Syndromet med et liv som alltid blir utsatt… En 60 år gammel kvinnes ærlige bekjennelse Elena: I år fylte jeg 60. Ingen av mine nærmeste gratulerte meg med jubileet, ikke engang over telefon. Jeg har en datter og en sønn, et barnebarn og et barnebarn, og en eksmann. Datteren min er 40, sønnen min 35. Begge bor i Oslo, begge har fullført prestisjetunge universiteter i hovedstaden. Begge er smarte og vellykkede. Datteren min er gift med en høyt rangert embetsmann, sønnen min er gift med datteren til en kjent Oslo-forretningsmann. Begge har en god karriere, mye eiendom, og i tillegg til offentlige stillinger driver de hver sin bedrift. Alt er stabilt. Eksmannen min dro da sønnen sluttet på universitetet. Han sa han var lei av tempoet. Selv hadde han en rolig jobb, tilbrakte helgene med venner eller på sofaen, og reiste på ferie en hel måned til slekt på Sørlandet. Jeg tok aldri ferie, jobbet samtidig tre steder – som ingeniør på en fabrikk, som renholder på fabrikkledelsen, og i helgene som pakkemedarbeider på supermarkedet fra 8 til 20, pluss vask av tjeneste- og lagerlokaler. Alt jeg tjente gikk til barna – Oslo er en dyr by, og studier på høyt nivå krever god bekledning. I tillegg mat og underholdning. Jeg lærte meg å bruke gamle klær, sydde om litt, reparerte sko. Jeg var alltid ren og ordentlig, og det holdt for meg. Mine eneste gleder var drømmene mine – noen ganger så jeg meg selv lykkelig, ung og lattermild i søvne. Så fort mannen min dro, byttet han bil og kjøpte en dyr og flott en. Han må ha spart opp en del. Vårt liv sammen var merkelig – alle utgifter var mine, bortsett fra husleien. Husleien betalte han, og det var hans eneste bidrag. Jeg utdannet barna… Leiligheten vi bodde i, fikk jeg av min bestemor. En god og velholdt gammel bygård med høyt under taket, opprinnelig toroms, omgjort til treroms. Det var et kott på 8,5 kvadrat med vindu, som jeg pusset opp; der fikk man plass til seng, bord, skap, hyller. Datteren min bodde der. Jeg og sønnen min bodde i ett rom sammen, jeg kom bare hjem for å sove. Eksmannen min bodde i stua. Da datteren min flyttet til Oslo, tok jeg kottet. Sønnen min ble i det samme rommet. Vi skilte oss uten drama, uten deling av eiendeler, uten anklager. Han ønsket å LEVE, ikke bare leve triste dager, og jeg var så utmattet at jeg sukket av lettelse… Jeg slapp å lage middager, desserter og kompott. Slapp å vaske klærne hans, sengetøyet hans, slapp å stryke og legge sammen – den tiden kunne jeg bruke til å hvile. Da hadde jeg samlet opp mange helseplager – rygg, ledd, diabetes, skjoldbruskkjertel, utmattethet. For første gang tok jeg ferie på hovedjobben for å pleie meg selv. Jeg sluttet ikke med ekstrajobbene. Ble litt bedre. Jeg hyret inn en dyktig håndverker, og han med en kompis pusset opp badet på to uker. Det var lykke! MIN egen lykke! Lykke for meg selv! Hele denne tiden sendte jeg penger til de suksessfulle barna mine istedenfor gaver til bursdager, jul, 8. mars og 23. februar. Senere kom det barnebarn til. Altså måtte jeg fortsette ekstrajobbene. Penger til meg selv ble det ikke igjen. De gratulerte meg sjelden med høytider, som regel bare om jeg gratulerte dem først. De ga meg aldri gaver. Det aller vondeste var at jeg ikke ble invitert til barnas brylluper. Datteren min sa rett ut: «Mamma, du passer ikke inn i selskapet. Det kommer folk fra statsapparatet.» Om sønnens bryllup fikk jeg høre fra datteren – etter bryllupet… Takk og lov, de ba meg ikke om penger til bryllupene… Ingen av barna kommer på besøk, selv om jeg alltid inviterer. Datteren min sier hun har ingenting å gjøre i «bondelandet» (midt i by med millioninnbyggere). Sønnen sier alltid – mamma, jeg har ikke tid! Flyet til Oslo går 7 ganger om dagen! Turen tar nøyaktig to timer… Hvordan skal jeg beskrive den perioden av livet mitt? Livet med undertrykte følelser… Jeg levde som Scarlett O’Hara – «det får jeg tenke på i morgen»… Jeg holdt tilbake tårer og smerte, stengte inne alle følelser fra forvirring til fortvilelse. Jeg jobbet som en robot, programmert for arbeid. Så ble fabrikken kjøpt av folk fra Oslo, og så begynte omorganiseringen. Vi nær pensjonsalder fikk sparken, og jeg mistet to jobber på én gang – men kunne gå av med tidlig pensjon. Pensjonen ble på 20 000… Prøv å leve på det. Til slutt var jeg heldig: I vår femetasjes blokk med fire oppganger ble det ledig jobb som renholder… Jeg tok jobben som vaskekone – en ekstra 20 000 i måneden. Pakkearbeid og helgevask på supermarkedet sluttet jeg ikke med, der betalte de godt – tre tusen dagen. Det var slitsomt å stå hele dagen. Begynte i det små å pusse opp kjøkkenet. Alt gjorde jeg selv, kjøkkenet fikk jeg laget av naboen – og han gjorde det bra, raskt og billig. Igjen begynte jeg å spare penger. Ville oppdatere rommene og bytte litt møbler. Men i planene var aldri meg selv med! Hva brukte jeg på meg? Bare mat, den enkleste – og jeg har aldri spist mye. Og medisiner. Medisiner kostet mye. Husleien steg også hvert år. Eksmannen min sa at jeg burde selge treromsen, området er bra, jeg får god pris. Kjøp deg en toroms. Men jeg klarte ikke. Minnet om bestemor. Jeg husker ikke foreldrene mine. Bestemor oppdro meg. Leiligheten der jeg har levd hele livet betyr mye for meg. Eksmannen og jeg har klart å beholde et vennskapelig forhold. Vi snakker innimellom, som gamle kjente. Han har det bra. Om privatlivet sier han ingenting. En gang i måneden kommer han, tar med noen varer – poteter, grønnsaker, korn, drikkevann. Det tunge. Han nekter penger. Sier jeg ikke må bruke leveringstjenester, da får jeg bare dårlige og råtne varer. Jeg sier meg enig. Det er som om noe har stivnet inni meg – alt er i en klump. Jeg bare lever. Jobber masse. Drømmer ikke om noe. Vil ikke ha noe for meg selv. Datteren og barnebarna ser jeg kun i datterens Instagram. Sønnen lever sitt liv på svigerdatterens Instagram. Jeg gleder meg over at de har det bra. Alle er friske. De reiser til spennende steder, spiser på dyre restauranter. Kanskje ga jeg dem for lite kjærlighet? Derfor har de ingen kjærlighet til meg. Datteren spør iblant hvordan jeg har det. Jeg svarer alltid at alt er bra. Klager aldri. Sønnen sender iblant lydmeldinger: hei mamma, håper alt er bra hos deg. En gang sa sønnen min at han ikke ville høre om problemene mellom meg og faren, han takler ikke negativitet. Så jeg sluttet å fortelle, sier bare – jada, gutten min, alt er bra. Jeg vil gjerne klemme barnebarna, men mistenker at de ikke engang vet at de har en levende bestemor – en pensjonist og renholder. Kanskje er jeg allerede død i familiemyten… Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte noe til meg selv, bortsett fra truser og sokker av det billigste slaget. Kan ikke huske at jeg gikk i salong for manikyr, pedikyr… En gang i måneden går jeg til frisøren i naboblokka. Farger håret selv. Det gleder meg at jeg både i ungdom og alderdom har samme størrelse – 46/48. Trenger ikke ny garderobe. Jeg er veldig redd for at jeg en dag ikke klarer å stå opp – ryggsmertene plager meg konstant. Jeg frykter å bli lammet. Kanskje burde jeg ikke levd akkurat sånn, uten hvile, uten små gleder, alltid jobbende, alltid utsettende alt til «senere»? Hvor blir det av «senere»? Det finnes ikke lenger… I sjelen er det tomt… i hjertet – fullstendig likegyldighet… Rundt meg – også tomhet… Jeg skylder ikke på noen. Men jeg klarer heller ikke å skylde på meg selv. Jeg har alltid jobbet og fortsetter å gjøre det. Lager meg en liten sikkerhetspute for tilfelle jeg ikke kan jobbe mer. Ikke stor, men likevel… Men hvem prøver jeg å lure? Jeg vet jo at hvis jeg må bli sengeliggende, da vil jeg ikke leve… jeg vil ikke at noen skal få problemer på grunn av meg. Og vet dere det aller tristeste? Ingen har noen gang i livet gitt meg blomster… ALDRI… Det er komisk om noen tar med friske blomster til graven min… da får man seg virkelig en latter…

Evig utsettelse av eget liv
Bekjennelse fra en 60 år gammel kvinne
Anna:

I år fylte jeg 60. Ingen i familien ringte engang for å gratulere meg med dagen.

Jeg har en datter og en sønn, ett barnebarn og en barnebarn, og så har jeg en eksmann også.

Datteren min er 40, sønnen 35.

Begge bor i Oslo, begge har fullført prestisjefylte utdannelser ved universiteter der. Begge er dyktige og har lyktes godt. Datteren min er gift med en høytstående byråkrat, sønnen min med datteren til en kjent Oslo-gründer. De har begge karriere som går svært bra, flere leiligheter, og utover jobbene sine driver de egne foretak. Alt er stabilt.

Eksmannen min dro da sønnen var ferdig med studiene. Han sa han var lei av tempoet vårt. Selv jobbet han rolig og behagelig på én og samme arbeidsplass, tilbrakte helgene med kamerater eller på sofaen, og tok alltid en lang sommerferie hos slekta på Sørlandet. Selv tok jeg aldri ferie, jobbet samtidig på tre steder som ingeniør på fabrikken, som renholder på administrasjonen der, og i helgene jobbet jeg med varepakking på den lokale matbutikken fra klokken 8 til 20, og vask av fellesrom og lager.

Alt jeg tjente gikk til barna Oslo er dyrt, og studier ved gode universiteter krever fine klær. Og så mat og underholdning.

Jeg lærte meg å sy om gamle klær, reparere sko, alltid ren og ordentlig, det holdt for meg. Underholdningen var drømmer noen ganger så jeg meg selv lykkelig, ung og leende.

Da eksmannen drog, byttet han bil, kjøpte den dyreste. Han må ha spart mye opp. I vårt samliv var det kun husleia han betalte, resten var mitt ansvar. Det var jeg som skaffet barna utdanning…

Leiligheten vår fikk jeg fra mormor. En solid, velholdt bygård med høyt under taket. Opprinnelig to rom, gjort om til tre. Det var en bod på 8,5 kvadrat med vindu, den pusset jeg opp, satte inn seng, bord, skap, hyller datteren min bodde der. Jeg og sønnen delte soverom, jeg sov jo knapt hjemme. Mannen hadde stua. Da datteren flyttet til Oslo, tok jeg boden, mens sønnen beholdt rommet.

Vi skilte lag uten bråk, uten rettssaker, uten bitterhet. Han ville LEVE, ikke bare eksistere, og jeg var så utslitt at jeg pustet lettet ut Ingen middager, desserter eller kompotter lenger. Ingen klesvask og stryking av hans klær, eller finner frem og henger opp plutselig kunne jeg bruke tiden på meg selv.

På det tidspunktet bar jeg på mange helseplager ryggen, leddene, diabetes, stoffskifte, og nervene. For første gang tok jeg ferie fra hovedjobben og søkte behandling. Bi-jobbene måtte jeg ha. Jeg ble litt bedre.

Jeg leide inn en meget dyktig håndverker, og sammen med assistenten hans gjorde han badet mitt nytt på to uker. Det føltes som lykke! Min egen, personlige lykke! Noe som faktisk bare var for meg!

I alle år sendte jeg penger til barna heller enn gaver til bursdag, nyttår, kvinnedagen og farsdagen. Deretter tok det seg opp med barnebarn også. Så jeg kunne aldri slutte å jobbe ekstra, og aldri bruke noe på meg selv. Gratulasjoner fikk jeg sjelden, og gaver aldri.

Det som gjorde mest vondt var at jeg ikke ble invitert til bryllupene til barna. Datteren sa rett ut: Du passer ikke inn i gjengen, mamma. Der er det folk fra statsapparatet. Om sønnens bryllup fikk jeg høre fra henne etterpå
Takk og lov, de ba ikke om penger til bryllupet heller

Ingen av barna kommer på besøk, selv om jeg alltid inviterer. Datteren sier hun har ingenting å gjøre i vårt grendehøl (en by med over hundre tusen innbyggere). Sønnen svarer alltid mamma, det er så travelt!

Det går fly til Oslo sju ganger daglig! Bare to timer å fly

Hvordan ville jeg beskrive den delen av livet mitt? Kanskje som stumhet i egne følelser
Jeg levde som Scarlett OHara jeg tenker på det i morgen

Jeg stengte for tårer og smerte, stengte alle følelser, fra undring til fortvilelse. Jeg levde som en robot programmert til arbeid.

Så kjøpte noen Oslo-folk fabrikken, og alt ble reorganisert. Vi som var over femti, fikk sparken, og jeg mistet to jobber, men fikk gå av tidlig med pensjon. Pensjon på 19 000 kroner Prøv å leve på det.

Til slutt hadde jeg flaks i blokka vår trengte de en renholder. Jeg tok på meg å vaske trappene 19 000 til. Pakking og butikkvasking i helgene fortsatte jeg med, det ga 3 000 per skift. Tungt, hele dagen på beina.

Jeg begynte så smått med å pusse opp kjøkkenet. Gjorde alt selv, fikk bestilt kjøkkeninnredning av naboen, han gjorde det fint og rimelig.

Så var det pån igjen med sparing. Drømte om å friske opp rommene og bytte ut litt møbler. Planer fantes men ikke om meg selv! Hva brukte jeg på meg? Mat, det enkleste, og medisin det gikk mest penger der. Husleia ble høyere hvert år. Eksmannen sa, selg hele leiligheten, området er attraktivt, da får du god pris. Kjøp deg en mindre.

Men jeg klarte ikke. Det er minnet fra mormor. Foreldrene mine husker jeg ikke. Det var mormor som oppdro meg. Leiligheten betyr alt for meg.

Jeg og eksmannen har bevart et slags vennskap. Vi prater av og til, som gamle kjente. Han har det fint. Om privatlivet sitt sier han ingenting. En gang i måneden stikker han innom, har med seg poteter, grønnsaker, korn, vann tunge ting. Nekter å ta imot penger. Sier jeg ikke skal bruke matlevering, da får jeg bare dårlig og råtten vare, mener han. Jeg gir meg.

Det er som om alt i meg er stengt alt i én klump. Jeg lever bare. Jobber mye. Drømmer ikke om noe. Ønsker ingenting for meg selv. Datter og barnebarn ser jeg bare på datterens Instagram. Sønnen ser jeg på svigerdatteras Instagram. Jeg gleder meg over at de har det godt. Alle friske. De reiser til spennende steder, besøker fine restauranter.

Kanskje gav jeg dem for lite kjærlighet. De har lite og vise tilbake. Datteren spør av og til hvordan det går, og jeg svarer bestandig at alt er bra. Klager aldri. Sønnen sender en og annen lydmelding på WhatsApp: hei, mamma, håper du har det fint.

En gang sa han at han ikke ville høre om problemer mellom meg og faren, han taklet ikke negativitet. Da sluttet jeg å fortelle noe, svarer kort jada, gutten min, alt er bra.

Jeg skulle så gjerne holdt barnebarna mine, men jeg tror de ikke egentlig vet jeg lever de vet bare om en gammel bestemor som jobber og vasker. Eller tror hun er død, kanskje Ifølge historien har bestemor reist videre for lenge siden…

Jeg husker knapt sist jeg kjøpte noe bare til meg iblant litt undertøy og sokker, det rimeligste som finnes. Jeg har aldri vært på manikyr, aldri pedikyr Én gang i måneden tar jeg klipp hos frisøren rett over gata. Farger håret selv. Det er fint at jeg har samme størrelse som før 46/48. Jeg trenger ikke oppdatere garderoben.

Men jeg er veldig redd for at jeg en dag ikke klarer stå opp det er så vondt i ryggen hele tiden. Redd for å bli hjelpeløs.

Kanskje burde jeg ha levd annerledes tatt fri, gledet meg over småting, ikke jobbe konstant og utsette alt til senere? Hvor var dette senere? Det finnes ikke I sjelen er det tomt i hjertet er det bare likegyldighet Rundt meg, også tomt

Jeg klandrer ingen. Klarer ikke klandre meg selv heller. Jeg har jobbet hele livet, og jobber fortsatt. Jeg sparer litt, i tilfelle jeg ikke kan jobbe lenger. Ikke mye, men litt. For å være ærlig, jeg skjønner godt hvis jeg blir sengeliggende, da lever jeg ikke Jeg vil ikke at noen skal tenke at jeg er et problem.

Vet du hva som gjør meg aller mest trist? Ingen har noen gang gitt meg blomster ALDRI Tenk, skal jeg le, at noen kommer med levende blomster til graven min det er jo til å le seg ihjel avAt ingen kommer til å huske meg ikke med glede eller takknemlighet, ikke med historier som varer. Hvor blir sporene etter et liv som mitt? Kanskje bare som renholdsarbeid i trappeløpet, stille skritt som snart viskes vekk, en kropp som bærer vaktmesterens ferske poteter opp til kjøkkenet, grå hårstrå i sluket, gamle spor i det blanke gulvet.

Men en morgen, helt nylig, satt jeg ved vinduet. Vårsolen la et gyllent slør over nabolaget, og så kom en summende fugl, så liten, nesten umerkelig som meg. Den landet på gesimsen, nikket og kvitret. Lyden fylte rommet mitt med et grønt håp akkurat som mormors gamle sang en gang gjorde. Fuglen fløy videre; jeg ble sittende og følte en uventet varme, som om noen grep hånden min i minnene.

Den dagen bestemte jeg meg: jeg skal plante et georginebed under vinduet. Jeg skal skrive ned historiene mine, bare for meg selv, så de finnes. Kanskje finner noen dem en gang eller kanskje ikke. Men jeg skal se blomstene gro, kjenne igjen lukten av barndom, og drømme om kvelder der latteren ennå bodde her. Jeg vil gi meg selv litt av det jeg alltid ga bort.

Og plutselig kjennes ikke livet så utsett lenger. Kanskje er det aldri for sent å begynne å leve selv om det bare blir med små steg, lette fugletrinn over vinduskarmen.