Er du min lykke? Egentlig hadde jeg ingen planer om å gifte meg. Hadde det ikke vært for de pågående frieriene til min framtidige ektemann, ville jeg fortsatt vært fri som fuglen. Artiom var som en ivrig sommerfugl, svevde rundt meg og gjorde alt for å glede, blåste bort hver minste støvfnugg… Til slutt ga jeg etter. Vi giftet oss. Artiom ble fort en del av hjemmet, nær og kjær. Det var enkelt og komfortabelt med ham – som å ta på tøflene etter en lang dag. Ett år senere ble vår sønn, Svatoslav, født. Mannen min jobbet i en annen by og var hjemme én gang i uken. Hver gang han kom, hadde han alltid med seg noe godt til meg og Svatik. Som vanlig gjorde jeg klar for å vaske klærne hans. Jeg har fått for vane å gå gjennom alle lommene – en gang vasket jeg til og med førerkortet hans… Siden da føler jeg alltid nøye gjennom lommene før vask. Denne gangen falt et papir ut av bukselommen, sammenbrettet i fire. Jeg brettet det ut og leste – en lang liste over skolesaker (det var august). Helt nederst, med barneskrift: “Pappa, kom hjem snart.” Aha, så slik underholder mannen min seg på si! Ingen tvil – dobbeltliv! Uten å lage drama pakket jeg veska, tok Svatik (ennå ikke tre år) i hånda og reiste til mamma på langvisitt. Hun gav oss et rom: – Bli her til dere blir venner igjen. Planen om hevn mot den utakknemlige mannen kom raskt. Jeg kom på Romund fra barneskolen, han var etter meg både da og senere. Jeg ringte: – Hei, Romund! Er du gift ennå? – Hei, Nadia! Gift, skilt, hvilken forskjell… Skal vi møtes? Vårt uplanlagte forhold varte i et halvt år. Artiom kom og leverte barnebidrag personlig til mamma og gikk uten et ord. Jeg visste at han bodde med Katrine Evseeva og hennes datter fra første ekteskap. Katrine insisterte på at datteren skulle kalle Artiom for pappa – de alle bodde i Artioms leilighet. Så fort Katrine hørte at jeg hadde forlatt ham, flyttet hun og datteren rett inn fra en annen by. Hun forgudet Artiom – strikket sokker og varme gensere, laget god mat. Dette fikk jeg vite senere. Jeg kommer nok til å minne Artiom på Katrine resten av livet. På den tiden trodde jeg vårt ekteskap var dødt. …Men da vi møttes over en kaffekopp (for å diskutere skilsmissen), kom det plutselig gode minner over oss begge. Artiom tilsto en overjordisk kjærlighet, angret, og sa at han ikke visste hvordan han skulle bli kvitt pågående Katrine. Jeg syntes synd på ham, og vi fant sammen igjen. For ordens skyld – han visste ingenting om Romund. Katrine og dattera forlot byen for godt. …Så kom sju lykkelige år. Men Artiom fikk en trafikkulykke. Operasjoner, rehabilitering, krykker – to år gikk med til å komme seg. Det tømte ham fullstendig. Han begynte å drikke tungt, mistet seg selv – vanskelig å se på. Anstrengelser hjalp ikke, han slet ut seg selv og oss. Avslag på hjelp. På jobb fikk jeg en skulder å gråte på – Pål. Han lyttet, gikk tur med meg etter jobb, trøstet og oppmuntret. Gift mann, kona ventet deres andre barn. Vet ennå ikke hvordan vi endte i samme seng – han var langt fra min type, og hodet kortere enn meg! Så gikk det slag i slag – Pål tok meg med på utstillinger, konserter og balletter. Da dattera deres ble født, stoppet underholdningen. Han sluttet og fikk ny jobb. Kanskje han tenkte “ute av syne, ute av sinn”? For meg var han bare et plaster på sjelen – jeg hadde ingen intensjon om å stjele andres kjærlighet. Artiom fortsatte å drikke. …Fem år senere møttes vi tilfeldig, og Pål friet til meg. Jeg lo bare. Artiom tok seg litt sammen og reiste til Tsjekkia for jobb. Jeg var eksemplarisk kone og mor. Tankene mine handlet kun om familien. Etter et halvår kom Artiom tilbake. Vi pusset opp leiligheten, kjøpte ny teknikk, og Artiom reparerte bilen sin. Endelig kunne vi nyte livet! Men nei – han falt tilbake og begynte å drikke igjen. Hver dag var et mareritt – vennene bar ham hjem, jeg lette etter ham på benker, dro ham hjem, det var alltid noe. …En vårdag sto jeg trist på bussholdeplassen. Fuglene kvitret, sola skinte – men jeg kunne ikke glede meg. Da hvisket en stemme: – Kanskje jeg kan hjelpe deg med sorgen din? Jeg snudde meg. For en kjekk mann! Jeg var 45, men følte meg som en ungjente. Heldigvis kom bussen og jeg hoppet på, langt vekk fra fristelser. Han vinket etter meg. Hele dagen tenkte jeg bare på ham. Jeg holdt meg rolig et par uker, for syns skyld… Men Eivind (det var navnet hans), ga seg ikke og møtte meg hver morgen på samme holdeplass. Jeg begynte å glede meg til å se ham. Han sendte meg luftkyss. En dag hadde han med en stor bukett røde tulipaner. – Hva skal jeg med blomster på vei til jobb, da blir jeg avslørt av de andre damene! Eivind smilte: – Oi, det tenkte jeg jo ikke på… Han ga buketten til en pensjonist som fulgte med på oss – hun kviknet til: “Takk, unge mann! Må du få en lidenskapelig kjæreste!” Jeg rødmet. Hun sa heldigvis ikke “ung kjæreste”, da hadde jeg sunket i gulvet. Eivind sa til meg: – La oss bli skyldige sammen, Nadja! Du vil ikke angre. Ærlig talt, tilbudet kom på rett tid. Artiom var ubevegelig i senga, forsvunnet bak flasken. Eivind røyket ikke, drakk ikke, var tidligere atlet (57), god samtalepartner og skilt. Han hadde en tiltrekningskraft! Jeg kastet meg ut i denne forelskelsen! Tre år slet jeg med å velge mellom hus og Eivind. Jeg klarte ikke stoppe lidenskapen. Men jeg følte kjærligheten til Artiom – til tross for at han var beruset, lukta dårlig, men han var min, ren og kjær! Egen tørr brødskive er bedre enn andres kaker. Sannheten i livet! Lidenskap stammer fra “lidelse”… Vurderte å lide ferdig og vende hjem. Tankene sa én ting, kroppen ville noe annet. Sønnen fikk vite om Eivind – han så oss på restaurant med sin kjæreste. Jeg måtte introdusere dem. Senere, hjemme, ventet Svatoslav på forklaring. Jeg fleipet: “Bare snakke om nytt prosjekt på restaurant!” Svatik forstod. Han ba meg ikke skille meg fra pappa, sa kanskje kunne pappa bli seg selv igjen. Jeg følte meg som et villfarent får. En skilt venninne rådet meg til å “droppe elskerne og roe ned”. Hun hadde erfaring med tre ektemenn, så jeg lyttet. Men jeg klarte ikke stoppe før Eivind prøvde å slå meg. Da var det nok. Vennen hadde advart: – Havet er rolig til du går på land… Skyene forsvant, og verden fikk farge! Tre år med sjelens uro – endelig fri. Eivind vil prøve å få meg tilbake lenge, vente på meg, trygle på kne… Men jeg er urokkelig! Vennen gir meg “Du er riktig!”-koppen. Artiom visste alt, Eivind ringte ham. Artiom sa: – Mens jeg hørte på din frier, ønsket jeg stille å dø. Alt var min skyld – mistet kona, byttet henne mot flasken. Idiot. Hva kunne jeg si til deg? …Nå har det gått ti år. Artiom og jeg har to barnebarn. En dag sitter vi rundt middagsbordet med kaffe. Jeg ser ut av vinduet. Artiom tar forsiktig hånda mi: – Nadja, ikke se etter noe annet. Jeg er din lykke! Tror du på det? – Selvsagt tror jeg, min eneste…

ER DU MIN LYKKE?
Egentlig hadde jeg aldri tenkt til å gifte meg. Hadde ikke min kommende ektemann vært så pågående, hadde jeg sikkert fortsatt levd som fri fugl nå. Arne flakset rundt meg som en ivrig sommerfugl, tapte aldri blikket, gjorde alt for å glede meg, tok vare på meg i alt smått. Til slutt ga jeg etter. Vi giftet oss.

Arne ble med det samme den mest hjemmekjære og nære personen jeg kunne tenke meg. Med ham var alt enkelt og trygt som å gå i tøfler hjemme.

Et år senere fikk vi sønnen vår, Sjur. Arne jobbet i Oslo, mens vi bodde i Drammen. Han kom hjem en gang i uka, og hadde alltid med seg noe godt til både meg og Sjur. Som vanlig, gjorde jeg klar tøyet til vask, sjekket alltid alle lommer etter at jeg en gang vasket førerkortet hans. Siden da har jeg alltid kjent på alle lommer før vask.

Denne gangen falt det ut et sammenbrettet ark fra bukselommen. Jeg brettet det ut en lang liste med skolesaker (hendelsen skjedde i august). Nederst var det, med barnlig håndskrift: “Pappa, kom hjem snart.”

Så, der hadde jeg svaret på hva mannen min underholdt seg med dobbeltliv! Dobbeltekteskap!

Jeg valgte ikke å lage drama. Pakket veska, tok Sjur (han var fortsatt under tre år) i hånda og dro hjem til mamma for lengre tid. Mamma ga oss et rom:
Bli her til dere blir enige.

Tankene gikk fort til hevn. Jeg mimret om klassekameraten min, Roar. Nå skulle jeg “flørte skikkelig” med Roar, han hadde jo plaget meg siden skolen. Ringer ham.

Hei, Roar! Har du giftet deg ennå? spør jeg.
Silje? Hei! Giftet meg, skilt meg, spiller vel ingen rolle… Kanskje vi skal ta en kaffe? svarte Roar.

Den uplanlagte romansen holdt i et halvt år. Arne kom hver måned med barnebidrag til Sjur. Han ga det diskret til mamma og gikk uten et ord.

Jeg visste Arne bodde sammen med Kristine Evensen. Hun hadde en datter fra før, og Kristine ville at datteren skulle kalle Arne for pappa. De bodde alle i Arne sin leilighet. Da Kristine visste at jeg hadde flyttet ut, kom hun og datteren straks flyttende til Arne. Kristine forgudet Arne strikket ullsokker, lagde varme gensere og god mat. Alt dette fant jeg ut senere. Jeg kommer til å nevne Kristine Evensen for resten av livet. Den gang trodde jeg at ekteskapet var slutt og at alt hadde krasjet.

Men, da vi satt oss ned med en kopp kaffe for å diskutere skilsmissen, skyllet gode minner plutselig over oss. Arne tilsto at han elsket meg, ba om tilgivelse, og innrømte at han ikke visste hvordan han skulle bli kvitt pågående Kristine.

Jeg fikk fryktelig vondt av ham. Vi fant sammen igjen. For øvrig visste ikke Arne noe om Roar. Kristine og datteren flyttet fra Drammen for godt.

Sju år gikk med lykkelig familieliv. Så, ble Arne innblandet i en trafikkulykke. Operasjoner i beinet, lang opptrening, krykker. Det tok to år å komme seg. Dette tærede enormt på Arne. Han begynte å drikke kraftig, ble helt borte i seg selv, og det var vondt å se på. Ingen formaninger hjalp, han plaget både seg selv og oss. Avviste all hjelp.

Men på jobben dukket Pavel opp min gråte-jakke på pauserommet. Han lyttet, gikk tur med meg etter jobb, trøstet, oppmuntret. Pavel var gift, og kona ventet barn nummer to. Jeg har aldri forstått hvordan jeg endte i senga med Pavel han var et hode lavere enn meg, ikke min type i det hele tatt.

Så bar det ut på utstillinger, konserter, ballett, og da kona hans fikk en datter, stanset Pavel underholdningen. Han sluttet på vår arbeidsplass og fikk annen jobb. Kanskje tenkte han da: “Ute av syne, ute av sinn”? Jeg krevde ingenting, og slapp ham lett. Pavel var bare en flukt fra min indre smerte, jeg ønsket ikke ødelegge noen andres familie.

Min mann fortsatte å drikke.

Fem år senere møttes jeg og Pavel tilfeldig han foreslo seriøst at jeg skulle gifte meg med ham. Jeg lo.

Arne tok seg noen måneder sammen, dro til Tsjekkia for å jobbe. Jeg var eksemplarisk hustru og mor, alle tanker til familien.

Arne kom hjem etter seks måneder. Vi pusset opp leiligheten, kjøpte nytt utstyr, Arne fikset endelig bilen. Livet skulle glitre men nei! Arne falt tilbake. Ny runde med problemer. Kompiser bar ham hjem, han klarte knapt å gå. Flere ganger lette jeg etter ham, fant ham sovende på en benk, tømte lommer, slepte ham hjem. Vi opplevde det meste.

…En vårdag står jeg trist på bussholdeplassen. Fuglene kvitrer, sola varmer, alt glitrer rundt men jeg er likegyldig. Hører en forsiktig stemme:
Kanskje jeg kan hjelpe deg ut av denne sorgen?

Jeg snur meg. En flott og velduftende mann! Og jeg er 45! Kan jeg være attraktiv igjen? Jeg rødmer, blir flau som en ungdom. Heldigvis kommer bussen, jeg hopper på og drar best å komme seg unna. Mannen vinker etter meg. Hele dagen drømmer jeg om ham. Jeg holder meg kostbar i et par uker. For å være standhaftig…

Eivind slik heter mannen bryter ned alle motforestillinger. Hver morgen venter han på meg ved samme holdeplass. Jeg kommer presis, ser etter ham. Eivind sender luftkyss.

En dag kommer han med røde tulipaner. Jeg sier: Hva skal jeg gjøre med blomster på vei til jobb? Kollegaene avslører meg!
Eivind smiler:
Åh, tenkte ikke på de “forferdelige” følgene.
Han gir like så godt buketten til en gammel dame som ser på oss. Hun lyser opp! “Takk, gutten min! Må du få en lidenskapelig kjæreste!” Jeg ble rød som en tomat. Godt hun ikke ønsket en ung kjæreste til ham. Jeg hadde sunket i jorden!

Eivind sier til meg:
Silje, skal vi to ta skylden sammen? Du vil ikke angre.

Ærlig talt, tilbudet var fristende og kom akkurat da jeg trengte det. For med Arne fantes det ikke noe forhold han lå ofte urørlig, fordøvet av alkohol.

Eivind røyket ikke, drakk ikke, var tidligere idrettsutøver (han var 57), og en fantastisk samtalepartner. Skilt. Han hadde en magisk utstråling!

Jeg kastet meg ut i dette eventyret. Det ble et stormende hav av lidenskap. Tre år løp jeg frem og tilbake mellom hus og Eivind, sjelen min var i opprør.

Jeg klarte ikke å stoppe og når jeg ville, manglet jeg styrke. Som man sier: Jenta jager gutten, men han går ingen steder. Eivind greip både sjelen og kroppen min! Når han var nær, ble jeg ør. Men jeg følte dette vil ende dårlig. Kjærlighet til Eivind fantes ikke.

Sliten etter lidenskapen, ønsket jeg bare å klynge meg til min mann, selv om han var full, luktet ille men han var min, min egen! Ekte brød er bedre enn andres kake! Slik er livet og lidenskap betyr å lide. Jeg ville fortest mulig lide ferdig med Eivind og komme hjem ikke drive rundt. Det tenkte fornuften. Men kroppen løp i motsatt retning. Jeg satt fast i lidenskapen.

Min sønn visste om Eivind, så oss på restaurant sammen da han kom dit med kjæresten sin. Jeg introduserte dem de hilste kort. Over middagen hjemme, så Sjur spørrende på meg. Han ville ha forklaring. Jeg spøkte det bort: Kollega ville snakke om et nytt prosjekt. “Jaha, … på restaurant,” nikket Sjur. Han dømte ikke, men ba meg ikke skilles fra pappa tenk om han blir seg selv igjen.

Jeg følte meg som en villfaren sau venninnen, som var på tredje ektemann, rådet meg sterkt til å droppe disse bedrøvelige elskerene og roe meg ned. Jeg lyttet. Hun hadde erfaring. Men jeg tok tak først da Eivind prøvde å slå meg.

Det var nok! Venninnen advarte: Sjøen er stille så lenge du står på land…
Skyene lettet verden fikk farger igjen! Tre år med uro ferdig! Endelig ro!

Eivind skulle lenge etterpå forsøke å vinne meg tilbake, vente ved holdeplassen, trygle på kne Men jeg var urokkelig! Venninnen ga meg en kopp med teksten “Du er klok!”

Arne visste om min affære. Eivind ringte ham og fortalte alt. Elskeren var sikker på at jeg ville forlate familien. Arne sa til meg:
Da jeg hørte din beundrer synge, ville jeg bare forsvinne. Men jeg har kun meg selv å takke! Jeg mistet kona mi, byttet deg ut med flasken. For en idiot. Hva kunne jeg si til deg?

Det er ti år siden. Jeg og Arne har to barnebarn. Vi sitter ved kjøkkenbordet, drikker kaffe. Jeg ser ut av vinduet. Arne tar hånden min forsiktig:
Silje, ikke se etter andre. Jeg er din lykke! Tror du meg?
Selvfølgelig, min eneste…