Erik Olavsen, kjære deg, vær så snill! Jeg trygler deg! Hjelp oss! Kvinnen kastet seg ned ved føttene til den høye mannen i hvit legefrakk og brast i gråt.
Der, bak rekken av slitte behandlingsrom, i det påtrengende desinfeksjonsluktene mottaket på bygdas lille sykehus, lå barnet hennes, døende.
Dere må forstå, jeg kan ikke! Jeg makter ikke! Det er jo nettopp derfor jeg har flyttet hit! Jeg har ikke operert på to år! Hånda og utstyret
Jeg ber deg på mine knær! Vær så snill! kvinnen klamret seg fortvilet til legen som trakk seg unna.
Jeg kjente at han måtte si ja. Han hadde ikke noe valg. For hvis ikke
Bare noen meter til. Ei gammel, hvitmalt tredør. Og der var han min lille Mats. Mitt eget barn. Én eneste sønn. Slanget inn i ledninger, med en oksygenmaske som skjulte fregnene hans. Han pustet. Fortsatt pustet han. Blodet som siver ut fra bandasjen rundt hodet hans var seigt og mørkt, nesten som gammelt kirsebærsyltetøy. Den grønne linjen på skjermen hoppet ustødig i takt med de revne åndedragene hans.
Vi rekker det ikke. Hundre kilometer til nærmeste by. Ambulansehelikopter Men stormen utenfor hadde knust det siste håpet. Blodtrykket sank. Hjertet slo svakt. Ambulansepersonellet vred seg unna blikkene våre.
Olavsen! ropte en eldre sykepleier som stresset rundt båren med den bleke gutten, Erik Olavsen!
Hun dro frem en gammel avis fra kittellommen, der bildet av den høye mannen i legefrakken var omringet av smilende barn. Tårene gjorde det umulig å lese om ulykken. Om den skadde hånda. Operasjonen som gikk galt. Men solskinnet på nevrokirurgiens himmel! En lege av de sjeldne! Her i bygda vår Kjære Gud, la ham bare si ja!
Jeg kan ikke ta et sånt ansvar! Dere skjønner det vel! han gjorde motstand, Den siste operasjonen håndleddet jeg klarte det ikke! Jeg opererer ikke lenger! Jeg kan ikke!
Mats bleknet mer og mer der på båren. Og blodet var seigt som sirup. Og kollegaene i døråpningen var tause og fremmede, jeg hadde ikke rukket å bli kjent med dem på året jeg hadde vært her. Tiden løp fra oss. Tiden, en motstander vi ikke kunne vinne over. Og så
En hund?
Hvorfor er det en hund her?
Men det eneste svaret var klynking. En labrador. Den ville til båren. Klørne skrapte i gulvet, noen holdt igjen halsbåndet, men den slet seg løs. Øynene var festet på Mats, og den var blitt stille nå; pustet tungt, men ga seg ikke.
Det er Trofast. Matsi sin, hikstet kvinnen, og hun glemte å puste da legens ord falt som en stein i stillheten:
Gjør klart operasjonsstua.
Han knep øynene sammen et øyeblikk. Og tankene gikk tilbake til en annen hund. Tida. Håpet. Og en far som fortsatt var i live. Da var Erik bare lille Erik, gikk vel i sjuende klasse. Veien var glatt nyttårskvelden. Bilen lå knust i snøen som en knust julekule. Mamma gråt. Legen så vekk. Operasjonen for vanskelig. Han manglet erfaring. Og sentralsykehuset lå altfor langt unna
Tida klynket ikke ved graven mer. Pustet bare tungt. Spiste ikke på seks dager, bare ventet. Så ble hun borte. Gikk etter matmor. Tynget av sorg.
Jeg skal bli nevrokirurg, mamma. Jeg lovte Tida det, hvisket en bustete gutt ved jordhaugen, Den aller beste. Tror du meg?
Hvordan kunne jeg glemme? Hvorfor?
*****
Lampene over operasjonsbordet skinte som sol. Instrumentene glitret. Håndleddet murret igjen. Men det får jeg tåle. «Skulle nesten kjøpt meg hund selv», slike ulogiske tanker på et tidspunkt som dette! Fingrene var nesten trege. Det går det må gå. Dårlig skade. Krevende. Blodtrykket falt, ødem måtte unngåsMykt vev var revet. Beinet i tinningen måtte settes sammen bit for bit. Blodårer
Ambulansehelikopteret hadde aldri rukket frem. Lokal assistanse, men øynene deres skinte. For dem var dette et mirakel. For meg? Hvor mange slike hadde jeg ikke klart før? Hvorfor ga jeg opp etter ett feilgrep? Reiste ut i ingenting, brøt med alle. Men hånda verket. Og Tida sto i hjørnet, blikket hennes sårt. Nei vent, det var labradoren. Trofast, som ikke ville miste sin gutt
Det var tungt å holde klemmer. Sette stifter. Fingrene ville nesten ikke adlyde. Men det var ikke lenge igjen nå. Pust, Mats, pust for livet ditt! Ikke gi opp. Vi slipper deg ikke.
Nå kjemper tiden for oss. Er det helikopteret jeg hører? Rakk det omsider fram?
*****
Erik Olavsen, de spør etter deg, ropte vaktpleieren inn døra og smilte bredt.
Alle smilte. Selvsagt, Olavsen var tilbake. Det gikk gjetord i alle avdelinger. Alvorlige barn kom hit fra både Østlandet og Nord-Norge. Nå var det ikke så skremmende å bli syk. Olavsens hender var «gylne». Barnefnisen lød igjen i nevrokorridorene. Små pasienter frisknet til. Foreldrene flokket rundt ham
Gi meg fem minutter. Jeg skal bare innom Marius.
Det var kort vei fra kontoret til seksåringen Marius sitt rom. En artig unge. Rødhåret. Kalte ham «Onkel Erik». Hadde vært på besøk i Oslo med moren sin forrige uke. Hadde ramlet ut fra andre etasje og slått hodet. Akkurat slik som Mats fra bygda. Erik hadde lappet sammen hodet hans bit for bit. Operasjonen varte åtte timer. Det gikk. Og hånda verket nesten ikke lenger. Kanskje var det barnefniset som helbredet den
Jeg er glad jeg kom tilbake. Det var riktig. Jeg skulle gjort det før, men manglet motet. Eller kanskje den riktige grunnen. Jeg hadde glemt mye, skjøvet det unna. Men livet selv, det finner alltid en måte å minne deg på. Hund har jeg ennå ikke fått meg. Har liksom aldri blitt tid. Lurer på hvordan det går med Trofast og Mats, de dukker stadig opp i tankene.
Erik Olavsen, kjære
Oj, rakk ikke åpne døra før hun var der. Snakker om sola!
Hei, Mats, Ingrid, jeg smilte, Og deg også, Trofast.
Hånda mi søkte automatisk mot det myke hundehodet, våt snute dyttet seg inn i håndflaten. De brune øynene fulgte meg oppmerksomt.
Hva bringer dere hit? Er det Mats, trenger han kontroll?
Han har det bare bra, svarets Ingrid raskt, alt er fint nå! Vi hadde et annet ærend!
Først nå la jeg merke til hvor vennlig hun smilte. Frakken sto litt ut, blikket glødet. Jeg var for sjenert til å spørre. Trofast gikk i ring, distraherte.
Se!
Lille Mats brøt stillheten først. Han stakk hånden ned i jakkelommen til moren, og rakte meg noe svart og ørelangt som pep lavt og så forundret på meg.
Eh? jeg fikk nesten ikke fram et ord da jeg tok imot den overraskende gaven.
Ikke bli sint da, sa Mats fort, Trofast fant ham. Mamma sa vi kunne beholde ham. Og i går, på Dagsrevyen, så vi intervjuet ditt. Da dro Trofast hele valpen bort til skjermen da han hørte stemmen din. Så vi tenkte
Dere tenkte riktig. Det burde jeg ha gjort for lenge siden, jeg blunket til den logrende hunden, Han skal hete Påsan. Som i: et nytt pågangsmot.
André Vetle, kjære deg, vær så snill! Jeg ber deg! Hjelp oss! – Kvinnen kaster seg gråtende for føttene til den høye mannen i hvit frakk. Bak de slitte kontorene, i mottakskorridoren hvor det lukter sterkt av medisiner, kjemper hennes barn for livet på det lille distriktsykehuset. – Skjønner du ikke, jeg kan ikke! Jeg kan ikke! Det er derfor jeg dro hit! Jeg har ikke operert på to år! Hånden og utstyret… – Jeg ber deg, vær så snill! – Kvinnen holder fast i legen som nekter å bli med. Han må si ja. Han må prøve. For hvis ikke… Noen meter igjen. En gammel dør, malt hvit. Og der ligger han – hennes Mikkel. Den eneste, den kjære. Tilkoblet ledninger, med oksygenmaske over de løvbleke fregnene. Han puster. Puster enda. Og blodet som pipler under bandasjen på hodet er mørkt og tykt, som fjorårets kirsebærsyltetøy. Den grønne streken danser i takt med de små, hese åndedragene på monitoren. De rekker ikke fram. Det er hundre kilometer til nærmeste by. Ambulansehelikopter… Men stormen utenfor har revet bort siste håp. Blodtrykket synker. Hjertet slår så svakt. Ambulansepersonellet ser bort. – Kovalevsky! – hyler den eldre sykepleieren ved båren, – André Vetle! Hun fisker opp en gammel avis fra lomma, med bilde av den høye legen i hvit frakk, omringet av glade barn. Mellom tårene skimtes artikler om en ulykke. En skadet hånd. En operasjon som gikk galt. Men en nevrokirurg i verdensklasse! En gudbenådet lege! Akkurat her, i deres utkants-Norge… Kjære Gud, la ham si ja! – Jeg kan ikke ta på meg et sånt ansvar! Skjønn nå det! – protesterer han, – Den siste operasjonen… håndleddet… Det gikk galt! Jeg opererer ikke lenger! Jeg kan ikke! Gutten på båren blir blekere. Blodet tykner som syltetøy. Kollegaene i døra står tause, med ham har han aldri rukket å finne seg til rette. Moren gråter. Tiden jobber mot dem alle. Og hunden… – En hund?! – Hvor kommer den fra? Men alt de hører er klynkingen. En labrador. Den vil til båren. Kloene skraper gulvet, noen holder hardt i halsbåndet. Men den river seg løs. Øynene viker ikke fra Mikkel. Pusten hans blir tung, men han gir seg ikke… – Det er Trofast. Mikkels hund, – hulker kvinnen og glemmer å puste idet legens ord faller som stein i stillheten: – Gjør klar operasjonssalen. Han lukker øynene et sekund. I minnet kommer en annen hund. Naida. Håp. Faren var fortsatt i live. André Vetle var bare Andri, sjuende klasse. Nyttårsveien var isete. Bilen lå knust i grøfta som en julekule. Mor gråt. Kirurgen så bort. Operasjonen krevde erfaring. Det var langt til nærmeste sykehus… Ved graven sluttet Naida å klynke. Var bare stille. Spiste ikke på seks dager. Stirret. Så var hun borte. Gikk etter matfar. Brenne ut. – Jeg skal bli nevrokirurg, mamma. Jeg lovte Naida, hvisker den pjuskete gutten ved jordhaugen, – Den aller beste. Tror du meg? Hvordan kunne han glemme? ***** Lampene i operasjonssalen som sol. Instrumentene blinker i stål. Håndleddet verker igjen. Holder ut. «Burde kanskje skaffe seg hund?» – rare tanker, men fingrene er nesten stive. Han klarer det. Alvorlig skade. Blodtrykket faller, må unngå hjernesvelling… Myke vev må sys. Tinningbeinet lappes sammen bit for bit. Blodkar… Selv med helikopter hadde de ikke rukket det. De lokale assistentenes øyne stråler. For dem er dette mirakuløst. For ham? Hvor mange slike har han gjort? Hvorfor ga han opp etter én feil? Reiste ut hit. Kuttet kontakt. Hånden verker. I hjørnet ser han for seg Naida. Stirrer trist. Eller labradoren. Vil til gutten sin. Trofast. Å holde pinsetten er vanskelig. Sutur. Fingrene nesten lammet. Snart ferdig. Pust, Mikkel, pust. Ikke gi slipp. Vi slipper deg ikke. Nå er tiden på Mikkels side. Hører han helikopteret likevel? ***** – André Vetle, det er noen som spør etter deg, – sier vaktsykepleieren og smiler bredt. Alle smiler. Selveste Kovalevsky er tilbake. Alle snakker om det. Nå sendes syke barn fra hele regionen hit. Det føles trygt. Kovalevskys «gullhender» er kjent langt og bredt. Latteren til barna fyller gangene. Pasientene blir friske. Foreldrene følger etter ham overalt… – Fem minutter. Skal bare se til Makar. Fra legen til seksårige Makar er det bare noen skritt. Guttungen er rødhåret og kaller ham «Onkel André». Kom til Oslo forrige uke på skoletur, falt fra andre etasje da han ble stående og se på utsikten. Helt som Mikkel fra bygda. Det tok åtte timer å samle hodet hans sammen, men det gikk. Hånden verker nesten ikke lenger. Kanskje barneglede kan lege… Godt at han kom tilbake. Riktig. Skulle gjort det før, men manglet drivkraft. Glemte mye. Men livet, det husker for deg. Bare én ting mangler – rakk aldri å skaffe hund. Lurer på hvordan det går med labradoren og Mikkel nå for tiden. Ofte tenker han på dem. – André Vetle, kjære! Jammen, ikke rukket å åpne døren før hun roper. – Hei, Mikkel, Natalia, – smiler han, – Og deg også, Trofast. Hånden stryker over myk pels. En kald snute trykker seg inn i håndflaten. De brune øynene følger ham intenst. – Hva bringer dere hit? Er det noe med Mikkel? Bare til kontroll? – Alt er bra med Mikkel, – svarer Natalia, – alt er bra! Vi har kommet for noe annet! André Vetle legger merke til hvor lysende hun smiler. Frakken buler litt rart. Øyne blinker illevarslende. Men han tør ikke spørre. Trofast danser rundt beina hans. – Se her! Mikkel, som har blitt større, orker ikke tie lenger. Han drar noe svart og skjelvende, med bamselange ører, frem fra jakken og holder det mot André Vetle, som blir helt målløs. – Eh… ? – får han så vidt frem, rakk å glemme hvordan man snakker, mens han løfter den overraskende gaven. – Ikke bli sint, – skynder Mikkel seg å forklare, – Trofast fant ham. Mamma sa vi kunne beholde ham. I går, på TV, viste de intervjuet med deg. Trofast dro ham bort til skjermen så fort han hørte stemmen din. Så tenkte vi… – Dere tenkte helt riktig. Det var på tide, – smiler André Vetle og blunker til den stolte hunden, – Jeg kaller ham Stimuli. Tim – med kjærlighet.
