Lykkelige kvinner ser alltid fantastiske ut Lill var knust etter at ektemannen sviktet henne. I en alder av førti sto hun plutselig alene, mens datteren studerte i en annen by. For bare to måneder siden kom Igor rett hjem fra jobb og sa rett ut: – Jeg går fra deg, jeg har forelsket meg. – Hva? I hvem da? – spurte Lill forvirret. – Akkurat som menn forlater konene sine. Forelsket meg i en annen, har det bra med henne, og ved siden av henne glemmer jeg deg helt. Så ikke prøv å overtale meg, jeg har bestemt meg – svarte Igor og virket like hverdagslig, som om ingenting spesielt hadde skjedd. Han pakket raskt og gikk. Først etterpå, da hun hadde analysert alt, skjønte Lill at ektemannen ikke hadde bestemt seg på én dag. Han hadde samlet tingene sine sakte, men den dagen kastet han dem i kofferten og slamret med døren. Lill gråt og var overbevist om at det aldri skulle skje noe bra igjen. Det virket som livet hadde stoppet opp for alltid. Hun ville ikke se eller høre noen. Ikke snakke med folk, selv om telefonen stadig ringte. Datteren ringte, venninnen ringte; Lill svarte motvillig før hun raskt la på. På jobb orket hun heller ikke prate med kollegaene – noen så på henne med medlidenhet, andre med smålig skadefryd. Hun håpet til og med: – Kanskje Igor blir lei av henne og kommer tilbake, og da tilgir jeg ham, jeg elsker ham jo. En lørdag våknet Lill tidlig som alltid, men ble liggende – hun orket ikke stå opp, og hvorfor skulle hun egentlig det? Likevel kom hun seg opp. Ved elleve begynte telefonen å ringe. – Hvem ringer så tidlig, gidder ikke prate med noen, – tenkte hun og lot være å svare, men kikket på skjermen. Ukjent nummer. – Kanskje det er Igor, kanskje han har mistet mobilen eller fått SIM-kortet stjålet – kom det plutselig opp i tankene. – Kanskje han vil tilbake, burde ha tatt den. Telefonen ringte igjen. – Hallo? Hallo? – sa hun høyt. – Hei! – hørte hun en glad kvinnestemme. – Hallo, hvem er dette? – spurte Lill irritert. – Lill, er det deg? Hør på stemmen din, sånn kan du ikke snakke til gamle venninner. Det er jo meg, Kine. Skuffet, hun hadde nemlig håpet det var Igor. – Hva så … – Lill, er det deg, hvordan står det til? – Ikke så bra, – sa hun og la på, tårene trillet. Hun satte seg på sofaen for å roe seg ned litt. Etter en stund ringte det på døren. Lill hoppet opp, tenkte med håp: – Kanskje Igor har ombestemt seg? – og gikk for å åpne. – Hei! – sa en vakker kvinne med et bredt smil, og Lill gjenkjente så vidt sin gamle venninne og klassekamerat Kine. Hun var velstelt, hadde rød leppestift, stilige klær og en duft av eksklusiv parfyme. Etter videregående dro Kine til Oslo for å studere, og de hadde bare sett hverandre én gang på femten år. Den gang var de bestevenninner, gikk på diskotek sammen, møtte gutter og delte hemmeligheter. – Men Kine, så flott du har blitt! – utbrøt Lill ubevisst. – Hei, venninne. Jeg har alltid vært sånn – det er du … – hun så over Lill fra topp til tå, – Skal du slippe meg inn? – Kom inn, – sa Lill motvillig. Kine hadde med seg spansk vin, kake og appelsiner. Hun gikk rett inn på kjøkkenet og begynte å prate i vei. – Fram med glassene, la oss feire gjenforeningen – det er jo hundre år siden sist! – rant det ut av henne. Lill sa nesten ingenting, satte fram to glass og delte kaken. Kine åpnet vinen, skjenket og skålte: – For oss! – og drakk. Lill fulgte etter. Etter det andre glasset ville Lill plutselig åpne seg. Kine lyttet, og når Lill var ferdig, trakk hun på skuldrene. – Men herregud, Lill, jeg trodde du hadde opplevd noe virkelig grusomt. – Er ikke dette grusomt? Du kan jo ikke vite, du har aldri blitt dumpet av mannen din, – sa Lill trist. – Å jo da! Jeg dumpet mannen min først, etter at jeg fant ut at han hadde seg ei ung elskerinne. Rett til skilsmisse – han ble helt satt ut, trodde vel jeg ikke ville oppdage det … – Men du elsket ham kanskje ikke lenger? – Jo, jeg elsket ham – men tåler ikke å bli såret. Man må kvitte seg med slikt, når noen svikter deg er det ikke kjærlighet. – Jøss, Kine, du får det til å høres så enkelt ut. – Alt ordner seg! Det er du som gjør alt så vanskelig, Lill. Hvor er datteren din? – Hun studerer, bor hos tanta i en annen by. – Klart. Så den mannen dro altså fra både deg og datteren, og du skal fortsatt lide for ham? – Men … jeg elsker ham … – Nok nå, Lill! Jeg skal kurere deg. Du har kraftig kjærlighetssorg. – Hvordan da? Piller hjelper vel ikke nå. – Glem piller, venninne. Her trengs bare klassiske metoder: ny stil, shopping og kanskje ny kjærlighet. – Å, Kine … – Kom, vi drar på kjøpesenter, så tar vi en tur innom frisørsalongen, – smilte Kine, – og ingen protester. Har du forresten noen penger; kanskje en hemmelig sparegris? – Sparegris? Joda, vi sparte til en ny bil til Igor. – Igor klarer seg, han får være fornøyd med gammel bil. Du må søke skilsmisse og slutte å vente på ham. Og ikke engang tenk på å tilgi ham … Skal vi gå til rettssak for halve verdien på bilen? – Nei, det får han ha, – sa Lill plutselig. – Kine, har du flyttet hjem fra Oslo for godt, siden du er her? Du sier liksom ingenting. – For godt, orker ikke livet der … Og nå ut av pysjen, vi skal på shopping! Forresten, Rita Pettersen ringte – det er klassegjenforening om ei uke! Du og jeg skal selvfølgelig dit. Mange kommer, og noen av gutta er også skilt nå. Kanskje du skal ta en ekstra titt på dem? Husker du Viktor, som var dødsforelska i deg fra syvende klasse? – Herregud, Kine, hvem vil vel ha ei gammel kråke som meg? – Nå må du holde opp, Lill! Man må elske seg selv – vi gjør deg til ei ung hoppe igjen! – lo Kine og dro henne med ut. – Forresten, du kjenner tanten min, Katja, som bor ved mammaen din. Hun skal snart gifte seg for femte gang, men klarer ikke velge mellom to beilere! Etter omveltningen kjente Lill knapt seg selv igjen i speilet. – For en forvandling! – utbrøt hun, – helt annen hårfarge, ultrakort klipp, aldri trodd jeg kledde sånt! Ung og vakker. Kine, du er en fabelaktig venninne – ellers hadde jeg råtnet her hjemme. Reunionen ble arrangert på en kafé, nesten alle kom, og mange kjente ikke Lill igjen. Viktor – nå en vellykket mann – kunne ikke ta blikket fra henne. – Lill, jeg kjente deg ikke igjen – du er enda vakrere enn på skoleballene. Jeg likte deg alltid, men du valgte jo Igor fra parallellklassen – hvor er han forresten? – Nei, han har gått fra meg, – svarte Lill lett. – Seriøst? Slike kvinner dumper man ikke, – sa Viktor sjokkert. – Jo, de gjør visst det – men det ble bedre for meg til slutt. – Jeg tviler ikke, Lill. Jeg er også skilt, toår siden nå. Hadde det bra med kona, har voksen sønn. Men for to år siden fikk jeg problemer i firmaet, og kona kalte meg mislykket og dro til en yngre, antagelig mer suksessfull. Men jeg fikk alt på beina igjen, og nå går alt bedre enn før. møter eks på gata og han kjenner henne ikke igjen To måneder senere gikk Lill i armkrok med Viktor langs brygga, nydelig kveldstur etter teatret. Plutselig så hun Igor, tynn og sliten, ruslende alene. Han så ikke ut til å kjenne henne igjen. – Hun mater ham nok ikke like godt, – tenkte Lill. Da Igor passerte, møtte han blikket hennes, og hun så spørrende øyne – er det henne? De gikk videre, men plutselig hørte hun: – Lill? Hun snudde seg sakte, smilte og sa: – Å, hei, det er deg … Møt Viktor, min nye kjæreste – du kjente ham ikke igjen? – sa hun til Viktor. – Hei, nei, du var ikke til å kjenne igjen – jeg er Lills kommende ektemann. Igor måpte. Lill ble også litt overrasket – Viktor hadde ikke sagt noe om frieri. – Hvordan går det? – spurte Lill muntert. – Joda … ganske … bra, – svarte Igor, – du har forandret deg helt! Ser fantastisk ut. Lill smilte igjen, grep Viktors hånd og sa: – Lykkelige kvinner ser alltid fantastiske ut. – Så du har det bra … – mumlet Igor. – Klart jeg har, og det blir bare bedre! – svarte hun, og gikk videre med Viktor, mens hun kjente Igors blikk brenne i ryggen.