Tante Ragnhild har nettopp knust serviset sitt. For godt.
Brudeserviset til tolv personer.
Farvel, gullkanten og stempelet “Laget i Tyskland” på undersiden av hver del onkel Kåre ramlet ned fra hemsen sammen med esken.
Oj da, sier tante Ragnhild, nesten nysgjerrig.
Men det var jo av porselen!
Som om porselen aldri knuses. Etter hvert søker alvoret henne, og hun ligger i lenestolen, sukker:
«Kjell, hent nitroglyserinen!», ringer til alle hun kjenner, til og med meg, selv om det er langdistanse, og sørger over ungdommen sin, som har smuldret opp i tusen små biter:
Vi fikk det av foreldrene hans for tjue år siden. Vi rørte det aldri, ventet på en spesiell anledning, på porselensbryllup, herregud.
Og hva ble det til? Pappa gikk bort, Kåre har forstuet ankelen, og jeg har høyt blodtrykk.
Og legg merke til ingen av oss har noensinne brukt de tallerkenene.
Idioter.
Jeg blir stående og gruble.
Hvorfor sparer vi på serviser, smykker og sterke opplevelser til spesielle dager?
Hvorfor gjemmer vi duftlysene til en «spesiell kveld», låser diamantøredobbene ned i smykkeskrinet, dasker barnets hånd vekk når han vil snike seg en skive salami fra bordet før middag, og holder de gode ordene tilbake til Valentinsdagen?
Hva gjør denne dagen, dette øyeblikket, mindre verdt enn de vi venter på?
Er vi sikre på at vi «rekker det senere»?
Nesten alle samtaler fra de brennende tvillingtårnene i New York inneholdt kjærlighetserklæringer.
Folk ringte sine nærmeste, etterlot beskjeder på telefonsvarerne.
«Jeg. Elsker. Deg.» å si det var det viktigste de måtte rekke å gjøre her på jorda.
Virkeligheten, ifølge leksikonet, er «det som eksisterer i nåtiden», det øyeblikket akkurat mellom fortid og fremtid.
Vi må ikke spare på, gjemme på skap, stue bort på loftet eller holde igjen til «en vakker dag» det som allerede nå kan bringe glede og smil.
Det finnes ikke noe «i morgen». Bare i dag, og det er like verdifullt som nyttårsaften eller 8. mars.
Så la oss skynde oss. Bli venner igjen. Se havet. Leke med sønnen, klemme datteren, gi mamma enda en flaske Chanel No. 5 så hun bruker den hver dag, ikke bare på fest.
Vi må rekke det. Å lese. Å spise suppe av kråkeboller eller sprøstekt gresshoppe. Se favorittfilmen og glemme den skitne oppvasken.
Kjøpe nytt servise til tante Ragnhild og invitere til en stor middag.
Fort deg å si at du elsker før rulleteksten kommer.
Hos tante Ragnhild knuste serviset. For alltid. Bryllupsserviset til tolv personer. Farvel, gyldne kanter og «Made in Germany» stempel på baksiden av hver del – onkel Kåre ramlet ned fra loftet med esken. – Oi, sa tante Ragnhild litt nysgjerrig. – Men det var jo porselen! Som om ikke porselen kan knuses. Etterpå skjønte hun alvoret, ble liggende i godstolen og ropte: «Nikolai, gi meg valium!», ringte alle og enhver, til og med meg, på langdistanse, og sørget over ungdommen sin, knust i tusen små biter: – Det fikk vi av foreldrene til bryllupet for tjue år siden. Vi rørte det aldri, ventet på en spesiell anledning, til porselensbryllupet, herre min hatt. Så… Pappa døde, Kåre forstuet ankelen, jeg har høyt blodtrykk. Og ingen, merk deg det, ingen har noen gang brukt disse tallerkenene. Idioter. Jeg begynte å tenke. Hvorfor sparer vi på serviser, smykker og sterke følelser til spesielle anledninger? Hvorfor gjemmer vi duftlys til «helt spesielle kvelder», putter diamantøredobber i smykkeskrinet, slår barnet på hånden når det «for tidlig» prøver å få tak i pølsa fra bordet, og holder på de fine ordene helt til Valentinsdagen? Hva er galt med akkurat denne dagen, dette øyeblikket? Er vi sikre på at «vi får tid senere»? Nesten alle samtaler fra de brennende tvillingtårnene i New York inneholdt kjærlighetserklæringer. Folk ringte sine kjære, la igjen beskjeder på telefonsvareren. «Jeg. Elsker. Deg.» – å si det viste seg å være det viktigste man rakk å gjøre på jorden. Virkeligheten, ifølge leksikonet, er «det som faktisk eksisterer», det øyeblikket som ligger mellom fortiden og fremtiden. Det er ingen vits i å utsette, gjemme bort på loftet, spare på noe til «en dag» – det som kan gi glede, smil og lykke her og nå. Det finnes ikke noe i morgen. Bare i dag, som er like unikt som nyttårsaften eller 8. mars. Så la oss skynde oss. Forson dere. Se havet. Lek med sønnen din, klem datteren, gi mamma en ny flaske Chanel No. 5 – så hun kan bruke den hver dag, ikke bare på fest. Skynd deg. Les boka. Prøv suppe med sjøpinnsvin eller ovnsbakt gresshoppe. Se favorittfilmen din og glem skitten oppvask i vasken. Kjøp nytt servise til tante Ragnhild og hold et storslått middagsselskap. Skynd deg å si at du elsker – før rulleteksten går.
