Kjære dagbok,
Vi trenger virkelig din hjelp! Du må hjelpe oss! ropte svigermoren min.
Hva i all verden skjer her? tenkte jeg, mens jeg motvillig trakk meg ut fra den varme dynen.
Det var lørdag. Eirik hadde dratt til sin mor i Bergen for å hjelpe henne med å tine fryseren hun klarte ikke å få den til å fungere selv. Han kom tilbake veldig tidlig, og det ga meg en dårlig følelse med en gang.
Hvor er du? Kom hit, gjestene er på vei! jeg hørte svigermoren min snakke i søvne.
Hva gjør hun her? tenkte jeg, med stor motvilje da jeg krøp opp fra dynen.
Det viste seg at svigermoren ikke var den eneste gjesten. Bak henne kom Eiriks kusiner frem fra bakdøren. Eirik sto stille og så på meg med et tungt skyldbilde i øynene.
Vi flytter! befalte svigermoren sine barnebarn. Og du, du skal hjelpe til med flyttingen! De får betalt per time, så dere må få alt ned og inn så fort som mulig!
Kusinene begynte å løpe rundt i leiligheten. Eirik gikk ut, og svigermoren omfavnet meg, før hun sa:
Kom, vi må snakke.
Jeg følte meg helt desorientert av den brå oppvåkningen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor kusinene, svigermoren og en flytting plutselig dukket opp i vår leilighet. Det føltes merkelig. Svigermoren satte på vannkjeleren og spurte:
Vil du ha te eller kaffe?
Kaffe! svarte jeg overrasket.
Hun oppførte seg merkelig. Vanligvis snakker hun knapt med meg, og når hun gjør det, er det ofte nedsettende eller ydmykende.
Hva vil du egentlig? spurte jeg rett på.
Svigermoren fikk ikke svare. Plutselig hørtes et brak av knust glass. Sammen med svigermoren løp jeg inn på rommet. Kusinene sto ved et knust vaser.
Slutt med det! Slå på TV-en, sett dere på sofaen og se på barneprogrammer! ropte svigermoren. Forstår dere meg?
Ja, bestemor, vi forstår! svarte guttene, og de løp straks inn i et annet rom.
Etter at svigermoren hadde ryddet, gikk vi mot kjøkkenet, men akkurat da åpnet hoveddøren seg.
Hvor skal vi sette sengen? spurte noen.
Der svarte Eirik.
Jeg gikk ut for å se hva som foregikk. Der lå ikke en vanlig seng, men deler av en barneseng med toppseng som tilhørte Eiriks søster sine barn de samme barna som nettopp hadde knust vaseriet mitt.
Hva er dette? spurte jeg.
Ikke bekymre deg! Anine er på sykehus i totre måneder, og moren min klarer ikke å ta seg av barnebarna. Så de blir her en stund til.
Hvor på sykehus er Anine? Er sykdommen hennes bare behandlet i Finland? spurte jeg.
Hvor vet du det? ble svigermoren overrasket.
Jeg tok frem telefonen og åpnet Anines Facebook-side. Jeg viste bilder av henne på flyet og senere på en strand.
På sykehus? Jeg hadde også vært på et slikt sykehus, og det er mer enn én gang i året!
Ser du, Anine dro fra oss, fant en ny kjæreste, pakket og reiste bort med barna sine.
Hvorfor lyver du for meg? jeg ble såret.
Vi håper hun kommer til fornuft og vender tilbake, svarte svigermoren.
Du vil jo ha barna med deg, ikke sant? spurte Eirik.
Hvem tror du jeg er? Hvorfor skulle jeg godta det? De er ustyrbare! De vil rive leiligheten i stykker! Hvem skal kompensere meg?
Vi er familien din, vi trenger hjelp! Du tenker bare på penger! ropte svigermoren.
Siden når er jeg en del av familien deres? Du har selv sagt jeg er ingenting! Hva har endret seg så plutselig? Vil du ha min hjelp? Hadde du spurt, kanskje hadde jeg ikke sagt nei. Men du lyver! Jeg vil verken hjelpe deg eller din datter som har ydmyket meg i årevis! Ta med dine barnebarn, ditt toppseng og forsvinn med en gang!
Hvordan kan du gjøre det? spurte Eirik.
Jeg kan! Absolutt! Dette er mine foreldres leilighet! Jeg bestemmer hvem som bor her og hva som skjer! Har du glemt hvor mange år moren din og søsteren din har tråkket meg ned? De har kastet jord på meg! Husker du hvordan Anine fikk barna sine til å erte meg? Barnas fremtid er ikke i denne leiligheten! Du har 15 minutter på deg til å pakke alle barnas ting og dra!
Eirik gikk ut med svigermoren og kusinene. Han kom aldri tilbake til meg. Han sendte bare en SMS der han skrev at jeg var en stor skuffelse for ham. Jeg er lettet over at han forlot meg og aldri kommer tilbake. Jeg vil ikke ha noe med ham eller hans familie å gjøre.
Nå sitter jeg igjen med denne kalde følelsen i magen, men jeg vet at jeg har gjort det rette. Jeg skal finne min egen vei, med mine drømmer og min egen lille leilighet i Oslo, uten innblanding fra de som aldri har respektert meg.
Kveldens tanker og følelser.
