Sønnen min tok med seg kjæresten hjem – hun virket litt mistenkelig For noen dager siden hadde sønnen min med seg kjæresten hjem til oss. Hun er litt yngre enn meg, kanskje fire–fem år. Sønnen min har blitt forelsket i en kvinne på min egen alder og vil gifte seg med henne. I tillegg fikk jeg vite at hun har en liten datter, noe som overrasket meg. Jeg tok imot dem på en god måte. Det viktigste er at sønnen min er lykkelig, og da er jeg også glad. Likevel måtte jeg prate med noen om det. Så snart de hadde gått, ringte jeg til min beste venninne – hun som alltid er min klippe og gir gode råd, uansett hva som skjer. Jeg kalte henne ofte “beroligende medisin”. Jeg fortalte henne alt og ba om hjelp til å gjøre det rette. Vi snakket lenge, og samtalen ville nok vart enda lenger hvis ikke sønnen min kom hjem. Han ville ha en prat. Jeg var redd for at han skulle komme med flere overraskende nyheter. “Mamma, jeg vil at hun og datteren skal bo sammen med oss,” sa han. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere, men svarte: ja, de kan bo her. Han ble glad og gikk for å fortelle det. Men én tanke snek seg inn i hodet mitt: Kan denne kvinnen virkelig elske sønnen min, eller har hun funnet ut at vi bor sentralt i byen og har god råd – og derfor holder hun seg til ham? Med denne tanken sovnet jeg. Jeg drømte at min avdøde mann sa: “Det er bra.” Da jeg våknet om morgenen, forsto jeg at sønnen min ikke er dum – han skjønner hva han gjør, og om han gjør en feil, vil han rette opp i det.

For noen dager siden tok sønnen min med seg kjæresten hjem til oss. Hun er litt yngre enn meg, kanskje fire eller fem år. Min egen sønn har altså forelsket seg i en kvinne på min alder og vil gifte seg med henne. Det kom også overraskende på meg at hun har en liten datter.

Jeg tok godt imot dem begge. Det viktigste for meg er at sønnen min er lykkelig, og så lenge han har det bra, har jeg det bra. Likevel følte jeg at jeg måtte snakke med noen om alt dette. Da de gikk, ringte jeg straks venninnen min, som jeg alltid har kalt «beroligelsen». Hun har støttet meg gjennom alt, og har alltid gode råd som virker. Jeg fortalte henne hele historien, og ba henne om hjelp til å gjøre det riktige.

Venninnen min og jeg snakket lenge på telefonen, og samtalen hadde sikkert fortsatt hvis ikke sønnen min hadde kommet hjem igjen. Han ville prate. Jeg var redd for at jeg skulle få høre enda mer som ville sjokkere meg. «Mamma, jeg vil at hun og datteren hennes skal flytte inn hos oss,» sa han.

Jeg var usikker på hva jeg skulle si, men svarte: «Ja, de kan flytte inn.» Han lyste opp og gikk med det samme for å fortelle dem nyheten.

Men tanker svirret i hodet mitt: Kan hun virkelig elske sønnen min? Kanskje hun bare vet at vi bor i et stort hus i sentrum av Oslo, og at vi er en velstående familieog at det er derfor hun har satt seg fast hos ham?

Med denne bekymringen sovnet jeg. Den natten drømte jeg at min avdøde ektemann sa til meg: «Det ordner seg». Om morgenen, da jeg våknet, forsto jeg at sønnen min ikke er naiv. Han skjønner selv hva han gjør, og om han gjør en feil, vil han lære av den og rette den opp.

Livets små og store prøvelser lærer oss å stole på hverandre og slippe kontrollen. Det viktigste er å støtte dem vi er glad iog stole på at kjærligheten kan vise vei, selv når veien er ukjent.