikodemus. Men hun gjør ikke vondt, hjelper til når dyr er syke også. Men barna klarer hun ikke redde. Kurer og bønner hjelper ikke. – Jeg kan godt ta Anders med, smilte Lyuba og så kjærlig på nevøen. – Denne krabaten kan få være hos meg en stund. Daria pakket klær, korset barnet sitt og tok farvel. – Kom, Anders, – sa Lyuba, – så skal jeg vise deg hvor rødstjerten har bygd reir i vedstabelen. *** – Her kommer vi, ropte Daria da hun kom på besøk. – Mamma! skrek Anders og kastet seg i armene hennes. Halvåret hadde gått, høstmørket lå tungt, men Daria kom ofte for å besøke sønnen, og alltid med tårer og varme klemmer. Lyuba tok imot søsteren og de satt sammen over teen, mens Anders viste frem katten han hadde fått. – Nå har han vært her lenge, Lyuba, snart kaller han deg mor i stedet for meg, smilte Daria mens hun takket søsteren for hjelpen. Nikodemus vil ha barnet hjem. – Vil du hente ham? Hvordan går det hjemme nå? – Alt er bra nå. Ikke ett eneste barn har dødd siden Anders kom til deg. Anders var lykkelig og fikk ta med katten hjem. Lyuba lovte alltid å ta imot ham igjen når han ville besøke. Men i avskjeden så Lyuba at hun allerede hadde blitt veldig glad i nevøen. – Pass på katten, ikke vær slem med ham, sa hun til Daria. – Har jeg noensinne vært slem med et dyr? svarte Daria fornærmet. – Jeg gir alltid Guds skapninger melk i skålen. Snøen kom, vinteren la tett teppe over bygda. Men Lyuba hadde alltid nok å gjøre – barn og gamle kom for råd eller urter. Våren kom med sol og fuglesang, og plutselig én dag stod katten Varg ved Lyubas føtter. – Hva gjør du her, Varg? Er det noe som har hendt med Anders? Katten malte og gnikket seg inntil henne. Lyuba nølte ikke, pakket sakene sine og ba naboen passe fjøset. Hun gikk gjennom skogen, hjertet banket – og snart stod hun på trammen hos Daria. Hun ble møtt av klageskrik; Daria dro henne inn, og der, på sengen, lå Anders – blå om leppene og nesten livløs. – Hvorfor kom du ikke til meg før, freste Lyuba, idet hun la hånden på pannen hans. – Noen stengte veien hver gang jeg prøvde, svarte Daria gråtende. Snøstorm, sykdom og gamle koner og alt mulig hindret meg, men jeg hadde tenkt å løpe til deg i morgen! Saken var tydelig for Lyuba – en fremmed kraft holdt Anders borte fra henne. Hun ba Daria hente den kloke konen fra nabobygda – ikke si noe om Lyubas ankomst – hun ville se selv hvordan “hjelpen” artet seg. Til slutt viste Lyuba sitt sanne jeg, og avslørte at den falske kloke konen i virkeligheten var en heks som brukte barns livskraft for å forlenge sin egen levetid. Med list og mot, og hjelp av urgamle norske besvergelser, brøt Lyuba heksens onde krefter – og ga av sin egen styrke for å redde Anders tilbake til livet. Etterpå spredte Lyuba sannheten i bygda og sørget for at ingen flere barn skulle gå tapt til mørke krefter. Den onde konen ble straffet av sine egne demoner. Anders ble frisk. Lyuba ble en respektert kloke kvinne for hele dalen. Hun tok aldri skade på sjelen sin, ville heller være alene enn å kompromisse med mørket. – O Lyuba, sukket storesøster, kunne du ikke vært litt mykere? Da fant du kanskje en mann og barn. – Uten styrke og mot, Daria, klarer du ikke å stå imot mørket, svarte Lyuba med et lurt smil, og kysset sin kjære nevø på hodet. Hun hadde funnet lykken på sin egen måte, med familie, varme og barnets kjærlighet i huset. Slik lyder sagaen om Lyuba – en sterk kvinneskjebne blant fjorder og fjell.

Kvinneøder Ingebjørg
Å Ingebjørg, jeg ber deg for Guds skyld, ta med deg lille Andreas et stykke tid, jamret Dorte. Hjertet mitt sier at noe vondt kan hende. Bedre med et savn, enn å miste gutten min for godt.
Ingebjørg snudde seg og så på lille Andreas, som satt på benken ved ovnen og dinglet med de tynne beina akkurat som et barn.

Søstrene hadde bodd sammen en gang, men tiden kom, og eldste, Dorte, giftet seg med Nikolai og flyttet til en gård langt unna. Yngste, Ingebjørg, ble igjen hos sin syke mor, som døde ganske snart. Faren deres hadde dødd lenge før eldste datteren giftet seg. Moren hadde oppdratt jentene vel. De var gode, arbeidsomme og alltid villige til å hjelpe når motgang rammet. Og selv om Dorte var eldst, var det alltid Ingebjørg som hadde siste ordet. Dorte var myk og snill, som leir lett å forme. Det var nok det Nikolai falt for. De hadde et godt liv sammen. Mannen forgudet kona si.

Men Ingebjørg var ikke en du bare satte på plass. Hun var stolt og streng, og vakkert utseende manglet hun ikke det var nok av friere fra nabogårdene, men alle ble avvist.

Så lenge moren levde klaget hun stadige ganger:
Kjære datter, du har arvet oldemorens lynne. Bare pass på så du ikke arver skjebnen hennes og ender ensom gammel. Hvem vil ha deg da?

Ingebjørg plystret ofte av disse ordene, hun hadde respekt for de eldre, men holdt på sitt. Hennes oldemor var nemlig ingen vanlig kvinne. Hun levde lykkelig uten mann, fikk et barn utenfor ekteskap og var kjent som kloke kone. Hun helbredet med urter og bønner, aldri noe ondt, og tvang seg aldri på noen. Folk var litt engstelige for henne, men respekterte henne også.

Ingebjørg hadde arvet mer enn bare åpningen hun var også godt bevandret i urter og kunne helbredelse og små ritualer. Hun hjalp alltid bygdefolk i nød; spesielt barna hadde fått hennes behandling mer enn én gang. Folk var redd henne, men respekterte henne enda mer.

Jeg skjønner ikke deg, Dorte, sa Ingebjørg og så på Andreas. Gutten er da frisk som bare det, og du har allerede skrevet ham på listen over de døde.

Jeg er så redd, søster, svarte Dorte, har du ikke hørt hvordan alt har gått i Svartvik den siste tiden?

Nei, det har jeg ikke, sa Ingebjørg.

Ungene dør som fluer. De blir syke lenge, så tar Gud dem.

Eller er det Gud? spurte Ingebjørg med ett løftet øyenbryn.

Jeg vet ikke, kjære. Men det er flere år nå, det er som om en ulykke har lagt seg over gårdene. Ikke ett eneste hus med barn som ikke har gravlagt en liten en, sa Dorte kryssende seg.

Hva dør de av, da? Hvorfor kom ingen til meg?

Gudene vet. Ungen løper, er frisk, men så visner de liksom hen, blir liggende, tynnslitt. Kreftene renner ut drypp for drypp, og så dør de bare. Og du vet det er langt til deg, og vi har en egen urtekone i bygda, svarte Dorte enkelt.

Hvor lenge har dere hatt henne da? spurte Ingebjørg.

Hun fantes der da jeg flyttet til Nikolai.

Hvorfor nevnte du aldri henne før? sa Ingebjørg litt irritert.

Hva skulle jeg si? Det er bare en gammel kjerring, gjør sitt beste, men hun får ikke bukt med barnas sykdommer. Ikke hjelper urtene, ikke hjelper besvergelsene. Men du spurte aldri, så kom det heller aldri opp, før nå. Skal Andreas få være hos deg en tid?

Klart han skal det, smilte Ingebjørg og rufset den lyse luggen hans. Denne lille tassen kan godt få feriere her. Dorte kysset gutten på hodet, korsmerket seg og gikk hjemover.

Kom igjen da, sa Ingebjørg til gutten, skal vi se om rødstjerten har laget reir i vedstabelen? Andreas spratt opp av benken, smilte så han viste alle tennene og tok tanten i hånden.

***

Her kommer vi på besøk! ropte Dorte da hun åpnet døra hjemme hos søsteren.
Mamma! skrek Andreas, kastet seg rundt halsen hennes.

Det var gått et halvt år siden Dorte lot sønnen bli hos sin tante. Senhøsten malte himmelen grå. Flere ganger i måneden kom hun på besøk, og det var alltid tårer og lange klemmer når de møttes.

Å, gutten min, hulket hun og klemte og kysset, så fælt jeg har savnet deg! Pappaen din maser bare: Når kommer sønnen hjem? Ingebjørg kom inn i rommet og tørket hendene på forkleet. Søstrene omfavnet hverandre.

Hvordan har dere det her, mine kjære? spurte Dorte, uten å slippe blikket fra sønnen.

Vi har det fint, mamma. Tante Ingebjørg ga meg en kattunge, skal jeg vise deg? gnistret det av glede i Andreas øyne, og før noen fikk sagt noe, var han ute av døra.

Det har gått veldig bra, sa Ingebjørg, men hva bringer deg hit i dag?

Det er på tide nå. Andreas har vært hos deg lenge, snart kaller han deg for mamma. Nikolai maser om å få gutten hjem.

Så du vil ta ham hjem, sa Ingebjørg. Hvordan er det hjemme nå?

Måtte det bare vare etter Andreas kom til deg, har ingen barn dødd i bygda. Døra gikk opp og Andreas kom løpende inn med kattungen i armene.

Se, mamma, jeg kaller ham Felix. Han er min beste venn nå! øynene lyste.

Det er nok arbeid for en kattunge hos oss vi har nok av mus på låven, sa moren. Han får bli med hjem. Pakk sakene dine, vennen min.

Mens Andreas pakket i sekken, satt søstrene og snakket sammen. Eldste søster spurte igjen: Når skal du selv stifte familie, Ingebjørg?

Slutt nå, Dorte, du er akkurat som mor, svarte Ingebjørg med et smil. Når tiden er inne, så skjer det, ellers klarer jeg meg godt med min dyrebare nevø. Andreas, du må ikke glemme meg bare si fra om du vil på besøk, så er døra mi alltid åpen.

Man merket at Ingebjørg var motvillig til å gi slipp på gutten. Hun hadde blitt så glad i latteren hans og de barnslige påfunnene.

Du, Dorte, sa hun plutselig, ta godt vare på Felix nå, ikke la noe ondt skje ham. Det er min gave til Andreas han bør ha katten ved sin side.

Som om jeg noen gang har skadet dyr, mumlet Dorte, det første jeg gjør er å sette ut matskåla for katten vår.

Ikke vær så hårsår, smilte søsteren tilbake. Det er bare sagt for sikkerhets skyld. I gangen står en kurv legg Felix der, så har han det godt på veien hjem. Det er et stykke til bygda. Prøv å komme hjem før mørket faller på.

De klemte og kyssset hverandre. Ingebjørg ga Andreas en god klem, korsmerket ham og lot dem dra.

Så gikk livet sin gang, og vinteren tok over for høsten. Dager var korte, kveldene lange og mørke. Snøen la seg tung over bygda, så knapt porten lot seg åpne om morgenen. Men folk kom like fullt til Ingebjørg med alt mulig enten syke spedbarn, eller gammelfolk som trengte urter for verkende hender. Dagene gikk stille og rolig.

Etter hvert tittet sola stadig mer, snøen smeltet. Bekker klukket, fuglene sang. Våren var snart der.

En dag sto Ingebjørg og ordnet i hagen, da hun hørte et svakt mjau. Hun snudde seg der sto Felix.

Hvordan har du kommet hit da? mumlet hun. Har det hendt noe med Andreas?

Felix mjauet igjen, strøk seg mot beina hennes og så bedende på henne. Hun ventet ikke en gang, pakket sammen det hun trengte, gikk bort til eldre nabo Berit, ba henne se til hønene hvis hun ikke rakk hjem samme kveld.

Jeg må nok overnatte hos søsteren min, sa hun. Berit lovte å passe på, og så la Ingebjørg i vei.

Hun gikk langs skogen, det duftet vår og fuglene sang, men hun følte uro i kroppen og gikk raskere. Sola var ennå oppe da hun skimtet de første takene. Hun løp den siste biten, kom inn i huset og stod andpusten i gangen.

Ingebjørg! ropte Dorte og kastet seg om halsen på henne. Gud bedre, for et mareritt! Hun dro søsteren med inn på soverommet. Der lå Andreas, blek og stille. Leppene var blå, huden nærmest gjennomskinnelig. Han pustet tungt.

Mellom gråten forklarte Dorte at det hadde begynt rett etter jul. Først hadde gutten vært litt slapp, men så ble han virkelig dårlig uka før. Hvorfor hun aldri hadde fått dratt til Ingebjørg, visste hun ikke selv; alltid kom det noe i veien. Hun trodde først det var forkjølelse etter aking i snøen, men så lå hun nede selv en uke. Da det begynte å bli alvorlig med sønnen, var hun fast bestemt på å dra, men vinteren hadde vært hard, veiene stengt av snø. De hadde ringt etter bygdas kloke kone, vietesynnte Pelagia, men ingen ting hjalp. Og samme uke ble Felix borte. Nå ropte Andreas stadig etter katten.

Slapp av, det var Felix som ledet meg hit, sa Ingebjørg. Han skjønte det før deg, du. Dorte måpte.

Hvordan da? spurte hun.

Slik bare, svarte Ingebjørg. Du sier det var som om noen la hindringer på veien hit? spurte hun.

Ja, hver gang jeg prøvde å dra, ble Andreas dårligere og jeg måtte tilbake.

Si meg, spiste Andreas noe hos fremmede i juletida? spurte Ingebjørg.

Ja, de gikk julebukk i alle hus, og særlig likte han kakene til Pelagia, svarte Dorte.

Ingebjørg stirret lenge på gutten, så ba hun sin søster hente Pelagia til huset igjen, men hun måtte ikke si at Ingebjørg var der. Dorte gjorde som hun fikk beskjed om.

Så snart de var ute av huset, tok Ingebjørg opp to nåler fra bylten sin og skjulte seg på kjøkkenet. Pelagia kom inn, gikk inn til gutten, og Ingebjørg plasserte nålene i karmen på døra.

Etter behandlingen forsøkte Pelagia å gå ut, men hun kunne ikke passere dørkarmen hun ble stående. Hun tvilte og gikk igjen inn til gutten, men så snart hun var borte førte Dorte henne tilbake til kjøkkenet som om hun trengte vann, og da klarte Pelagia å komme seg ut. Hun løp som jaget. Da hun var borte, gikk Ingebjørg inn til Andreas igjen.

Den gamle heksa, mumlet hun, skulle ta livet av barna! Vent du bare.

Hun flettet tre lys sammen, tente dem og satte dem i hodeenden på senga. Dorte sto og så på.

Hva gjør du, Ingebjørg? Jeg skjønner ikke?

Det er heksa deres som står bak barnedødene! For å bevare sitt eget liv har hun sugd det ut av barna. Når kropp og sjel er unge og fulle av livskraft, er det god næring for slike som henne. Med livet til barna forlenget hun sitt eget, forklarte Ingebjørg.

Hva skal vi gjøre? stammet Dorte.

Gå ut, og la meg være alene med Andreas til det blir kveld. Senere kan du hjelpe meg til sengs, svarte hun. Jeg skal overføre min kraft til ham og bryte forbannelsen.

Tårene trillet fra Dorte da hun forlot rommet. Ingebjørg tente lysene, ba stille og la seg over Andreas, som en fugl som skjuler sine unger under vingene. Hun hadde ingen peiling på hvor lenge, men våknet sakte til lyset fra lampen. Dorte hjalp henne i senga og dekket henne til. Huset lå stille, bare en svak sang fra kjøkkenet. Ingebjørg sovnet trygt, vel vitende om at hun hadde reddet gutten.

Da hun våknet, skinte lyset gjennom vinduet, duften av ferskt brød fylte huset. Hun gikk ut Dorte smilte og omfavnet henne.

Tusen takk, Ingebjørg, du har reddet sønnen min! Han våknet og ville spise med en gang!

Andreas sov kun, det syntes på de lyserøde kinnene at livet kom tilbake.
Jeg blir her noen dager, Dorte, sa Ingebjørg, og jeg skal finne en måte å avsløre heksa på.

***
Jeg har det ikke godt, gamle mor, jamret Ingebjørg idet hun satt foran Pelagia. Jeg brenner inne av sjalusi, har ingen krefter igjen med denne slangen hengende på min kjære, sukket hun.

Hun kom til Pelagia for å late som hun trengte hjelp, men i virkeligheten ville hun avsløre hvordan kloke konen stjal livet fra barna.

Jeg er ikke til svarte kunster, det vet du, forsikret Pelagia, men om du trenger hjelp kanskje jeg kan hjelpe om du holder tett og betaler godt.

Jeg skal betale som en dronning og ikke si et ord, insisterte Ingebjørg. Jeg vil ha henne vekk.

Ja ja, sa Pelagia, du er sterk i sjelen. Jeg skal kreve lite bak litt brød, så skal du dele ut til barna i bygda. Hvorfor det? undret Ingebjørg.

Ikke spør sånn, svarte den gamle. Tenk heller på hvordan vi får henne vekk.

Så foreslo Pelagia å “sende en dødning” på rivalen. Hun ga Ingebjørg noen runde brød, ett for hver dødning hun hadde alliert seg med, for avtalens skyld. “Gir du dem disse, fester dødningen seg, og tapper henne for liv”, forklarte hun.

Ingebjørg tok imot, dro rett hjem og kastet alle brødene utover til hønsene og forklarte Dorte hva de egentlig inneholdt.

Det er memorialbrød, forhekset, ikke vanlig mat. Hør her, heksa har en pakt med onde ånder. Hun gir dem barns krefter, de gir henne flere år!

Hva gjør vi? hvisket Dorte.

Vent og se, svarte Ingebjørg rampete. Neste morgen kom Dorte løpende hjem fra brønnen og fortalte:

Antonia sa hun så Pelagia ved daggry, og hun så stygg og eldgammel ut, og til slutt skrek hun at folk skulle holde seg unna.

Da traff vi blink, lo Ingebjørg. Når dødningene ikke får mat, tærer de på sin egen vertinne. Dorte korset seg.

Det er grusomt, Ingebjørg

Å, du er akkurat som mor, Dorte, du har medfølelse til overs for alle, til og med de onde! Dorte så skamfullt i gulvet.

Nå må jeg gjøre det siste. Ikke gå inn i stua advarte hun.

Hun dekket vinduer, tente to lys, tok fram en rusten lås fra posen, og leste stille:

“Dersom du snakker forsvinner du.
Dersom du gjør smuldrer du.
Jeg låser dine krefter for alltid.”

Så tok hun låsen og gikk til huset til Pelagia.

Er du hjemme, gamle mor? ropte hun. Stillhet svarte.

Hvem kommer der? lød en hes stemme.

Bare meg Ingebjørg.

Å du, forsvinn! Jeg har det ikke godt!

Nei, vondt får du, når du fôrer djevler ganske så slitsomt, ikke sant?

Pelagia så på henne med ville øyne.

Din heks, det er din skyld at jeg har hatt mareritt hele natta! hveste hun.

Du har ikke sjel engang, lo Ingebjørg, bare giftig edderkopp! Så mange barn du har ødelagt, og for hva? For evig liv? Må du få din evighet, men i helvete!

Hun smalt døra igjen, og Pelagia føyk etter, skrek og forbannet henne men la merke til rustlås på dørhåndtaket.

Da skjønte hun, Ingebjørg hadde brutt hennes makt. Hun hylte og ristet i håret, men kunne ikke bryte seg løs.

Trodde du virkelig du kunne holde på slik for alltid, edderkoppkjerringa? Nå er det slutt hvis du gjør annet ondt igjen, visner du før tiden og djevlene får sin søndagsmiddag deg selv! Så snudde hun og gikk, og hørte bak seg bare Pelagias fortvilte jammer, men så seg ikke tilbake.

***

To måneder gikk. Andreas ble fort frisk. Pelagia var død innen en måned. Hun klarte ikke holde demonene mette, og til slutt tok de livet av henne det var en grusom død, sa folk. Ingebjørg ble kjent som den eneste kloke kona på flere mil, og bar ansvaret sitt med ære. Hun kunne ha inngått pakt med mørke makter selv, men tok aldri en synd på sin sjel bare hjalp folk og fe, aldri gjorde skade.

Hun fant aldri den rette mannen. Men det plaget henne lite. Ikke mange kunne tåle hennes sinn.

Å, Ingebjørg, sukket Dorte en dag, kunne du ikke vært litt mildere, da hadde du kanskje funnet deg en ektefelle og fått barn.

Mild og snill duger ikke mot djevelskap, Dorte, lo Ingebjørg. Og barn tja, jeg sørger ikke for det. Det er vel min lodd i livet, svarte hun og kysset den dyrebare nevøen på hodet.

Så lenge Andreas levde, løp han av sted til tanten flere ganger i måneden, og ble gjerne værende i ukesvis han ga henne rikelig med barnekjærlighet.