Sannheten som fikk alt til å klemme seg sammen inni meg Mens hun hang opp nyvasket tøy på snora ute i hagen, hørte Tanja noen stille snufs bak gjerdet. Da hun kikket over kanten, satt lille Sonja – den åtte år gamle nabojenta – sammenkrøpet ved gjerdet. Hun gikk riktignok i andre klasse, men så alltid liten og tynn ut, som om hun bare var seks. – Sonja, har de vært stygge mot deg igjen? Kom nå inn til meg, sa Tanja, og skjøv til side den løse bordplanken så Sonja kunne smette inn. Den vesle nabojenta hadde ofte søkt tilflukt hos Tanja når ting ble vanskelig hjemme. – Mamma jaget meg ut, sa bare “forsvinn”, og så kastet hun meg ut. Nå sitter de inne og har det moro med onkel Kåre, sa Sonja, mens hun tørket tårene. – Kom igjen, vi går inn. Lisa og Marius spiser, og du skal også få mat, sa Tanja vennlig. Tanja hadde flere ganger reddet Sonja fra morens harde hender eller temperamentsfulle humør. Heldigvis skilte bare gjerdet dem. Hun pleide å la Sonja bli hos dem til moren, Anna, hadde roet seg og sett på verden med mildere øyne. Sonja var alltid misunnelig på nabobarna Lisa og Marius. Tante Tanja og mannen hennes elsket sine barn og kjente aldri behov for strenge ord eller harde tak. Hjemme var det bestandig fredelig, og forholdet mellom Tanja og mannen var varmt og omsorgsfullt; de tok vare på barna sine på ekte, kjærlighetsfullt vis. Det forsto Sonja; det gjorde vondt å lengte etter det samme, og hun følte seg liten og fortapt, som en stein på brystet og en klump i halsen. Hos nabofamilien fant hun trygghet. Hjemme hos Sonja var alt strengt forbudt. Moren krevde at hun dro vann, stelte i stallen, luket i kjøkkenhagen og vasket gulv. Anna hadde fått datteren uten mann, som folk sa “på egenhånd”, og fra den dagen hadde hun aldri likt barnet sitt. Da levde Sonjas mormor fortsatt, men var svak og syk. Mormor elsket barnebarnet og lot dem bo sammen i hennes hus; hun beskyttet Sonja og tok vare på henne, ellers hadde Anna ikke brydd seg om henne. Mens mormor levde, hadde Sonja det bedre. Men da mormor døde, da Sonja var seks, begynte den tunge tiden. Moren, bitter over å bo alene uten mann – “ikke som andre kvinner” – var stadig på jakt etter en partner. Anna jobbet som rengjører på bilbassenget, der var det mange menn. Så en dag begynte en ny sjåfør, Nikolai, og Anna startet raskt et forhold med ham. Nikolai var skilt og hadde en sønn, som han betalte bidrag til. Anna inviterte ham til å flytte inn, og det gikk som hun ønsket; han fikk tak over hodet, og hun stelte og dullet med ham. – La ungen surre rundt, tenkte han, – hun kan være hushjelp når hun blir større. Nå gikk all Annas tid og omsorg til Kåre, mens Sonja ble kjeftet på, ble satt til slit, og fikk noen ganger revet til seg en ørefik eller et slag. – Hvis du ikke hører på meg, sender jeg deg på barnehjem, truet Anna. Sonja strevde med å gjøre stallen ren, men ble kjeftet ut for det også. Hun satt ofte under nabogjerdet, under solbærbusken, og gråt stille. Om Tanja så henne, gikk hun straks og hentet henne inn. Sonja ble et stille og forsagt barn. Folk i bygda snakket og dømte Anna for hvordan hun behandlet datteren sin. Tanja sa også sitt. Anna svarte med sladder: – Hør ikke på Tanja, hun har lagt an på min Kåre og finner bare på historier om oss og jenta mi. Anna og Kåre feiret ofte, drakk, og da flyktet Sonja til naboene og sov der. Tanja forsto Sonjas sjel bedre enn noen andre og hadde bare godhet for henne. Tiden gikk. Sonja gjorde det bra på skolen og vokste til. Da hun var ferdig med niende klasse, ville hun reise til byen for å studere på medisinsk fagskole. Moren sa strengt: – Du skal ut og jobbe, voksen jente nå, du skal ikke ligge på min rygg, sa Anna. Sonja gråt, løp ut – hjemme hadde hun ikke lov til å gråte. Hun fant litt ro, og gikk til naboen Tanja for å fortelle. Tanja sine barn studerte allerede i byen. Tanja klarte ikke å holde seg denne gangen, og gikk til Sonjas mor. – Anna, du er ikke noen mor, du er en ondskapsfull kvinne. Alle prøver å gjøre det beste for barna sine, men du slår barnet ditt ned. Du elsker henne ikke, men du har plikt og må ha samvittighet. Hvorfor skal Sonja på jobb? Hun må få lære! Hun har jo toppkarakterer. Hun er barnet ditt, Anna! Du kommer til å krype til henne til slutt! – Hvem tror du at du er, som skal bestemme, svarte Anna sint. – Se etter dine egne, ikke min Sonja. Hun er bare bortskjemt av deg. – Anna, skjerp deg! Kåre har fått sønnen sin inn på skole i byen – selv om han ikke bor med ham. Men du plager din egen datter. Våkne opp, er du mor eller ei? Anna skrek, men falt til slutt utmattet sammen på sofaen. – Ja, jeg er streng og hard, men det er for hennes eget beste, så hun ikke ender opp som meg. Hun skal få reise til byen, og får lære – sa hun til slutt og viftet det bort. Sonja kom inn på fagskolen med letthet. Hun var utrolig glad, men følte seg flau over klærne sine, hun skilte seg ut blant de andre. Men ingen dømte henne, og flere jenter var fra bygda og hadde også vanlige klær. Sonja dro sjelden hjem. Hun ville helst unngå moren og stefaren. Når hun måtte hjem på ferie, var første stopp alltid hos Tanja. Tanja serverte mat og stilte spørsmål, alltid vennlig og imøtekommende. Anna hadde alltid sine problemer; Kåre hadde fått seg en yngre kjæreste. Hun var stresset, sint og skapte skandaler – akkurat da Sonja kom hjem på ferie. Anna ble ikke glad da hun fikk se datteren: – Hvorfor er du her? Jeg har ikke tid med deg, og du blir ikke boende gratis. Det er ferie, du må jobbe. En dag kom Kåre hjem fra jobb, og begynte å pakke sakene sine. – Du skal ingensteds! ropte Anna, men han bare gliste. – Rita venter barn, og jeg svikter ikke mitt eget kjøtt og blod. Det er du som ikke vil ha din datter, men mitt barn skal kjenne både mor og far fra fødsel, leve med kjærlighet og omsorg. Det er din Sonja som aldri har fått morskjærlighet, som om du fant henne under en busk. Men mitt barn skal ha alt dette! sa han og forsvant. Dette svaret slo Anna helt ut. Hun klarte ikke engang å skrike, be eller gråte. Nikolai sa sannheten. Sannheten som fikk henne til å miste pusten og klemme alt sammen inni seg. Sonja hadde hørt alt. Hun trøstet ikke moren, men fikk en sterk påminnelse om hvert eneste slag og hver gang hun var blitt jaget ut. Stefaren hadde aldri forsvart henne, men heller ikke slått, bare ledd og oppført seg som sjef. Siste året på skolen fikk Sonja jobb på sykehuset, og tjente sine egne penger. Hun reiste ikke hjem; moren drakk og forfalt, det gikk bare nedover med henne. Sonja forandret seg fra en redd og stille jente til en vakker, arbeidsom og godhjertet kvinne, godt likt av både pasienter og kolleger. De skrøt av morens oppdragelse, men Sonja smilte bare stille. – Oppdratt av min mor? Nei, alt jeg har fått, har jeg fått av tante Tanja – for omsorg, forståelse, hjelp og for at jeg fikk min drømmejobb. Anna begynte å bringe hjem rare “venner” og drakk stadig mer. Sonja kom sjeldent hjem, men var alltid rystet over morens tilstand. Anna hadde mistet jobben. Sonja prøvde ikke lenger å overtale eller trøste; hun visste det var håpløst. Hun drømte om å rydde opp, renovere og starte om på nytt – men moren lot henne ikke slippe til. Hun holdt tårene tilbake, da hun besøkte hjemme etter endt utdanning. Anna satt alene og så bittert på henne. – Hvorfor er du her nå? Blir du lenge? Jeg har ikke mat i huset, og fryseren er av. Gi meg penger, jeg har vondt i hodet. Sonja kjente klumpen i halsen, men gråt ikke, bare sa: – Jeg blir ikke lenge… Jeg har fullført studiet med toppkarakter og skal jobbe ved regionsykehuset. Kommer ikke ofte hjem, men sender deg litt penger. Vi sees, mamma. Anna skjønte knapt hva datteren sa; hun ville bare ha noe å drikke og krevde penger. – Gi meg penger, jeg må fikse hodet. Har du ikke medlidenhet for moren din? Hva slags datter er du? Sonja la fra seg noen sedler på bordet, lukket døren stille bak seg, og stod litt ute og ventet – kanskje kom mammaen etter henne. Hun gjorde ikke det. Sonja gikk sakte mot naboen. Tanja var glad for å se henne, satte henne straks til bords. – Kom, Sonja, vi skal spise nå – sa Tanja, og mannen hennes var allerede på plass. – Åh, jeg holdt på å glemme, sa Tanja og kom med en pakke – Dette er en gave for fullført utdanning, og litt penger til å ha når du begynner jobben. Sonja takket og brast i gråt. – Tante Tanja, hvorfor? Hvorfor kunne ikke mamma vise kjærlighet, som om jeg var fremmed for henne? – Ikke gråt, Sonja, sa Tanja og holdt rundt henne. – Ikke gråt, det nytter ikke… Anna er bare slik. Kanskje du ble født på feil tid. Men du er flink og vakker, og kommer til å bli elsket og lykkelig. Sonja flyttet til regionsbyen og fikk jobb som sykepleier i kirurgisk avdeling. Der møtte hun sin store kjærlighet, den unge kirurgen Ole, og de giftet seg snart. Hos henne og Ole satt Tanja ved siden av, ikke Anna. Anna fikk penger av datteren, og skrøt for sine “drikkebrødre”: – Jeg har oppdratt en datter som sender meg penger og er så takknemlig. Jeg har gitt henne utdanning. Bare synd hun ikke inviterte meg på bryllupet, og jeg har aldri møtt svigersønnen eller barnebarna. En dag fant Tanja Anna død på gulvet hjemme. Hvor lenge hun hadde ligget der, vites ikke. Tanja skjønte det da det ble mistenkelig stille i hagen. Sonja med sin mann ordnet begravelsen, huset ble solgt, men de besøkte Tanja av og til.

Sannheten som knyttet seg i brystet

Idet hun hang opp den nyvaskede klesvasken på snora i hagen, hører Tiril småsnufs og titter over gjerdet. Der, rett ved gjerdet hennes, sitter Siv nabojenta på åtte år. Siv går allerede i andre klasse, men ser liten og tynn ut, nesten som hun bare skulle vært seks.

Siv, har du blitt lei deg igjen? Kom inn til meg, sier Tiril og drar til side den løsrevne plankebiten ved gjerdet, slik hun ofte gjør når Siv løper over.

Mamma kastet meg ut, sa kom deg vekk, og skubbet meg ut døra. De ler inne med onkel Knut, Siv tørker tårene og forteller.

Kom, bli med inn Lisa og Mikkel spiser nå, du får også mat, sier Tiril.

Tiril har ofte tatt Siv til seg når moren hennes, Anne, tar ut frustrasjonen på Siv. Heldigvis er de naboer, så Tiril kan hente henne over hver gang Anne mister besinnelsen. Da får Siv bli hos Tiril, til moren roer seg og får samlet seg.

Siv ser alltid på nabobarna Lisa og Mikkel med misunnelse. Tiril og ektemannen er glade i barna sine og straffer dem aldri. Hjemme hos dem er det alltid hjertevarmt, og forholdet mellom Tiril og hennes mann er nært og omsorgsfullt. Siv kjenner på den gode stemningen, og misunnelsen presser som en tung stein, får halsen til å snøre seg. Hun elsker å være hos dem, det føles trygt.

Hjemme får ikke Siv lov til noen ting. Mammaen setter henne til å hente vann, rydde uteboden, luke i bedene og vaske gulvene. Anne fikk datteren uten mann, alene, og har aldri vært særlig varm mot henne. Da bestemoren levde, var alt litt bedre mormor likte Siv og passet henne, mens Anne knapt brydde seg om henne.

Etter mormor døde, da Siv var seks, ble livet vanskeligere. Moren var frustrert over å bo alene, alltid på jakt etter en mann. Anne jobbet som renholder på bussterminalen, der var det mest menn. Så kom Knut, en ny sjåfør, og plutselig var det ham alt dreide seg om.

Knut var skilt, hadde en sønn og betalte bidrag, og Anne tilbød han straks å bo hos seg. Han takket ja, glad for tak over hodet. Anne la all sin kjærlighet på Knut, men Siv fikk bare kjeft og var stendig pliktbarn.

Knut brydde seg lite om Siv.

Hun får vel holde seg unna og vokse opp, så blir hun en hushjelp, tenkte han.

All omsorg gikk til Knut, Siv fikk bare krav, kjeft og ofte en lusing av og til mer.

Hører du ikke, sender jeg deg på barnehjem! truer Anne.

Siv klarte ofte ikke å utføre alt arbeidet, og da satte hun seg under ripsbusken rett ved Tirils gjerde og gråt stille. Tiril hentet henne inn så fort hun så det Siv vokste opp stille og sky.

Naboer og bygdefolk reagerer på hvordan Anne behandler Siv. Tiril sier sin mening, men Anne legger ut rykter:

Ikke hør på Tiril, hun har falt for min Knut og sprer løgner om at Siv bare klager.

Anne og Knut feirer ofte, drikker og lager fest, og da flyktet Siv til naboen og sov over. Tiril forstår Siv, og har alltid medlidenhet med henne.

Årene går, Siv er flink på skolen og vokser til. Da hun er ferdig med niende klasse, ønsker hun å reise til Bergen og gå på helse- og omsorgsskole. Moren sier strengt:

Du skal jobbe, du er stor nok til å forsørge deg selv.

Siv løper gråtende ut gråt er ikke lov hjemme og går over til Tiril.

Barna til Tiril studerer allerede i byen. Denne gang mister Tiril besinnelsen og går rett til Anne.

Anne, du oppfører deg ikke som en mor. Alle andre gjør alt for barna, men du driver din egen bort fra livet. Siv fortjener utdannelse hun har toppkarakterer. Du kommer til å trenge henne en dag.

Hva tror du egentlig du driver med, skal du blande deg inn i mitt? Se til dine egne og slutt å stikke nesen i mitt! Siv har blitt vant til å klage til deg, svarer Anne.

Anne, du må våkne. Knut har sendt sin egen sønn til byen for å studere, selv om han ikke bor med ham du driver kun med din datter. Skal du bare vaske din vei ut av livet?

Anne roper, men motløs faller hun sammen på sofaen.

Ja, jeg er streng, ja, jeg gir henne smerte. Men det er for hennes beste, så hun ikke blir en som meg. Ikke bringer skam over meg. Greit, hun kan reise og studere i byen hun får lov.

Siv blir gledelig tatt opp på helse- og omsorgsskole i Bergen. Gleden bobler i henne, men hun skammer seg over klærne sine og skiller seg ut. Heldigvis er flere studenter fra mindre bygder, og alle kommer overens. Hjem reiser hun bare sjelden.

Hun gruer seg til å besøke mor og stefar, derfor løper hun først til Tiril. Hun får alltid mat og blir møtt med varme og spørsmål. Tiril og mannen stiller alltid opp.

Anne har sine egne problemer, Knut har fått seg kjæreste og venter barn med henne. Anne er nervøs og sint da Siv kommer hjem. Datterens hjemkomst gleder henne ikke.

Hva skal du her, det passer dårlig. Ta deg en jobb, du kan ikke ligge på latsiden her!

En dag kommer Knut hjem og begynner å pakke.

Hvor tror du du skal? Du får ikke flytte ut! Anne roper. Knut ser på henne spottende.

Rita venter barn med meg, og jeg vil være far. Det er din datter du ikke bryr deg om, men jeg nekter å svikte mitt barn. Slik du lar Siv vokse opp uten omsorg du tok henne opp fra gata. Mitt barn skal vite hvem både mor og far er og vokse opp med kjærlighet! Med det forlater han huset.

Anne er knust av disse ordene, hun faller sammen orker verken å gråte eller rope. Knut sa bare sannheten, og den sved. Alt knyttet seg i henne, hun klarte ikke å puste.

Siv hører alt, men trøster ikke moren. Hun husker de gangene hun fikk bank og ble jaget ut for minste uro, og hvordan Knut aldri grep inn bare lo og så på.

På siste år på helse- og omsorgsskolen får Siv jobb på sykehuset, forsørger seg selv og unngår hjemmet. Moren drikker, ser forfallen ut og har knapt penger. Siv har vokst fra den skremte jenta til en vakker, pliktoppfyllende og varm kvinne hun er dyktig og får ros for sitt arbeid og sin gode oppdragelse. Men Siv smiler bare stille.

Hva snakker de om? Alt jeg har lært, skylder jeg Tiril hennes omsorg og støtte, hennes varme og kjærlighet, og at jeg fant min vei i livet.

Anne har stadig ulike venner med seg hjem, forfaller mer for hver gang Siv er innom. Anne ble sagt opp for lenge siden, og Siv skjønner at ingenting hun sier hjelper. Hun ønsker bare å kaste ut alle vennene, pusse opp og prøve å finne ro med moren. Men Anne synker stadig dypere.

Siv holder tårene tilbake

Da Siv er ferdig på helse- og omsorgsskolen, kommer hun hjem. Anne er alene, ser hatefullt opp:

Hva vil du her? Har du tenkt å bli lenge? Vi har ingenting å spise, kjøleskapet er koblet ut. Gi meg penger, jeg har vondt i hodet.

Siv kjenner det knyter seg i halsen, men holder tårene tilbake. Hun svarer stille:

Jeg blir ikke lenge. Jeg har fullført skolen med toppkarakterer, og flytter til fylkesbyen skal jobbe på det fylkeskommunale sykehuset. Kommer ikke ofte hjem, men sender deg litt penger. Farvel, mamma.

Anne fikk ikke med seg dette hun var bare opptatt av å få penger til mer drikke.

Gi meg penger, da! Har du ikke samvittighet, bryr du deg ikke?

Siv legger penger på bordet, lukker døren bak seg og venter et øyeblikk, håper moren skal komme etter og klemme henne. Men det skjer ikke, så hun går over til Tiril.

Tiril er glad. Hun setter Siv til bords.

Sett deg, nå skal vi akkurat til å spise, sier hun. Mannen har allerede satt seg.

Oi, vent litt, jeg har noe til deg her er en pakke, det er en liten gave for at du var så flink, og jeg la litt penger oppi, du trenger det helt sikkert nå.

Siv takker og gråter.

Tiril, hvorfor? Hvorfor har mamma vært slik mot meg, som om jeg er fremmed?

Ikke gråt, Siv, sier Tiril og holder henne. Ikke gråt, nå får du ikke gjort noe. Slik er Anne, du bare måtte bli født på feil tid. Men du er både klok og vakker du kommer til å bli elsket og lykkelig!

Siv flytter til fylkesbyen og jobber som sykepleier på kirurgisk avdeling. Der møter hun sin skjebne den unge kirurgen Olav forelsker seg i henne. Snart gifter de seg. Under bryllupet sitter Tiril ved siden av Siv i stedet for moren, og gleder seg på hennes vegne.

Anne fortsetter å skryte til sine venner:

Jeg har oppdratt en sånn datter, hun sender meg penger, hun er takknemlig og godt oppdratt. Bare synd hun ikke inviterte meg i bryllupet jeg ser aldri barnebarna, og har aldri møtt svigersønnen.

En tid senere finner Tiril Anne død på gulvet i huset hennes. Hvor lenge hun lå der er det ingen som vet. Naboene hadde merket seg at det var stille på tunet hennes og ble bekymret. Siv og Olav sørger for begravelsen, og selger huset kort tid etterpå. Av og til besøker de Tiril og mannen hennes.

Rate article
Intigue Life
Sannheten som fikk alt til å klemme seg sammen inni meg Mens hun hang opp nyvasket tøy på snora ute i hagen, hørte Tanja noen stille snufs bak gjerdet. Da hun kikket over kanten, satt lille Sonja – den åtte år gamle nabojenta – sammenkrøpet ved gjerdet. Hun gikk riktignok i andre klasse, men så alltid liten og tynn ut, som om hun bare var seks. – Sonja, har de vært stygge mot deg igjen? Kom nå inn til meg, sa Tanja, og skjøv til side den løse bordplanken så Sonja kunne smette inn. Den vesle nabojenta hadde ofte søkt tilflukt hos Tanja når ting ble vanskelig hjemme. – Mamma jaget meg ut, sa bare “forsvinn”, og så kastet hun meg ut. Nå sitter de inne og har det moro med onkel Kåre, sa Sonja, mens hun tørket tårene. – Kom igjen, vi går inn. Lisa og Marius spiser, og du skal også få mat, sa Tanja vennlig. Tanja hadde flere ganger reddet Sonja fra morens harde hender eller temperamentsfulle humør. Heldigvis skilte bare gjerdet dem. Hun pleide å la Sonja bli hos dem til moren, Anna, hadde roet seg og sett på verden med mildere øyne. Sonja var alltid misunnelig på nabobarna Lisa og Marius. Tante Tanja og mannen hennes elsket sine barn og kjente aldri behov for strenge ord eller harde tak. Hjemme var det bestandig fredelig, og forholdet mellom Tanja og mannen var varmt og omsorgsfullt; de tok vare på barna sine på ekte, kjærlighetsfullt vis. Det forsto Sonja; det gjorde vondt å lengte etter det samme, og hun følte seg liten og fortapt, som en stein på brystet og en klump i halsen. Hos nabofamilien fant hun trygghet. Hjemme hos Sonja var alt strengt forbudt. Moren krevde at hun dro vann, stelte i stallen, luket i kjøkkenhagen og vasket gulv. Anna hadde fått datteren uten mann, som folk sa “på egenhånd”, og fra den dagen hadde hun aldri likt barnet sitt. Da levde Sonjas mormor fortsatt, men var svak og syk. Mormor elsket barnebarnet og lot dem bo sammen i hennes hus; hun beskyttet Sonja og tok vare på henne, ellers hadde Anna ikke brydd seg om henne. Mens mormor levde, hadde Sonja det bedre. Men da mormor døde, da Sonja var seks, begynte den tunge tiden. Moren, bitter over å bo alene uten mann – “ikke som andre kvinner” – var stadig på jakt etter en partner. Anna jobbet som rengjører på bilbassenget, der var det mange menn. Så en dag begynte en ny sjåfør, Nikolai, og Anna startet raskt et forhold med ham. Nikolai var skilt og hadde en sønn, som han betalte bidrag til. Anna inviterte ham til å flytte inn, og det gikk som hun ønsket; han fikk tak over hodet, og hun stelte og dullet med ham. – La ungen surre rundt, tenkte han, – hun kan være hushjelp når hun blir større. Nå gikk all Annas tid og omsorg til Kåre, mens Sonja ble kjeftet på, ble satt til slit, og fikk noen ganger revet til seg en ørefik eller et slag. – Hvis du ikke hører på meg, sender jeg deg på barnehjem, truet Anna. Sonja strevde med å gjøre stallen ren, men ble kjeftet ut for det også. Hun satt ofte under nabogjerdet, under solbærbusken, og gråt stille. Om Tanja så henne, gikk hun straks og hentet henne inn. Sonja ble et stille og forsagt barn. Folk i bygda snakket og dømte Anna for hvordan hun behandlet datteren sin. Tanja sa også sitt. Anna svarte med sladder: – Hør ikke på Tanja, hun har lagt an på min Kåre og finner bare på historier om oss og jenta mi. Anna og Kåre feiret ofte, drakk, og da flyktet Sonja til naboene og sov der. Tanja forsto Sonjas sjel bedre enn noen andre og hadde bare godhet for henne. Tiden gikk. Sonja gjorde det bra på skolen og vokste til. Da hun var ferdig med niende klasse, ville hun reise til byen for å studere på medisinsk fagskole. Moren sa strengt: – Du skal ut og jobbe, voksen jente nå, du skal ikke ligge på min rygg, sa Anna. Sonja gråt, løp ut – hjemme hadde hun ikke lov til å gråte. Hun fant litt ro, og gikk til naboen Tanja for å fortelle. Tanja sine barn studerte allerede i byen. Tanja klarte ikke å holde seg denne gangen, og gikk til Sonjas mor. – Anna, du er ikke noen mor, du er en ondskapsfull kvinne. Alle prøver å gjøre det beste for barna sine, men du slår barnet ditt ned. Du elsker henne ikke, men du har plikt og må ha samvittighet. Hvorfor skal Sonja på jobb? Hun må få lære! Hun har jo toppkarakterer. Hun er barnet ditt, Anna! Du kommer til å krype til henne til slutt! – Hvem tror du at du er, som skal bestemme, svarte Anna sint. – Se etter dine egne, ikke min Sonja. Hun er bare bortskjemt av deg. – Anna, skjerp deg! Kåre har fått sønnen sin inn på skole i byen – selv om han ikke bor med ham. Men du plager din egen datter. Våkne opp, er du mor eller ei? Anna skrek, men falt til slutt utmattet sammen på sofaen. – Ja, jeg er streng og hard, men det er for hennes eget beste, så hun ikke ender opp som meg. Hun skal få reise til byen, og får lære – sa hun til slutt og viftet det bort. Sonja kom inn på fagskolen med letthet. Hun var utrolig glad, men følte seg flau over klærne sine, hun skilte seg ut blant de andre. Men ingen dømte henne, og flere jenter var fra bygda og hadde også vanlige klær. Sonja dro sjelden hjem. Hun ville helst unngå moren og stefaren. Når hun måtte hjem på ferie, var første stopp alltid hos Tanja. Tanja serverte mat og stilte spørsmål, alltid vennlig og imøtekommende. Anna hadde alltid sine problemer; Kåre hadde fått seg en yngre kjæreste. Hun var stresset, sint og skapte skandaler – akkurat da Sonja kom hjem på ferie. Anna ble ikke glad da hun fikk se datteren: – Hvorfor er du her? Jeg har ikke tid med deg, og du blir ikke boende gratis. Det er ferie, du må jobbe. En dag kom Kåre hjem fra jobb, og begynte å pakke sakene sine. – Du skal ingensteds! ropte Anna, men han bare gliste. – Rita venter barn, og jeg svikter ikke mitt eget kjøtt og blod. Det er du som ikke vil ha din datter, men mitt barn skal kjenne både mor og far fra fødsel, leve med kjærlighet og omsorg. Det er din Sonja som aldri har fått morskjærlighet, som om du fant henne under en busk. Men mitt barn skal ha alt dette! sa han og forsvant. Dette svaret slo Anna helt ut. Hun klarte ikke engang å skrike, be eller gråte. Nikolai sa sannheten. Sannheten som fikk henne til å miste pusten og klemme alt sammen inni seg. Sonja hadde hørt alt. Hun trøstet ikke moren, men fikk en sterk påminnelse om hvert eneste slag og hver gang hun var blitt jaget ut. Stefaren hadde aldri forsvart henne, men heller ikke slått, bare ledd og oppført seg som sjef. Siste året på skolen fikk Sonja jobb på sykehuset, og tjente sine egne penger. Hun reiste ikke hjem; moren drakk og forfalt, det gikk bare nedover med henne. Sonja forandret seg fra en redd og stille jente til en vakker, arbeidsom og godhjertet kvinne, godt likt av både pasienter og kolleger. De skrøt av morens oppdragelse, men Sonja smilte bare stille. – Oppdratt av min mor? Nei, alt jeg har fått, har jeg fått av tante Tanja – for omsorg, forståelse, hjelp og for at jeg fikk min drømmejobb. Anna begynte å bringe hjem rare “venner” og drakk stadig mer. Sonja kom sjeldent hjem, men var alltid rystet over morens tilstand. Anna hadde mistet jobben. Sonja prøvde ikke lenger å overtale eller trøste; hun visste det var håpløst. Hun drømte om å rydde opp, renovere og starte om på nytt – men moren lot henne ikke slippe til. Hun holdt tårene tilbake, da hun besøkte hjemme etter endt utdanning. Anna satt alene og så bittert på henne. – Hvorfor er du her nå? Blir du lenge? Jeg har ikke mat i huset, og fryseren er av. Gi meg penger, jeg har vondt i hodet. Sonja kjente klumpen i halsen, men gråt ikke, bare sa: – Jeg blir ikke lenge… Jeg har fullført studiet med toppkarakter og skal jobbe ved regionsykehuset. Kommer ikke ofte hjem, men sender deg litt penger. Vi sees, mamma. Anna skjønte knapt hva datteren sa; hun ville bare ha noe å drikke og krevde penger. – Gi meg penger, jeg må fikse hodet. Har du ikke medlidenhet for moren din? Hva slags datter er du? Sonja la fra seg noen sedler på bordet, lukket døren stille bak seg, og stod litt ute og ventet – kanskje kom mammaen etter henne. Hun gjorde ikke det. Sonja gikk sakte mot naboen. Tanja var glad for å se henne, satte henne straks til bords. – Kom, Sonja, vi skal spise nå – sa Tanja, og mannen hennes var allerede på plass. – Åh, jeg holdt på å glemme, sa Tanja og kom med en pakke – Dette er en gave for fullført utdanning, og litt penger til å ha når du begynner jobben. Sonja takket og brast i gråt. – Tante Tanja, hvorfor? Hvorfor kunne ikke mamma vise kjærlighet, som om jeg var fremmed for henne? – Ikke gråt, Sonja, sa Tanja og holdt rundt henne. – Ikke gråt, det nytter ikke… Anna er bare slik. Kanskje du ble født på feil tid. Men du er flink og vakker, og kommer til å bli elsket og lykkelig. Sonja flyttet til regionsbyen og fikk jobb som sykepleier i kirurgisk avdeling. Der møtte hun sin store kjærlighet, den unge kirurgen Ole, og de giftet seg snart. Hos henne og Ole satt Tanja ved siden av, ikke Anna. Anna fikk penger av datteren, og skrøt for sine “drikkebrødre”: – Jeg har oppdratt en datter som sender meg penger og er så takknemlig. Jeg har gitt henne utdanning. Bare synd hun ikke inviterte meg på bryllupet, og jeg har aldri møtt svigersønnen eller barnebarna. En dag fant Tanja Anna død på gulvet hjemme. Hvor lenge hun hadde ligget der, vites ikke. Tanja skjønte det da det ble mistenkelig stille i hagen. Sonja med sin mann ordnet begravelsen, huset ble solgt, men de besøkte Tanja av og til.